Folket trenger hjelp!

Jeg skulle ønske Melodi Grand Prix var som for ti år siden, den gangen en jury hjalp folket med å skrelle ned til et knippe kvalifiserte låter, nok til én nasjonal finale. Én, ikke tre pluss tillegg.

Per Sundnes påsto han fikk gåsehud titt og ofte i kveld. Jeg fikk også noen frysninger.

Norge kastet seg med på Melodi Grand Prix i 1960. De første tiårene var tekstene snurrige. Hvem kunne i dag drømme om sende inn en låt med åpningslinje som: ”Livet har nå fått fasong, jeg føler meg sveisen og fjong”, ”Det var en søt liten dukkemann, en så fri og freidig som få” eller ”Mamma, jeg skal møt’ han Kjell, og han Arne nå i kveld, vi skal spleise på en reise med en gøyal karusell”...?

Arne Bendiksen skrev og skrev. Kirsti Sparboe sang og sang. I ettertid virker det temmelig tilfeldig hvilke sanger som fikk solid score, og hvilke som havnet helt på bunnen. ”Mil etter mil”, for eksempel. Jahn Teigen, 1978. Null poeng. ”Å for et spill” med Bendik singers, fem år tidligere, fikk 89 poeng og 7. plass. Ganske utrolig.

Det gikk fint med Melodig Grand Prix helt fram til tusenårsskiftet. Så begynte kostymesirkuset. Finner sprutet flammer på scenen. Russerne dro med seg skøyter. Det utviklet seg til rene maskeradeballet, før folk gikk lei etter noen år, og begynte å synge igjen. De siste årene har fokuset vært så stort på musikken at den ungarske sangerinnen som turnet rundt mens hun sang, skapte en viss oppsikt. Og det var i fjor eller året før, husker jeg ikke, men det var fryktelig snodig at hun absolutt skulle stå på hodet.

Var det samme år som Didrik sendte oss ned i avgrunnen, mon tro? Det var ganske rart med låta hans også, den nasjonen hadde hørt seg blinde på, og trodde var en sikker vinner. Jeg sier det igjen: Vi skulle sendt Venke Knutson og fjærskjørtet hennes isteden. Hun hadde garantert klatret høyere enn 20. plass.

Mye er endret i MGP (eller ESC, om du vil…), men akkurat det med tilfeldighet gjelder fortsatt. Hvem i huleste var det som stemte på Carburetors i kveld? Som så vinnerpotensial i en rockelåt, blottet for sjel og sjarm? De som stemmer på sånt – kan de ikke heller bare la være? Og hvor mange kan nynne en strofe fra Reidun Sæthers sang, som jeg ikke engang husker hva heter? Det var enda godt Nora og den Trollmannen fra Oz/Disney-pregede balladen fikk være med videre til den internasjonale finalen. Det viser at det fortsatt finnes et snev av musikalsk rettferdighet.

Jeg er på ingen måte ute etter å bygge opp igjen berlinmuren og stenge ute Øst-Europa, men det hadde vært fint med noen internasjonale retningslinjer som sa at folket ikke under noen omstendighet skal få anledning til å velge mellom mer enn et svært begrenset knippe låter, plukket ut av musikkvitere med gode ører. Kjære NRK: Det norske folket trenger hjelp!

Hvem husker forresten Aserbajdsjans vinnerlåt fra i fjor?