Huttetu, bloggen får stemoderlig behandling for tiden! Jeg kan ikke engang skylde på at jeg ikke har internett i leiligheten lenger. Nettet er på plass. Det samme er tv-signaler. Begge deler fem uker etter slørhalene var installert i bollen sin. Snakk om prioriteringer.
Jeg har vært på Gjøvik og i OA i 12 uker, gjort en hel del ting jeg absolutt ikke kan, og bittelitt jeg faktisk kan en del om. Jeg har vært på ufrivillig sightseeing i nattemørke og fryktelig forvirrende Kolbu, på jakt etter et forsamlingslokale. Kollega Stina, for anledningen Kolbu-guide på telefon, gjorde sitt ytterste for å få meg fram til destinasjon. (JA – jeg har GPS. NEI – den funker ikke i Kolbu.) Og mens jeg noe fortvilet og litt småstresset rullet bilen inn mot vegkanten der ute i ødemarken, på jakt etter noe jeg ikke helt visste hva var, kom sannelig en frue og parkerte bilen sin rett foran meg. Vi var på vei mot samme mål. Hun visste heller ikke hvor det var, men jeg rullet ned vinduet, med lokalguiden på telefonen.
- Jeg er nok litt bedre kjent her oppe enn deg, så la meg få snakke med henne, utbrøt denne vilt fremmede damen, og tok både telefonen og Stina-lokalguide fra meg.
Jeg kjente en viss forundring. Omtrent på samme måte som da en fotograf og jeg her forleden besøkte et brudepar som skulle gifte seg dagen etter. Asbjørn knipset og knipset, og parets toårige datter fant ut at hun kanskje kunne leke med meg så lenge. Sånne kortbeinte små er temmelig sjarmerende, så jeg ble med jenta inn i stua, til barne-tv og prinsessedukker.
Ganske snart kom en dame til på besøk, med blomsteroppsatser. Hun kom inn i stua, der toåringen, Askepott og jeg satt velplassert i sofaen.
- Er det du som skal passe barna i morgen, ja! Utbrøt damen, og grep hånden min.
- Jeg er journalist… svarte jeg, i det vissheten om at jeg satt i noen helt ukjente menneskers stue med en vilt fremmed toåring på fanget, uten at noen egentlig hadde invitert meg inn, grep meg.
Damen så litt rart på meg. Hun syntes sikkert det var et pussig svar, litt lite oppklarende.
- Ja, men det er du som skal passe dem i morgen under vielsen?! Konstaterte damen igjen.
- Ehm, nei, altså, jeg kommer egentlig bare fra OA. Og hvorfor jeg sitter her… Nja, si dét!
Jeg har vært på Gjøvik og i OA i 12 uker, gjort en hel del ting jeg absolutt ikke kan, og bittelitt jeg faktisk kan en del om. Jeg har vært på ufrivillig sightseeing i nattemørke og fryktelig forvirrende Kolbu, på jakt etter et forsamlingslokale. Kollega Stina, for anledningen Kolbu-guide på telefon, gjorde sitt ytterste for å få meg fram til destinasjon. (JA – jeg har GPS. NEI – den funker ikke i Kolbu.) Og mens jeg noe fortvilet og litt småstresset rullet bilen inn mot vegkanten der ute i ødemarken, på jakt etter noe jeg ikke helt visste hva var, kom sannelig en frue og parkerte bilen sin rett foran meg. Vi var på vei mot samme mål. Hun visste heller ikke hvor det var, men jeg rullet ned vinduet, med lokalguiden på telefonen.
- Jeg er nok litt bedre kjent her oppe enn deg, så la meg få snakke med henne, utbrøt denne vilt fremmede damen, og tok både telefonen og Stina-lokalguide fra meg.
Jeg kjente en viss forundring. Omtrent på samme måte som da en fotograf og jeg her forleden besøkte et brudepar som skulle gifte seg dagen etter. Asbjørn knipset og knipset, og parets toårige datter fant ut at hun kanskje kunne leke med meg så lenge. Sånne kortbeinte små er temmelig sjarmerende, så jeg ble med jenta inn i stua, til barne-tv og prinsessedukker.
Ganske snart kom en dame til på besøk, med blomsteroppsatser. Hun kom inn i stua, der toåringen, Askepott og jeg satt velplassert i sofaen.
- Er det du som skal passe barna i morgen, ja! Utbrøt damen, og grep hånden min.
- Jeg er journalist… svarte jeg, i det vissheten om at jeg satt i noen helt ukjente menneskers stue med en vilt fremmed toåring på fanget, uten at noen egentlig hadde invitert meg inn, grep meg.
Damen så litt rart på meg. Hun syntes sikkert det var et pussig svar, litt lite oppklarende.
- Ja, men det er du som skal passe dem i morgen under vielsen?! Konstaterte damen igjen.
- Ehm, nei, altså, jeg kommer egentlig bare fra OA. Og hvorfor jeg sitter her… Nja, si dét!
Jeg synes det går fint, jeg!
Nå har jeg friuke. Det å bo og jobbe på Gjøvik er én ting, det å plutselig ha fri hver 6. uke noe ganske annet. Det er krevende, men jeg får bare bite tennene sammen og forsøke å komme meg fram til mandag ...
Friuker kan da også brukes til noe: I dag har jeg knipset bilder av min tantes svært så suksessfulle sitronpresser, kjøkkenbenkprosjekt med pledd og putevar. Sitronpressene selger forresten som hakka møkk, det er visst noe alle må ha. Sjekk http://fransk-design.no/
 |
| Sitronpresse. Noe alle må ha. |
1 kommentar:
Jeg ønsker meg en slik sitronpresse til Jul, kanskje...
Pappa
Legg inn en kommentar