Første skoledag på fagforfatterstudiet er unnagjort. Fem dager gjenstår, og det skulle være mer enn nok. I utgangspunktet høres dette med fagtekst veldig rart ut, og det stemmer på en prikk. Hva i huleste gjør jeg her? tenkte jeg i dag tidlig, da jeg sto der sammen med klassen, en vidt sammensatt gjeng i spenn fra 23 til 65, med snitt godt oppå 40-tallet.
Det er overhode ikke meningen å rakke ned på disse kunstneriske, velimmatrikulerte akademikerne, jeg bare bemerker at det finnes visse kulturelle forskjeller på oss. 35 mennesker som prøver å forstå verden – og meg. Med brilleglass tjukke som flaskebunner, benket en månebefengt gjeng seg på bakerste rad. Det var steinerskolelærere i lilla gevanter, forfatterspirer i flanell, og herrer med bart.
Husker dere dem som på ungdomsskolen og videregående gjorde god butikk ved å rekke opp hånda og gjenta det læreren nettopp hadde sagt, bare med litt andre ord? Sånne er min klasse breddfull av. ”Sånn jeg oppfatter det…” starter de, oversetter foreleserens språk, fletter inn noe ekstra vanskelige fremmedord, og setter på et spørsmålstegn til slutt. De virker supersmarte. Men hadde de vært så rasende intelligente som de gir seg ut for, ville de vel neppe trengt denne kontrollsjekken.
Jeg la kabal. På PC-en. Elegant skred jeg til topps på pallen, og kapret plassen som klassens mest asosiale. En dame bemerket det.
- Du og jeg, vi liker å jobbe litt isolert, slo hun fast i en av pausene.
Hvah? Er det noe jeg ikke har fått med meg? Jobbe isolert? Jeg som flytter etter de mest snakkesalige kollegene på jobb, og påstår at det øker effektiviteten? Som leser best på toget?
- Hmh, svarte jeg.
Et veldig godt svar, som helt soleklart inviterer til videre samtaler…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar