Øyelokkene er hovene. Nesen min er rød. Kinnene er stive av salt. Dette ble nesten litt i overkant privat, men det har ikke skjedd noen større skade enn at jeg gikk på en ny filmsmell. Nok en norsk film er fortært, akkompagnert av store, dryppende tårer.
Kjære vene. Jeg gråter ikke - jeg hulker! Hikster så høye at lydene trenger seg ut gjennom døren til leiligheten, og gjaller mellom veggene i trappeoppgangen. I kveld så jeg Sammen, en fabelaktig film. ”… Dette utløser en rekke dramatiske, men også ufrivillig morsomme situasjoner”, står det bakpå. Antakelig er det min humoristiske sans det er noe alvorlig galt med. Morsomme situasjoner?
Kanskje er det antennene mine som er i overkant lange. Les Misérables krever en dorull. Kamilla og tyven er vanskelig, men det holder med gensererme. Father of the bride-filmene, som utgiverne påstår er komedier, og resten av min familie gapskratter av, synes jeg er dypt tragiske. Og filmen Stepmom… Bare synet av coveret er nok.
Selv Knerten åpner slusene. Det eneste jeg kommer meg helskinnet igjennom, er Istid. Vel… Sid forsøkte å få saltvannet til å renne han også. Heldigvis klarte han det ikke. Men så er han også en av svært, svært få.
Er det flere av oss?
4 kommentarer:
Trøst: på åhlens har de rosa stekepanner med røde prikker for 99 kr. Så lettere autistisk er jeg, at da jeg så dem, var min eneste tanke:"jeg må ta bilde så hun veninnen til Liv Marie kan se!" litt skummelt at det var plass til den tanken inne i hodet mitt etter en hel lørdag på kjøpesenter med to barn og en mann som liker å shoppe.
Wow! Så moro at du kjenner prikkefascinasjonen min, og du verden for en knallgod hukommelse! Rosa med røde prikker? Ikke sant? Du skal slett ikke se bort fra at en sånn kommer i hus i løpet av morgendagen...
Jeg er et skikkelig tåretroll! Du er ikke alene!
Takk, så trivelig!
Legg inn en kommentar