Gjøvik - kort oppsummert

- Dette virker mest som en forlengelse av Groruddalen.

En kompis fra andre siden av dammen var på Gjøvik-visitt. Strandgata lå ettermiddagsøde, badet i vårslaps.

- Men de er flinke til å slukke lyset her, fortsatte han, og tittet skeptisk opp på rådhuset. 

Jeg gikk rett i forsvarsposisjon. For sju måneder siden trodde jeg vel egentlig ikke jeg noen gang skulle sitte på gærne sida av Mjøsa og forsvare Gjøvik, men etter å ha tumlet rundt her nøyaktig et halvt år, gjør jeg sannelig det. Det er ett eller annet hyggelig med Gjøvik-lynnet. Jeg tror det er sant dette med sure Lillehamringer, mutte Hamarsinger og trivelige Gjøvikensere, med noen hederlige unntak.

Til tross for at halvåret har gått i et forrykende tempo, gir det ryggrad nok til å våge å pirke borti en del forundelige greier også: I Elverum har de Bergeberget. Gjøvikensere må gjerne kalle det lite kreativt, og jeg kan til dels være enig, men hvor mange steder trenger man egentlig å døpe Hunn? Eller Hovde? Her er det Hunn ditt og Hunn datt, og innlysende nok ligger Hunn kirke og Hunn kapell flere kilometer unna hverandre. Hovdetjernet, Hovdetunet, Hovdetoppen …  Til og med ”Hunnshovde” har de klart å få klemt inn, har jeg sett på en av mine utallige sightseeingturer.

Gatene er også ganske artige her. Det finnes knapt noe rettvinklet kryss i hele byen. Hvordan man blinker i rundkjøringene, har jeg ennå ikke klart å skjønne. Vikepliktregler tas det lett på, og Gjøvikensere har en lei tendens til å skulle forbi biler som står og venter. De vrenger doningene sine elegant oppom fortauskanten, og snor seg forbi på innersiden. Eller de tuter. Sånt er ikke sindige hedmarkinger vant til.

Kolbu, Huntonstranda, Lensbygda, Sletta, Ihle skole, Skistua, Tranberghallen … Alle de stedene man ikke finner på kartet, og knapt finner i virkeligheten heller, med mindre man er lommekjent. Når jeg står langt uti ett eller annet sted, med en GPS som streiker og tårer i øyekroken, trøster jeg meg med at kolleger her nok ville slite litt med både Veltsetra, Harasjøen og Bjønnåsen. Stort sett finner jeg fram, men utfordringene stopper ikke der, for når teksten skal skrives: Heter det ”i” eller ”på”? Gjøvikensere har et særdeles godt forhold til ”på”, har jeg skjønt, det sies til og med ”på Brumunddal”. Jeg holder meg for ørene i smug, og tenker at jeg har en viss tabbekvote, men høyst sannsynlig ble den brukt opp for flere måneder siden…

Prosjekt-Gjøvik skjedde i hui og hast, ganske kjapt etter jeg hadde sprengt meg ut av studentboblen. Jeg har opplevd mitt livs første voksen-februar nå, og skjønt hvorfor folk akker og ojjer seg så fælt over den måneden. Bilforsikring? Årsavgift? Jøss. TV-lisens, ja. Velkommen. Innboforsikring. Personforsikring. Jada. Medlemskap i boligbyggelaget. Mhmm. Også så mye strøm som har gått, da gitt! I stunder når vinduskonvoluttene hoper seg opp, trøster jeg meg med at jeg kjøpte vaskemaskin med børsteløs motor. Det var visst veldig smart, sa han på Elkjøp. Hvorfor husker jeg ikke.

Akkurat det med strøm var forresten litt artig. Stor jente, ordne selv, tenkte jeg i høst, og ringte Eidsiva. Plutselig slo det meg at det vokabularet ikke er så overveldende når det kommer til kraft. ”Eidsiva kundeservice”, klang det i røret. ”Hei, jeg heter Hanne Maren Torpen Hokstad, og jeg trenger strøm”, sa jeg. Hun hos Eidsiva kniste, men hva i alle dager er det vanlig å si, da? Hun skulle bare visst hvor rivende dyktig jeg er på å skifte lyspærer.

Jeg kjente ikke Oppland Arbeiderblad så veldig godt da jeg kom seilende over fra lokalavisen på andre siden av dammen. Jeg visste at de hadde en eminent tegner, og at kompis-Eirik sin onkel Tommy jobbet her. (Båndene er tette. Her forleden traff jeg på en kar på et skiarrangement, som viste seg å være studiekamerat Eiriks far, onkel Tommys bror, og dermed også min mors firmenning. Jada, så neida, dere storbyvenner… Trivelig, er vel ordet) Dessuten satt jeg ved siden av et par kolleger på Spellemannprisutdelingen en gang, men jeg husket i første omgang ikke dem, og de husket ikke meg, så selv om vi brukte kvelden i Spektrum på å krangle om hvem som burde vinne av Narum og Frida Ånnevik, samt diskutere dårlige publiseringsløsninger, gjorde vi nok ikke noe særlig inntrykk på hverandre.

Men: jeg liker Gjøvik, jeg! I dag tok jeg meg i å bruke dialektord, til og meg. ”Bestandig” var plutselig blitt til ”støtt”. Skrekk og gru, men det var da litt koselig. Dét også.

”På” eller ”i” Gjøvik, forresten? Samme som Hamar? Da kan vi krangle.