Familien min har bestandig vært glad i å rusle. Ikke gå, men rusle. Da lillebror og jeg var nokså små, var det greit med rusletur. På ferier, for eksempel. Mor og far ruslet på steinlagte strandpromenader. Det nokså saktmodige tempoet, ga gode muligheter for ikke-trå-på-streken-leken. Selv om det aldri har vært noe galt med konkurranser, tok iveren over ikke-trå-på-streken slutt på et tidspunkt. Og greit var vel dét.
"Rusle" er hyppig brukt i familien. På et tidspunkt gikk jeg lei. Jeg utviklet angst for loffing, labbing og saktmodig gange. Så fort jeg hørte pappa Glom si ”skal vi rusle en tur ned/opp/bort/til/?”, begynte jeg å frese. Kanskje trodde noen det var tenåringsopprør. Det var det ikke. Vreden over ”rusle” henger i som en allergi.
Resultatet av en oppvekst med rusling, er at broderen og jeg har tillagt oss helt andre former for ganglag. Lillebror praktiserer en del spankulering. Høye kneløft. Blikket løftet. Strak rygg og nakke. Han tåler ikke lenger å bli passert av andre når han er ute og går, jeg tror det gir ham en uggen følelse av å bli forbigått. Da gasser han på med intervaller i spontankappgang, og peiser forbi dem som eventuelt måtte ha klart å komme forbi.
Selv foretrekker jeg strening, trav og galoppering. Jeg går på meg hold. Kroppen min er definitivt ikke dimensjonert for rusling. Det blir fort sånn når man har bein som er fire ganger så lange som overkroppen.
I bunn og grunn tror jeg det handler om temperatur. Man blir kald av å rusle. Å gå sakte mens man fryser er definitivt ikke liv laga. Det samme gjelder skiturer. Det var nok derfor jeg la opp, fordi jeg støtt og stadig bikket framover fordi skotuppene hang fast i noe som kladdet.
"Rusle" er hyppig brukt i familien. På et tidspunkt gikk jeg lei. Jeg utviklet angst for loffing, labbing og saktmodig gange. Så fort jeg hørte pappa Glom si ”skal vi rusle en tur ned/opp/bort/til/?”, begynte jeg å frese. Kanskje trodde noen det var tenåringsopprør. Det var det ikke. Vreden over ”rusle” henger i som en allergi.
Resultatet av en oppvekst med rusling, er at broderen og jeg har tillagt oss helt andre former for ganglag. Lillebror praktiserer en del spankulering. Høye kneløft. Blikket løftet. Strak rygg og nakke. Han tåler ikke lenger å bli passert av andre når han er ute og går, jeg tror det gir ham en uggen følelse av å bli forbigått. Da gasser han på med intervaller i spontankappgang, og peiser forbi dem som eventuelt måtte ha klart å komme forbi.
Selv foretrekker jeg strening, trav og galoppering. Jeg går på meg hold. Kroppen min er definitivt ikke dimensjonert for rusling. Det blir fort sånn når man har bein som er fire ganger så lange som overkroppen.
I bunn og grunn tror jeg det handler om temperatur. Man blir kald av å rusle. Å gå sakte mens man fryser er definitivt ikke liv laga. Det samme gjelder skiturer. Det var nok derfor jeg la opp, fordi jeg støtt og stadig bikket framover fordi skotuppene hang fast i noe som kladdet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar