Frostnekt 2011

Jeg har store visjoner for vintersesongen. Prosjekt Frostnekt 2011 er allerede i gang. Oppløpet gikk unna i en fei, ettersom novemberkulda brått gjorde landet gudsjammerlig kaldt. Nå er rustningen på plass. I dag har jeg investert en saftig sum i dun og småfjær, som legemet skal pakkes inn i. Den nye jakken er mitt vern mot vinteren.

Jeg skal ikke fryse. Etter nok vintre i joggesko har jeg fattet beslutningen om frostnekt. Derfor har jeg begynt å kle på meg.

Det tar lang tid. Jeg går til jobb på under fem minutter. På å kle på meg, før jeg skal gå denne strekningen, bruker jeg sju minutter. Med tre lang genser, boblejakke, lue og stor hette smyger jeg meg ut døren. Jeg er blitt nabolagets lille polfarer. Polfarer i mariusgenser. Ekspedisjonene er riktignok ikke spesielt lange, men de slynger seg da tross alt både gjennom lærerskolehagen og langs trafikkerte veier. Av og til passerer jeg 15-åringer i tøysko og med ankelsokker, i 20 minus. Jeg fnyser litt av dem, men de ser det ikke. Skjerfet dekker meg opp til nesen. Lua dekker ned til øynene. Og brilleglassene er så duggete at jeg er uidentifiserbar.

Lue, skriver jeg. Jeg har begynt å bruke lue. Et lite skritt for menneskeheten, et stort skritt for meg. Termodress har jeg ennå ikke investert i, men krabber gradestokken under 30, er det ikke utenkelig at nye, lekre kreasjoner finner veien inn i garderobeskapet. Så er dere advart.

Lag på lag har fått en ny betydning. Trippeltights er flott. Jeg klarer ikke å bøye knærne, men observerer at ganske mange andre der ute også har et rimelig stivt ganglag for tiden. I motsetning til dem fryser ikke jeg. Jeg er tross alt i gang med Frostnekt 2011.

Sist forberedelse til den ekstreme vinterkulda setter inn like over nyttår, er etterisolering. Prosjektet gjennomføres med støtte fra Nidar og Freia.

Det er ikke ull alt som varmer. En viktig klausul i prosjektbeskrivelsen, er at ull rett mot kroppen er totalt uaktuelt. Da vil jeg heller hakke tenner.