Medhengssupporter

- Det er rart hvordan alle plutselig spretter opp samtidig! Sa min venninne, tok en kunstpause, og fortsatte:

- Og hvordan ÉN blir sittende igjen!

Det var meg hun snakket om. Et fremmedelement på HamKam-kamp. Dratt med og plassert på tribuna, med godtepose i veska, fulladet telefon med Wordfeud, og en framtredene skepsisrynke i panna. Som limt fast i stolen, blottet for vilje til å delta i kollektive jublebrøl.

I kveld har jeg vært på fotballkamp på Briskeby for aller første gang. Ja, okay, kanskje ikke helt første. Jeg var tross alt ivrig breddefotballsupporter i en god del år. Men det er så lenge siden at de har rukket å bygge ny stadion i mellomtiden. 

Fint med tak over tribuna, og langt bedre toalettfasciliteter enn sist, konstaterte jeg stille for meg selv, mens 22 søkkvåte mann dundret lærkula av sted i tilfeldig valgte himmelretninger.

Jeg vil beskrive meg selv som en meget behersket tilskuer. Ved målscoring kan jeg strekke meg til litt forsiktig applaus (om jeg i det hele tatt får meg meg scoringen) muligens understreket med blotting av tenner. Men der går da også grensen. Å sprette på beina, veive med armene og åpne kjeften på vidt gap er langt over streken.

- Det var en til som ble sittende? Forsvarte jeg meg.  – Han gamle mannen?

Muligens hadde han vonde knær.

HamKam har ikke gjort det særlig skarpt denne sesongen. Så mye har jeg også fått med meg. Men tror du ikke – i dag klinket de til og vant! 3-0! Og tror du ikke jeg nå blir beskyldt for å bringe lykke, og allerede er tilbudt å være med på neste kamp også! Sukk.

Finn én feil.