Førstegangsferierende

På badet ligger en haug brukte håndklær i en krok. Kjøkkengulvet skulle definitivt vært vasket. I hagen er gresset så langt at klippere vil protestere når den skal kyles igjennom. Men jeg klipper ikke, og jeg vasker ikke. For jeg har ikke dårlig tid.

I kjelleren har det hopet seg opp med gamle pappesker. Søppelsekken med tomflasker skulle vært pantet. Kjøleskapet skulle vært ryddet. Men jeg rydder ikke, og jeg kaster ikke. For jeg har ikke dårlig tid.

På oppvaskbenken står seks tomme juicekartonger. I søpla ligger en fordums laksefilet, som så smått har begynt å avgi en viss odør. Bringebærhekken er i ferd med å segne om der ute i sommersola. Men jeg bretter ikke, og jeg vanner ikke. For jeg har ikke dårlig tid.

Den dunstende laksefileten ignorerer jeg glatt. Søpla kan jeg ta senere.

Som førstegangssommerferierende siden 2007 kan jeg ikke annet enn å slå fast at tre friuker sammenhengende tar på. Ikke misforstå meg: Jeg har rukket både Praha og Tyskland i løpet av sommeren, fortreffelige femdagersturer. Jeg har vært på hyggelige besøk både her og der, og grillet i hagen. Jeg skal til Hvaler, Tusenfryd og i bryllup. Det skjer masse moro. Men alle disse søndagsaktige fridagene, som er helt blanke – dem liker jeg ikke når det blir for mange.

Jeg har så god tid at jeg ikke rekker å gjøre noe som helst. Alt som burde vært gjort blir skubbet inn i framtida et sted, fordi jeg ikke har det travelt nok til at jeg bør få unna ting med det samme. Jeg skal ikke rekke annet enn en vielse klokka ett neste lørdag, og det skal jeg saktens fikse. 

Alt som burde vært gjort står på stedet hvil, mens jeg finner på helt andre ting. Jeg vet ikke om det kan kalles noen lidelse, men jeg sliter med et ukuelig produksjonsbehov. Kan jeg ikke skrive avisartikler, finner jeg på alt mulig annet, ispedd livlig sutring over arbeidslivets goder. Så langt har ferien ført til en applikert, hjemmesydd klesklypepose (jo, takk, da vet man at det røyner på), et utvalg bakeprosjekt, noen oldemorsruter, hjemmelagde fruktis og en bunke scprabookede julekort. Etter tre døgn mer eller mindre sammenhengende ved hobbybordet var jeg så sliten og hadde så vondt i ryggen at jeg var nær ved å ringe redaktøren for å trygle om å få komme tilbake på jobb. Den telefonen har han neppe fått før.

Den store fordelen med dette utstrakte slaraffenlivet, med frokoster godt etter lunsjtid og Nattønsket i radioen hver bidige kveld, er at jeg virkelig skjønner hvor bra jeg har det på jobb. Og hvor godt det er å ha fri om kvelden og i helger, akkurat lenge nok til at man slipper å bli stressa av ineffektivitet. Det skal jeg prøve og huske til den første regntunge mandagsmorgenen i november.

Nå vurderer jeg å skrive på julekortene jeg har laget, og kanskje sende dem. Muligens vil jeg få noen tilbake i år med en sånn strategi. Det kan være fint når det lir mot jul, og jeg sitter i mørket og drømmer om sommerferie ...

Se! Jeg har vært på stranda! Han paddeflate til høyre koser seg.