Bom på bom på bom

Jeg skulle briljere. Det går like galt hver gang. Hør bare her:

Jeg har bodd i Gjøvik i åtte måneder, kjørt på kryss og tvers, i paniske forsøk på å bli kjent. Pugget vegnummere. Riksveg 4. Fylkesveg 33. E16 og fylkesveg 92. Jeg har sånn høvelig god oversikt over hvor de kommer fra og hvor de skal.

Trodde jeg.

Alle kjører ”over høgda”. Det er sånt man bare må lære seg. ”Over høgda” er alternativ to-vegen fra Gjøvik til Raufoss. Alternativ én for mange. Den er et par minutter lenger enn hovedvegen, gir eksklusive naturopplevelser (trær, trær, nedslitte låver og flere trær), og ikke minst slipper man unna bommen. Den grusomt forferdelige bommen på riksveg 4. Alle er sinte på bommen. Sånn er det bare. Sannsynligvis er det for å unngå høyt blodtrykk mange kjører over høgda.

(Mellom Gjøvik sentrum og Raufoss er det 10-15 minutter, avhengig av veg, føre, sjåfør og hastighet. Sånn by the way, liksom.)

Så var det her en søndag at en venninne og jeg skulle nedover mot Drammens-traktene. På vei fra Gjøvik til Drammen kjører man enklest riksveg 4, forbi Raufoss. Jeg satt i førersetet, og ivrig etter å overbevise henne om hvilke fenomenale mengder lokalkunnskap jeg har tilegnet meg, dro vi i vei over høgda isteden. Jeg hadde på forhånd annonsert at jeg aktet å kjøre alternativ to-vegen, det gjør nemlig de store gutta, fotografene. Passasjeren, på sin side, hadde på forhånd meddelt at hun gjerne tok jobben som kartleser.

Jeg fnøs litt da hun sa hun skulle være kartleser. Ærlig talt, tenkte jeg. For det første har jeg GPS, for det andre kan jeg veien til Drammen. Jeg er usikker på hvilken tiltro jeg egentlig hadde fra passasjersetet, sånn i utgangspunktet. Sist jeg skulle i retning Drammen, kom jeg ikke til Raufoss en gang før jeg rakk å kjøre feil. Plutselig sto bilen og jeg under en basketballkurv i Hunndalen, inni en skolegård.

Nå skulle det bli andre boller, overbeviste jeg. Etter litt tvang og en del rekalkulering, spilte GPS-en på lag med min logiske sans, kvitret lystig om høyre- og venstresvinger, mens jeg på min side villig la ut om den håpløse rv4-bommen, og hvor flott det var å unngå den.

Egentlig hadde jeg trodd vi skulle komme innpå riksvegen igjen ved Eina, et stykke sør for Raufoss. GPS-en ba oss ta til høyre, nedover mot Raufoss. Da jeg regner meg selv som relativt utilregnelig retningsmessig, lot jeg dens ord være min lov. Mot Raufoss bar det. ”Høyresving lengre framme”, formante GPS-en, igjen. Jeg stusset et øyeblikk, men vet av erfaring at det faller rimelig uheldig å protestere mot kartverket, så joda, jeg svingte. Vi dundret bortover en grusveg.

”Kjør inn på hovedveg”, sa GPS-en. ”ja vel?”, svarte jeg, litt undrende. Det ringlet i noen bjeller oppi topplokket, men tydeligvis ikke kraftig nok. Vel er jeg dårlig på himmelretninger, MEN: Vegen over høgda går øst for riksvegen, og sånn omtrentlig i samme retning. Og om du da legger inn et par høyresvinger, hvor er du da på vei hen?

(Tenkepause, tenkepause, tenkepause ...)

BINGO! Tilbake til start! Gps-en var så totalt satt ut av mine høgda-krumspring at den ikke så annen råd enn at vi kjørte riksvegen tilbake til Gjøvik, altså nordover, for så å snu i første rundkjøring, og deretter kjøre riksvegen tilbake til Raufoss igjen! Og innen jeg innså hvor jeg var på vei, var det for sent. Snakk om vel anvendt tid, og ikke minst penger. For tror du ikke jeg fikk gleden av å passere den høyt elskede bommen, som jeg tappert prøvde å ungå, hele to ganger i forsøk på å komme meg inn på rv 4 i riktig retning?! Fantastisk.


Dette er nå to uker siden. Jeg er fortsatt flau.

Det var ljug at jeg trodde jeg skulle kjøre høgda-vegen helt til Eina, forresten. Jeg trodde virkelig ingen verdens ting i det hele tatt. Jeg ville bare briljere med nyervervet geografisk kunnskap. Sånt er jeg ferdig med nå. Dessuten vil jeg svært gjerne ha med en kartleser på neste tur.