Kollegene ler godt nå ...

Jeg sto utenfor sykehuset på Lillehammer, og skulle hjem igjen fra en jobb, da firmabilen plutselig ikke ville la seg låse opp. Etter spede forsøk erklærte jeg sentrallåsen for død, og ble stående med nøkkelen i døra på manuelt vis. Rikket den fram og tilbake. Fram og tilbake. Halvannen millimeter beveget låsen seg.


- Prøv litt til. Den låsen er neppe brukt før, og det kan ha samlet seg salt og sånt inni den, sa sjefen da jeg ringte og klaget min nød etter et kvarters tid.

Jeg følte meg som en innbruddstyv i egen firmabil. Fram og tilbake, fram og tilbake. Jeg forsøkte å godsnakke med Ford'en. Etter en halvtime ringte en kollega.

- Prøv å holde nøkkelen inntil hodet. Det forsterker signalene, foreslo han. 

Jeg lystrer, og spant rundt på parkeringsplassen med bilnøkkelen klemt mot skolten, mens jeg lurte på hvor lenge jeg kunne løpe rundt sånn før det kom noen i hvit frakk og forbarmet seg over meg.

Det kom heldigvis ingen i hvit frakk. Derimot kom en parkeringsvakt turende. Bilen sto nå parkert 45 minutter på overtid. Han skulte på meg fra under skyggelua. Jeg klistret på meg et uskyldig smil, og blunket lett med øynene. En bot ville toppet kaka. "Det får være greit", mumlet han, og lusket videre.

Minuttene gikk. Redaktøren var i full sving med å få tak i bilberger. Gode råd haglet inn på facebook. En venninne hadde fått tilsendt handleliste til mitt nært forestående middagsselskap. Det kjentes som hele verden sto på pinne for den velparkerte bilen.

Så ringte telefonen igjen, etter en time. 

- Forsøk å låse opp panseret. Foran på bilen, der motoren sitter, vet du, sa kollega nummer tre. Jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor, men gjorde som han sa. Vippet Ford-logoen til side, og stakk nøkkelen inn i hullet. Til ingen nytte. Låsen rikket seg ikke.

Det var da det gikk opp et lys for meg. Jeg kjente svetten begynne å piple, i det hånden min smøg seg ned i venstre jakkelomme, og traff på noe som minnet mistenkelig om en ... nemlig! 

Plutselig sto jeg der med to nøkler, en til bilen som sto foran meg, og en kliss lik til bilen jeg kjørte dagen før. Begge to tydelig merket med gule klistrelapper med bilnummer. 

I en hel klokketime hadde jeg kavet rundt med feil nøkkel, og helt verbal eder og galle utover hele firmaets bilpark. Vissheten om at halve HA antakelig satt og gapskrattet kom smygende, mens jeg engstelig tittet ut mot vegen, og krysset bådre armer og bein for at Viking ikke skulle være i anmarsj.

Kollegene mine har fått noe å snakke om nå. Med god grunn.