Optikerns offer

- Du vet at den våtservietten der skader brillene dine? At optikerne selger brillepuss som ødelegger glassene, bare for at du skal trenge nye briller raskere?

Han forsøkte å overbevise meg, en levende brillepussreklame, utplassert på kjøpesenteret. For øvrig innledet han samtalen med å rope etter meg at ”nå er det noen unger som blir glade!”, bare fordi jeg bar på en pose fra lekebutikken. Men akkurat denne gangen lå brettspill i posen, og hadde det ikke vært for at jeg kunne si imot ham med et friskt ”nehei!”, hadde jeg neppe stoppet.

Men jeg gjorde nå det, da. Stoppet, og lot ham få låne brillene mine. Først mente han at jeg sikkert var blant dem som pusset briller med zalo. Jeg dro fram en brillepusserviett, og det var da han fikk det for seg at han skulle overbevise om at jeg er offer for en optikerkonspirasjon. At optikerne med viten og vilje selger brillepuss som ødelegger glassene.

- Hadde du brukt midler som dette, sa han, og holdt opp en liten flaske med noe skvip han hadde til salgs. – Da kunne du hatt brillene dine i 25 år! Optikerne selger pussemidler som gjør at glassene ikke tåler mer enn 3-4 år.

Jeg finner henne ikke på slektstreet, men har allikevel en anelse om at prinsesse vil-ikke og jeg har tett bånd. Om jeg ikke har fått så overveldende mange prinsesse-gener, er det desto mer av vil-ikke. Og de våkner så definitivt til liv når en fjott forsøker å fortelle meg at jeg kan ha brillene mine i 25 om jeg bare bruker noen tusenlapper på hans brillepuss. 25 år med like mange plusser og minuser? Neppe. Her raser det nedover, han skulle bare visst.

Kleggen ga seg ikke. Han trykket brilleglassene mine fulle av fete fingermerker, før han gjøv løs med vidundermiddelet sitt. Deretter dro han fram et tørkepapir for å pusse. 

PAPIR? Det er jo kjent for å være kjempefint for sarte brilleglass. Det burde vel ærlig talt en tydeligvis ganske kunnskapsrik brillepusselger med egen betalingsautomat vite? Håh, nei. Sånne pussestoffbiter hadde han nemlig ikke til salgs …

- Se, så blanke og fine! sa han entusiastisk, og holdt brillene opp mot lyset.
- Joda, sånn rent bortsett fra at de er unormalt skjoldete, svarte jeg.
- Skjelvete? spurte han.
- Du ser at de glassene ikke er blanke? spurte frøken vil-ikke.
- Da ser nok du bedre enn meg, slo han innsmigrende fast.

Han gnukket og gnei litt til med kjøkkenpapiret sitt. Enhver bebrillet sjel vet at fettflekker ikke blir borte selv om man gnir dem utover.

- Det helt unike med denne sprayen, er at brilleglassene ikke dugger, prøvde han, kreativ som han var.
- Nehei? Hvordan er dét mulig? Undret jeg.
- Prøv å blås på dem, så skal du få se!

Jeg åpnet kjeften. Pustet varmt. Brilleglassene dugget som bare det.

- Så går det veldig snart bort igjen! Sa han.

Jeg har aldri tatt tiden på avdugging av brilleglass, så det er fullt mulig det tok et halvt sekund kortere enn ellers. Likevel tror jeg nok dette halve sekundet er noe jeg har tid til.

Han så det på meg, at det nok ikke ble noe storsalg. Skapsis i bebrillede øyne, som definitivt skal ha ny innfatning før de runder 50.