Hvilket kaos!

Ganske himmelfallen etter 17 års skolegang, dalte jeg ned på gulvet på pikerommet. ”Er jeg liksom ORDENTLIG voksen, nå da?” sa jeg halvhøyt til meg selv, litt overrasket over at tiden på skolebenken brått var overstått.

Om sant skal sies, og det skal det vel til syvende og sist, har det vært et heidundrendes heftig år. Fullt studie og vel så full jobb er noe jeg kjenner at jeg skal være svært forsiktig med å anbefale. Man er pent nødt til å nøye seg med femtimersnetter, blokke ute venner, og ikke minst rot. Derfor var det med en mild form for sjokk og vantro jeg plutselig sperret øynene opp og fikk øye på mitt eget rom. Hvilket kaos!

Og her sitter jeg fortsatt, pal, og tenker tilbake på 17 skoleår. Grubler på hvorfor jeg bomma så totalt på den aller første musikkprøven i 5.-klasse at jeg måtte ta den om igjen. (Også musikk, da gitt!) Jeg lurer fortsatt på hva Lisa og jeg egentlig gjorde så feil på muntligeksamen i Bodø for tre år siden at vi landet på en C. Vi meldte oss i alle fall opp på ny, sa omtrent akkurat det samme, og bykset til topps. Antakelig sliter selv gudene med å skjønne hvorfor, i likhet med at det nok også er et par andre ting i høyere utdanning de har trøbbel med å forstå.

17 år er lenge. En æra er slutt … - og milde himmel så deilig det er! Minuset er selvsagt at jeg ikke lenger har noe godt påskudd for å la et sammensurium av bringebærdrops, ullgensere, håndkremtuber, terninger, kulepenner, badeender, batterier og sikkerhetsnåler bidra til rasfare og stengte veier på pikerommet. For det er når jeg står der, med hodet ned og stjerten opp, og forsøker å sortere i hauger, det slår meg at det kanskje ikke var så aller verst å skrive refleksjonsnotater allikevel.