Hvor mye flauere kan det bli?

Jeg trodde toppen var nådd da jeg litt vaklevoren sto og danset 4/4-vals i sommer, omfavnet av en spansk pilegrim i 80-årene, med paparazzivirksomhet fra en ivrig turistkontorsjef, og en horde avislesere og spanjoler som publikum. Stort flauere blir det vel ikke ute på jobb, tenkte jeg. Nå vet jeg at jeg tok grusomt feil. 

Dagen i dag går pilegrimsvalsen en høy gang. Det er helt umulig å snu ubemerket i døra til en gravemaskin, har jeg fått erfare. Likevel var det dét jeg skulle gjort. Jeg skulle kastet inn håndkle, snakket meg bort og kravlet ned igjen like fort som jeg spratt opp. Kryptisk? Ja. Jeg vet det. Beklager.

La oss ta det fra start. Mitt journalistiske virke innebærer mangt og meget, i dag en anleggsmaskinsafari. Detaljer og bilder fra turen kommer i HA før du vet ordet av det (følg med, følg med!) bloggen tar for seg den delen av sightseeingen som på ingen måte skal publiseres i avisform.

- Krabb oppi styrhuset, så får du se hvordan det er å kjøre gravemaskinen, sa anleggsguiden min.

- Neida, svarte jeg oppriktig, og forsøkte å overbevise om at jeg trivdes godt nede på landjorda.

Guiden ga seg ikke. Han mente skildringene ville bli mer levende om jeg prøvde selv. Føreren på sin side var stolt av det vesle kontoret sitt, og åpnet mer enn gjerne dørene.

- Jeg holder kamerabagen din imens, sa guiden. - Ta tak der, sa han, og pekte på et vemmelig skittent gelender. – Så klatrer du opp.

Som sagt så gjort. Jeg jumpet ivrig oppover stigetrinnene. Klinte møkket av meg på bukselåret, såre tilfreds med tilværelsen. Helt til et lys gikk opp for meg.

Gravemaskinførere omgir seg med mye rart i de små hyttene sine. Det de ikke har, er passasjersete. Jeg skjønte det, akkurat litt for sent. – Du får bare ta plass, sa mannen blidt, en vilt fremmed kar i 50-årene.

Vantro stirret jeg på ham. Han gjentok seg selv.

Har du først kravlet opp i et gravemaskinstyrhus, må du stå løpet ut. Det er kul umulig å snike seg ubemerket ned igjen, og ren idioti å forsøke å si at du gikk feil.

Dette kunne utartet til en rent slibrig tekst. Det skal det ikke. Men jeg kan si så mye som at jeg kjente tilløp til rødme langs ryggraden i det jeg inntok fanget hans.

Skuffe etter skuffe ble fylt med stein. Gravemaskinen svingte gudsjammerlig sakte. Det tok evigheter å få fylt trucken. Trøsten i den signalgule vesten var mager. Sekundene var lange, jeg besvimte litt inni meg. Mer og mer, faktisk, for hver minste lille stein han gravde fram.

Det er lett å juge på alderen når man står der i knesid refleksvest, regnjakke, og hodet presset inn i en selvlysende vernehjelm. Jeg vet fortsatt ikke om han visste hvem jeg var. At jeg ikke var guidens lille datter, men en journalist på jobb. Vanskelig å se fra noen meters høyte, men den slags konfrontasjoner var noe av det vi hadde aller minst bruk for oppi det bittelille styrhuset.

Godt over middels pinlig berørt nærmest evakuerte jeg nedover beltet, og småløp lynrask vekk fra både skuffe og gravemaskinbeboer. Jeg skottet lengselsfullt bort mot haugen med mudd som var gravd opp fra Mjøsa, og vurderte en stakket stund å la mitt rødmende legeme synke til bunns. Trolig ville min nye venn gravd meg opp igjen.

Det er særdeles sjenerøst å låne bort lårene sine. For all del. Jeg vet bare ikke riktig hvor ivrig jeg er på å sitte oppå vilt fremmede mennesker.