Foreldet kunnskap

Leksikonets Ts-Å, bind 16, ble plassert i bokhylla. Der ble det stående.

Jeg vet ikke riktig hvilket år det var, og jeg vet ikke helt om det var planlagt, men plutselig slo herr Glom til. I høstkulda utenfor Hamarhallen suste marten’s karuseller rundt og rundt. Inne i messehallen hadde pappa Glom fått demonstrert strykejern, som kunne blåse skjorter glatte, og fruktoppkuttere, som med letthet lagde stjerneformede gulrøtter. Nå var familien kommet til Aschehoug og Gyldendals avdeling.

Med en halv smultring i hvert kinn nikket far entusiastisk i det selgeren lempet et skinninnbundet bind med forgylte kanter over i armene hans. Et par overbevisende minutter senere var kontrakten signert. Familien Glom hadde flottet seg med landets største og mest rikholdige litterære verk. Nå skulle bøkene i tur og orden komme i posten.

Det varte og det rakk. Innen Lau-Mu var ankommet, hadde familien installert internett. Vi visste ikke helt hva en søkemotor var for noe, men vi visste at det kunne gjøre omtrent samme nytte som leksikonet.

Vi var blant de aller siste som kjøpte leksikon. Som ikke skjønte at verden var i ferd med å gjennomgå en teknisk endring. At internett var kommet for å bli. I to år betalte herr og fru Glom på den skinninnbundede herlighetens 16 bind, samt suppleringsboka som kom til slutt, med oppdateringer fra de senere år.

Herr Glom hadde store planer om å lese verket fra perm til perm til perm til perm, men kom ikke stort lenger enn med Bibelen. Ts-Å knirker fortsatt i permen, om vi mot formodning skulle åpne det. Det gjør vi aldri. 


(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 3. september 2013)