Ta en smultring, la den vandre

Muligens var jeg i overkant offensiv. I et familieselskap forleden proklamerte jeg høylytt at jeg kunne ta meg av berlinerkransene i år. ”Jeg kan bake til alle”, sa jeg overbevisende, ”så får jeg heller litt goro i bytte”.

For å være på den sikre siden, slo jeg til med trippel berlinerdeig. 750 gram margarin. Det er greit å kline til med et visst kvanta når man først er i gang. Jeg vet ikke helt hvorfor, for det er ingen som spiser av julekakene. De bare ligger der pent og pyntelig på fatet sitt, tretten-fjorten slag, og blomstrer. Og ettersom slekta er ganske ivrige på kakebytting, reiser vi rundt i juleselskaper hos hverandre og møter på de samme kakene. Så sitter vi og ser på dem en stund, før vi reiser hjem igjen.

Slekt skal følge slekters gang, og jeg har å følge opp. Det gikk ikke spesielt bra. Berlinerkransene mormor så sjenerøst skulle overrekkes, ble så estetisk usjarmerende at jeg ikke har hjerte til å gi dem bort. Så vondt vil jeg ikke min mormor.

Det skjedde noe rart med dem i ovnen. De seg sammen. Eggehvitten fuget igjen hullet i midten. Ikke engang perlesukkeret oppførte seg etter kokeboken. Mormor, en kakebaker av rang, ville vegret seg om hun ble nødt til å servere av mine berlinerkranser. Jeg synes jeg hører henne unnskylde makkverket: ”Det er barnebarnet mitt som har bakt dem … Hun er tjuefem”, ville hun kanskje si. ”Fem..?” ville en tunghørt venninne spørre.

Nå ligger en trippel porsjon berlinerkranser innerst i kjeleskapet mitt, i en kjempestor, forseglet kakeboks. Der ligger de godt.

God jul!

(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 22.12.2012)