På gulvet står en femåring, ved siden av en fjern slektning.
Ordene renner ut av sistnevnte. Karakteristikker av femåringen. At hun likner
på pappaen sin.
Femåringen titter opp på far. Skjeggstubber. Hår i nesen.
Buskete bryt. Fra hennes vinkel også en solid dobbelthake.
- Er det sånn jeg ser ut? tenker vesla, litt fortvilet. For
henne er ”likne på” synonymt med ”ser ut som”.
Jeg liknet på pappa, fastslått i familieselskap. Sånn var
det helt til en annen fjern slektning plutselig mente det var tanten min jeg
var lik. Årene humpet og gikk. Jeg ble kliss lik søskenbarnet mitt, fikk jeg høre,
helt til jeg klippet luggen, og ble en tro kopi av pappas kusine. Visstnok.
Det er utrolig ubehagelig å bli fortalt hvordan man ser ut
og ter seg. Selv om de jeg, ifølge fjerne slektninger og slektningers venner, likner
på er fine folk, vil jeg slippe å bli sammenliknet med dem. Jeg vil
veldig gjerne få lov til å være meg selv.
Hva med fruen i 60-årene, som i forrige familieselskap kom
rennende bort for å fortelle meg hvor lik jeg er min mor, utelukkende basert på
utseende: Ville hun blitt glad om det var hun som ble sammenliknet med sin mor?
Er sammenlikninger av utseende og adferd noe som avtar med tiden? Går det over
når jeg runder … 40? 50? 90?
For øvrig skal det legges til her at jeg ble jublende glad over at det var mamma hun mente jeg liknet. Vi har noen trekk, så det var da i det minste et visst form for hold i det hun sa.
For øvrig skal det legges til her at jeg ble jublende glad over at det var mamma hun mente jeg liknet. Vi har noen trekk, så det var da i det minste et visst form for hold i det hun sa.
Taushet rundt hvite duker kan utløse mye rart. For en god
stund tilbake var jeg i selskap sammen med en psykolog. Selv han kjente en så voldsom trang til å karakterisere mitt ytre at han så seg nødt til
å fortelle at han knapt så forskjell på meg og en annen i lokalet. Jeg hveste et svar.
For det første var det bare tull. For det andre trodde jeg
en psykolog visste bedre. For det tredje slite jeg med å skjønne HVORFOR noen
tror at andre vi høre sånt.
Av og til er det like greit med litt pinlig stillhet.
3 kommentarer:
Hei, dette blir du aldri kvitt ... da man blir eldre får du høre; "du blir mer og mer lik en eller annen" - verre er det når de sier "jeg møtte mannen din borti gata!" men det var faktisk pappaen din. Hilsen en som har opplevd det:)
Ja til pinlig stillhet!
Både lillesøster og lillebror har fått høre: "Næmmen, så lik h*n var på mammaen sin!". Jeg har stått ved siden av, og det er meg de de har siktet til. Ikke like festlig alltid.
Legg inn en kommentar