Før jeg går bananos

Jeg vil ikke ha 50 prosent mer volum, jeg vil ikke ha lengre vipper, og jeg trenger ikke 25 prosent rabatt. Jeg vil bare ha noe sort guffe å kline på øyevippene, som ikke klumper seg, som tåler en regnskur, men som samtidig lar seg vaske vekk. Det tilbød Nivea, inntil temmelig nylig.

Det er sørgelig når ting man er glad i forsvinner fra butikkhyllene. Jeg har allerede begynt å grue meg til den dagen Hennig Olsen bestemmer seg for å stanse produksjonen av Please yoghurtis med melkesjokoladesmak, sjokoladebiter og bringebærsaus. Det blir fælt. 

Spesielt ille blir det hvis kjøpmannen fortsetter å la Banos oppta hylleplass. Bananpålegget fra 1936 spises nok først og fremst av voksne, skriver Stabburet på hjemmesidene sine. Jeg har fortsatt til gode å treffe noen som tør innrømme at de liker dette forferdelig vemmelige klisset. 

Men det er litt rart, da: Det samme sier mange om banan-Twisten, at den blir liggende igjen til slutt. I min familie bredte fortvilelsen seg den dagen banan forsvant ut av Twist-posen, og vi jublet da den kom tilbake. Jublet og kranglet. 

Banan-Twisten kom tilbake etter påtrykk fra publikum. Det er ganske mye rart vi forbrukere ønsker oss tilbake. På facebook finnes det aksjonsgrupper for de første plast-Cherroxene (de som var så uforsvarlig glatte at man omtrent ba om beinbrudd. Fordelen var at små bøtteknotter fikk saftig god balanse av å seile rundt på såpeglatt underlag, med enda glattere skosåler). Det etterlyses gjenoppstandelse av pinneraketter, pistajse-krone-isen, salte smurfepastiller, Lidl, Glamour, legevakten i Hurum og lysløypa i Sauland. 

Soho er tilbake, bamsemums med banan, og ikke minst pære-is. Jeg tror vel kanskje ikke de som husket pære-isen, etterlyste den, og fikk den tilbake etter noen år er så voldsomt begeistret. Den kan ikke akkurat sies å gi noen stor smaksopplevelse, men ok: Nostalgien gjør selv pære-is verdt noen kroner.

Pære-isen lot seg ikke begrave. Det har derimot mascaraen min gjort. Min faste følgesvenn gjennom helt sikkert fem-seks år finnes ikke lenger. Det er til å grine av, men dét er vel ikke særlig smart. Ikke med dette nye klinet jeg har gått til anskaffelse av. Det kommer bare til å renne som sorte striper nedover kinnene mine og gjøre meg enda mer irritert.

- Melkesjokoladeiskrem med bringebær! NÅ!!!