Det skinner på benken min!

Nytt leketøy på kjøkkenbenken.

På kjøkkenbenken min bor en slørhale. Han heter Caspar Aurelius, og svømmer rundt i en stor plastkasse fra Clas Ohlson. I litt over halvannet år har vi levd sammen, Caspar og jeg. Faktisk så lenge at jeg vurderer å sette navnet hans på ringeklokken. Caspar kommer når jeg prater til ham, merkelig nok stadig sammenfallende med mating. Dessuten er han mitt store alibi for ikke å spise fisk. Jeg tenker det er for uetisk.

Caspar Aurelius er seig. Han har overlevd to kamerater og en gullfiskbolle, som sprakk, samt en beinhard biltur fra Gjøvik til Hamar for et halvt års tid siden. Jeg har lite tro på dette med gullfiskhukommelse. Slørhalen så stygt på meg fra innsiden av plastkassen i flere dager etter bilturen. Han lå tummelumsk i et hjørne, med kink både her og der etter uforberedte byks i en litt krapp høyresving, og jeg var helt sikker på at han hadde sagt sitt siste blubb. Men neida.

Av og til spiller han død. Da flyter han rundt på ryggen, eller ligger sidelengs og drar seg under den lille broen sin. Det liker jeg dårlig, for jeg er oppriktig glad i den vesle skapningen. Selv om han er overraskende dyr i drift.

Hva har så Caspar med den kliss nye kjøkkenmaskinen min å gjøre? Jo, han opptar plass på benken. Og jeg har sagt at den dagen han stryker med, skal jeg kjøpe KitchenAid-maskin. Men etter å ha latt meg fortelle at en slørhale som trives kan bli fem år gammel (..!), og under tradisjonell Tysklands-påske funnet en skinnende rød kjøkkenmaskin med like pen prislapp som lakk, klarte jeg ikke styre meg.

Nå står de på benken, side om side, og skinner om kapp, Caspar og kjøkkenmaskinen. Og jeg er godt fornøyd med begge to.

Caspar Aurelius. Samboer.