Beinkrok på oppløpet

Det var 20 timer til flyavgang. På herr Gloms kontorpult lå kart og solbriller. Fru Glom hadde Las Americas i blikket, med svaiende palmer og restaurantmat. «Har vi igjen noe solkrem?» ropte herr Glom til sin kone, før han turet ut etter posten. I hennes innesko.

Det gikk som det måtte gå. Slitte husmorsandaler og norsk vinterføre er en elendig kombinasjon. Et ordentlig plask kunne høres i nabolaget, tett etterfulgt av noen gutturale brøl og en kjapp telefon til ambulansen. Så bar det av sted til sykehus, med brukket ankel.

Fire timer etter flyet til Tenerife egentlig skulle tatt av, satte fru Glom seg på bussen til Elverum. Fikk en sightseeingtur gjennom Løtens gater, før bussen kjørte mot gipset ektemann. Hun tenkte på flyturen. Hadde det ikke vært for at husbonden så til de grader ble spent bein på under oppløpet, hadde hun antakelig sittet i en trang flykabin nå. Så hadde hun måttet stå i kø for å få bagasjen sin, helt sikkert sammen med en gjeng slitsomt partystemte nordmenn. Temperaturovergangen fra Norsk vinter til kanariøy kunne gjort henne forkjølet. Med en tur til Elverum istedenfor Tenerife slapp hun dessuten unna gullkantede «special price, just for you my friend»-tilbud i lugubre småsjapper, for ikke å snakke om intense kelnere. «Det kan fort bli veldig mange valg å ta med sånne menykart», tenkte fru Glom, og bestemte seg for kjøttkaker i brun saus til middag, mens bussen putret forbi Myklegard.

Sand mellom tærne. Solbrente skuldre. Lommetyver. Fru Glom slapp alt sammen. Herr Glom også. Istedenfor slanging på varm sydenseng, driver han nå krykkeløp rundt spisebordet, i forskriftsmessig fottøy. Husmorsandalene er parkert for godt.

(Publisert som God dag i HA 21. februar 2013)