1-0 til meg over legevakten

Er det ikke rart: Vi vil at det ikke skal være noe galt med oss. Vi vil framstå som sunne og friske. Men, når det først er noe, vil vi at det skal være noe ordentlig.
 
- Du er bare forkjøla, sa han. Litt nedlatende liksom. 
 
Jeg satt på legevakta, etter å ha brukt ettermiddagen på å hoste meg svimmel. Det var 22. desember. Snart jul. Jeg kjente meg totalt mørbanka. Det murret nedi halsen et sted. Akkurat som en liten banditt hadde flyttet inn der nede, som han svirret rundt med en fjær, kanskje et helt fastelavensris.
 
Legen tittet i ørene. Mine kunnskaper om kroppen er svært begrenset, men jeg vet at det er en viss avstand mellom lunger og trommehinne. Han konstaterte at jeg pustet, og da var det visst liksom greit.
 
- Men det kiler så veldig nedi her, det er … forsøkte jeg.
 
Enkelte leger har fryktelig interessante dataskjermer. Han her var en av dem.

- Det er bare en vanlig forkjølelse, gjentok han.

Jeg ble fornærmet. Dypt fornærmet. Det går et par skuddår mellom hver gang jeg oppsøker et legekontor, og når jeg først er der, påstår en fjott at det bare er snakk om en aldeles vanlig forkjølelse? HALLO!
 
Motvillig skrev han hostesaftresept. Det tok omtrent ett minutt av hans dyrebare tid.

Halve facebook hoster. En stor brøkdel av dem, inkludert meg selv, synes det er fint å opplyse om det på statusen sin. Resten har sannsynligvis hostet på seg en sånn heshet at de ikke engang er i stand til å skrive. Det er noe rart som skjer i det vi glir over fra en tilværelse som kvikke og spreke, til små krapyl som ligger sammenkrøllet i sofakroken og synes synd på oss selv. Det handler vel om et behov for medynk.

Det finnes nemlig grenser for hvor mange netter på rad det er artig å våkne av at man hoster opp lungene sine, etterfulgt av brekninger, tårer og ymse annet klint utover ansiktet, og gjennomsvettet t-skjorte. (Beklager bildene.) Etter en måneds tid, med såkalt forkjølelse, gadd jeg ikke mer. Nytt legebesøk. Fastlegen denne gangen – et godt valg.

Det skjer noe med meg i det jeg trår over terskelen til legekontoret. Står det nå egentlig så dårlig til med meg? Tenker jeg. Er ikke dette egentlig litt unødvendig? Kanskje jeg bare innbiller meg at jeg er syk? Kanskje det bare er en aldeles vanlig forkjølelse? Riktignok med godt over fire ukers varighet?

Det gikk fint. Hun skjønte greia med at lungene ikke er plassert inni ørene, og stakk meg i armen isteden. Nå har jeg fått en slags pussig form for oppreisning. En diagnose, et hakk mer seriøs enn forkjølelse. 

Jeg vil på ingen måte anbefale mycoplasma, men det verste er at det er stolthet å spore! Kanskje aller mest for ettpoengseieren over legevakten.