Manglende feriefarge

Årets sommerferietur er unnagjort. Som vanlig gikk den til hytta i Tyskland, en leilighet som ligger klin inntil stranden og Østersjøen. På denne stranden er sjansene bokstavlig talt gylne til å bli brun. Jeg er like hvit som før.

Jeg synes det er innmari ålreit at det kan sees på meg at jeg har vært på sommerferie. Sånn er det ikke i år. Kravene mine til temperatur og blånyanse på himmelen før jeg kaster klærne blir stadig større. I år stilte jeg med to bikinier for den fem dager lange ferien. Jeg brukte én, så vidt. (I tillegg kan det nevnes at jeg hadde med meg 23 topper og fem kjoler, men det er en annen historie.)

De tre turene på stranden har vært korte. Jeg vil beregne tiden sammen med de tyske nudistene til om lag to timer. Feriesolingen i år har for det meste foregått på badet, og jeg har i løpet av den siste tiden opparbeidet meg solid erfaring med både L’oreal, Nivea, Piz Buin og Garnier, både tørrspray, krem og savetter. Det eneste jeg har oppnådd er skjoldete underarmer og flekkete bein, samt en ganske misfarget Bh.

I fjor sommer ble det litt mye sterk sol på litt kort tid. Jeg er ikke egentlig så glad i livet på et håndkle oppå sand, jeg kjeder meg fort og er vel generelt sett en kvinne for skippertak. Det funker dårlig når drømmen er farge. I fjor gikk jeg rundt som et vandrende fargekart i rødt. I år har jeg smurt meg med både solkrem og tålmodighet, men resultatet er likevel hvitt, hvitt og hvitt.

Nå starter seks uker med jobb. Den siste tiden har jeg reist fra finværet. Nå er det endelig fint vær på Hamar, men da skal jeg jammen bures inne i HA!

Jeg har badet, da. Holdt riktignok på å få pustebesvær. Dessuten holdt medbaderne på å bli snøblinde, så egentlig var det vel litt skummelt...