Effekten av effektiv: Kunsten å pakke en koffert

I morgen setter jeg kursen sørover, med tog. I 16 samfulle timer skal jeg sitte på med NSB. Heldigvis er vi flere, og det blir høyst sannsynlig en artig tur. En av grunnene til at vi valgte tog framfor fly var bagasjen. Personlig har jeg klart å drasse med meg ganske mye rart til Bodø. Det er snakk om klær til å fylle et helt klesskap, en haug noter, to pappesker med scrappeting og en ganske solid bunad, for å nevne noe. Store deler av dette skal hjem.

Da jeg reiste opp til nord etter jul veide bagasjen min mer enn meg. Dette er sant. Jeg fylte kvotene til Norwegian til randen. Tanken da vi bestilte togbillettene var at det ville være enklere å få med seg mye hjem med toget, trass i togbyttet i Trondheim. Der tok vi skammelig feil. NSB har nemlig en grense på 30 kg. 30 kg! Jeg har i sjanse i havet på å komme under den!

I dag har jeg pakket to kofferter. Den ene er så tung at jeg knapt klarer å løfte den. Jeg gruer meg til at en selvsikker taxisjåfør arrogant skal prøve å lempe den inn i bilen. Det vil bli fryktelig pinlig for både han og meg. Denne kofferten er en solid sak. Den kan ved hjelp av en kjekk liten glidelås bygges ut fra stor størrelse til gigantisk. Likevel måtte jeg ligge oppå for å få den igjen. Jeg dro glidelåsen ti centimeter av gangen, mens jeg isolerte kantene med undertøy. Sokkeparene er separert for å ta minst mulig plass.

Kofferten og jeg holdt på å gå varme en stund. Topper og bukser fløy rundt, mens jeg prøvde å skvise Ole Brumm inn under lokket. (Jada, jeg er 21, men Ole Brumm er så liten at han ikke kan være en hel sommer alene i Bodø, ikke sant?) Jeg tok ut en genser, som jeg aldri har brukt, men likevel trodde jeg vil bruke i sommer, og oppdaget til min store glede at det var hull i den. Jeg innså raskt at jeg neppe ville gidde å stoppe hull med det første, og kunne tilfreds legge den inn igjen i klesskapet. Jeg har aldri noen sinne blitt så lykkelig over å finne hull i et klesplagg.

Prosess pakking har ikke vært særlig godt planlagt, jeg innser dét. Senest på fredag kjøpte jeg en flaske med 360 ml linsevæske. ”Reisepakningene kan være mer hendige hvis du skal fly?” prøvde optikeren seg med. ”Neida, jeg tar en stor en. Jeg skal kjøre tog”, svarte jeg, litt for optimistisk og litt for selvsikkert. Nå angrer jeg.

Jeg er sånn generelt sett ikke veldig flink til å pakke. Jeg er en sånn som trenger litt å velge i. Jeg kan aldri bestemme meg for hvilke klær jeg skal ha på meg dagen etter. Derfor har jeg stort sett med meg tre ganger så mye klær som jeg egentlig trenger, uansett. En venninne av meg lagde pakkeliste til meg en gang på ungdomsskolen. Selv pleide hun å dele koffert med lillesøsteren. Jeg skulle være borte en uke. Maren ga meg lov til å ha med én bukse, én genser og én hårstrikk. Jeg fulgte ikke den listen, jeg prøvde ikke engang. Isteden vakuumpakket jeg alt jeg klarte i plastposer (Funker fint med støvsuger), og stilte med fire par sko. Jeg kommer aldri til å lære meg kunsten å pakke.