Det pludret fra baksetet.
- Bæpædæ, sa det.
Ettåringen bak ryggen min hadde noe på hjertet.
Ettåringen bak ryggen min hadde noe på hjertet.
- Bævvv!
Jeg svarte med to vers av Mikkel rev. Sannsynligheten er minimal for at det var dét hun ba om.
Jeg svarte med to vers av Mikkel rev. Sannsynligheten er minimal for at det var dét hun ba om.
- Pjii, sa ettåringen.
- Jada, nå er vi snart framme, svarte jeg.
- Væhh-væhh, fortsatte hun.
- Ja, du har helt rett, sa jeg. Storebror er også der, og begge de gøyale fetterne dine.
Jeg har ikke barn selv riktig ennå, det er snakk om et lånebarn. Mammaen og pappaen hennes giftet seg denne dagen, og fraktingen av vesla, fra kirken til selskapslokalet, falt på meg. En hyggelig oppgave. Jeg visste bare ikke helt hva vi skulle snakke om i bilen.
Jeg har ikke barn selv riktig ennå, det er snakk om et lånebarn. Mammaen og pappaen hennes giftet seg denne dagen, og fraktingen av vesla, fra kirken til selskapslokalet, falt på meg. En hyggelig oppgave. Jeg visste bare ikke helt hva vi skulle snakke om i bilen.
Kommunikasjonsvansker og pinlig stillhet i samvær med en ettåring? Det høres stakkarslig ut. I forsøk på å virke beroligende, og forhindre alle skremmende klynk som kunne tolkes som ”mamma” eller ”pappa”, plapret jeg i vei om hvor vi kjørte. Selvfølgelig ble jeg såpass distrahert av mine aktive kommentatorforsøk at jeg kjørte feil, på vei fra Hamar domkirke til Odden…
- Bjiddi, sa ettåringen.
- Jah! Se, så stor hund! Sa jeg energisk.
- En vov-vov! Det var fin hund, Caroline! Ikke sant!?
Jeg tok på ingen måte høyde for at hun satt bakovervendt. Det jeg der og da påsto at var en stor og fin hund, i virkeligheten en sliten og fæl Setter, passerte foran oss.
Jeg tok på ingen måte høyde for at hun satt bakovervendt. Det jeg der og da påsto at var en stor og fin hund, i virkeligheten en sliten og fæl Setter, passerte foran oss.
Hvilket nivå legger man samtaler med ettåringer på? Storebroren var i stand til å kommunisere uanstrengt om høytrykkspylere før fylte tre år. Lillesøster ble utsatt for en barnevakt som plapret i vei om fugler og trær på veg mot bryllupsfesten, antakelig like interessant for henne som om noen skulle pepret meg med informasjon om kaktusens utvikling, sett i lys av den globale oppvarmingen, og rottenes underjordiske liv og virke.
Er det rart at sånne små sutrer noen ganger? Tenk deg at du ber om et glass vann, på ditt språk, og får til svar at tante Gerd kommer på søndag. Da ville jeg blitt direkte hissig.
Det er noe eget ved småbarnsmødre. De har hengt med på utviklingen, og forstår tilsynelatende hva hver eneste lyd kan kobles til. Smokk. Mat. Vann. Trøtt. Det er imponerende.
Jeg synes Caroline tok det pent. Under vielsen i kirken gynget vi så heftig fram og tilbake på benken at jeg ble rent kvalm. Hvordan vesla hadde det, vet jeg ikke helt, men hun holdt humøret oppe. Da var det nok akseptabelt. De pleier nemlig å si ifra. Så mye har jeg skjønt.
(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 16.07.2010)
2 kommentarer:
Det er virkelig fornøyelig lesning.
Ser for meg (og hører)deg og Caroline.
Ja, det gikk riktig bra den dagen, takket være din fantasifulle koversasjon med ett-åringen.
Du imponerer der også.
Din erfaring med alle "lånebarna" gjør deg godt rustet til å bli en super-bestemor. Lykke til videre!
G.t.
Jeg synes nok kanskje det er litt tidlig å planlegge bestemorrollen allerede nå, men godt rustet skal jeg være! Godt disse søte små er blitt litt større.
Legg inn en kommentar