Med disse skiene vil det være håp!

- Jeg danser ikke.
- Jeg går ikke på ski.
- Jeg synes det er uhorvelig kjedelig å lese bøker.

Sånn. Tre innrømmelser i full fart.

Jeg lurer på hvor og når det skar seg. Om det er en slags produksjonsfeil, eller om det er snakk om Pippi Langstrømpe-gener med inkubasjonstid, som slår ut i full blomst i en alder av 24. Dess større en flokk er, dess mindre lyst har jeg til å være del av den.

Folk akker og ojjer seg over hvor glatt det er, hvor mørkt det er, hvor kaldt det er og hvor lenge vinteren skal vare. Jeg liker vinteren. Jeg lovpriser snø, is og kulde, og gruer meg til våren.

Det virker som alt alle andre liker står på nei ellers takk-listen min. Og motsatt. Hvor mange der ute er det egentlig som i jubelrus har hivd seg over et 6.000-biters puslespill, og med hengivenhet i blikket gitt seg i kast meg 2.200 gule brikker i nøyaktig samme valør? Ikke særlig mange.

Jeg har. Jeg har puslet 2.200 gule puslespillbrikker. Det har noe av den samme funksjonen som å gå på skiturer alene i tussmørket. Jeg snakker overhode ikke av erfaring, men ryktene forteller at dét visstnok også skal være ganske fredelig.

Gardermoen, kl 05.40. FOTO: PAPPA.

Fordelen med puslespill er at man slipper å høre sin egen tunge pust. Det gir fred i sjelen. Fred i sjelen, og en smule vondt i ryggen.

I skrivende stund vurderer jeg faktisk å gå til anskaffelse av et par ski, aller helst med Kvikk lunsj-motiv. Jeg har røket på en liten hobby-smell, nemlig. Det som en gang var en strålende hobby, skriving for lokalavisen, som tok hver helg og et flertall av ukens kvelder, er plutselig blitt jobben min. Heldigvis! I fjor hadde jeg 12 frihelger. Flesteparten av dem fylte jeg med skole. Nå har jeg fri støtt og stadig, og det er rett og slett særdeles utfordrende. Egentlig på en litt fin måte.

Hva drev du med da du var 10-11 år, og hvor ble det av alle hobbyene? Forsvant de under første flytting?