Tre søte

- Kan jeg få en kos?

To tindrende barneøyne tittet opp på meg. Et trillrundt lite fjes så alvorlig, men spørrende ut, under en lang, lys lugg. Rosa t-skjorte. 4 ½ år. Sko med blink.

Det er alt jeg vet om henne. Jeg vet ikke hva hun heter, hvor hun bor eller hvem hun tilhører. Jeg vet bare at jeg i går ble utsatt for et lite vesen som kom bort og spurte om hun kunne få en kos.

Hun var på tur med barnehagen, til kulturskolen.

Jeg var der med journalistblokk og kamera.

Hun fikk akutt behov for nærkontakt.

Jeg ble overrasket.

Jeg bøyde meg rundt halvannen meter ned, og ga vesla en klem, mens de to små venninnene hennes sto ved siden av og betraktet det hele. Jeg reiste meg opp igjen. Hun nikket litt. Så tuslet hun videre.

Pussig? Ja. Veldig. Ordentlig snodig, faktisk.

En kos er ikke det helt store. For noen år siden tilbrakte jeg tre måneder i Brønnøysund. Tre måneder var mer enn nok. Lyspunktene i praksisperioden (som journalist..!) var besøkene i barnehager. Ved en anledning ble jeg brått omskolert til bleieskiftarbeider. Staben i barnehagen var skrall, og lille Mads, Magnus, Martin, Marius, Mons, Morten eller hva ungen nå enn het, skulle hatt et skift. Hvordan i alle dager det kunne skje at plutselig jeg sto og byttet på dette lille vesenet – gudene vet. Men det gikk riktig fint, den lille karen var fornøyd, og jeg fortsatte dagen med å kle på tre år gamle Camilla, før en av de ansatte kom bort til meg med en smokk.

- Jeg tror ikke vi har hilst før? Sa hun.

- Nei, du har nok rett! Ehm … jeg jobber egentlig i avisa, og hvorfor jeg sitter her og kler på barna deres, er jeg virkelig ikke helt sikker på, svarte jeg.

Og når vi først er inne på sånne søte små: Under en flytur fra Oslo til Bodø for noen år siden, ble jeg sittende med en vilt fremmed dames lille sønn på fanget, hele veien. Mammaen selv skulle gjerne skrelt en mango, nemlig. I flysete, med ettåring som assistent, og plastkniv. Haha! Den samme damen spurte besetningen om de ikke hadde en brødkniv hun kunne få låne ...

Jeg protesterte da mammaen i setet ved siden av meg, da vi skulle lande, fant fram babybeltet for å spenne sønnen sin fast i meg. Egentlig mest fordi jeg tror hun hadde feiltolket bleiepakningen, hva dette med ”15-18 kg” betyr.

Jeg liker andres barn, jeg!

(PS: Kjære fremtidige arbeidsgivere. Neida, jeg pleier ikke å bruke arbeidsdagene mine på påkledning og bleieskift. Det bare skjedde. Men jeg tør ikke love at det aldri skjer igjen heller.)