Harrydag

Egentlig har jeg lovet meg selv aldri å skrive ”i dag har jeg”-innlegg. Dette blir et unntak. Sammenlagt når dagen så høyt opp på listen over ting jeg ikke hadde tenkt å gjøre at den fortjener plass.

Det startet med IKEA-bussen. IKEA-buss er en smule… Ja, hva skal vi si? Kanskje er det ikke der man har størst behov for å bli sett. Det godt merkede fartøyet går i skytteltrafikk mellom byen og Furuset, og vi var en stor og variert samling mennesker som sto i Fred Olsens gate og ventet i totiden.

Bussen kom presis. Ut veltet folk, med Billy under armen og Klippan på slep. Med målrettede blikk føyk de i hver sin retning. Vi venterne stimet om bord, trykte oss sammen, og fylte hvert eneste sete. Det føltes litt som gruppereise til fremmed destinasjon, en stor gjeng med samme mål, og med mild desperasjon etter svensk inventar. Combaya my Lord-stemningen var påtrengende, og utløste et snev av trang til bare å kunne forsvinne.

IKEA tar tid. Løypa er lang. Den slynger seg mellom kontorstoler, bokhyller og søppelsystemer, før soveromsavdelingen. Da kjente jeg behovet for å legge meg litt nedpå. Men jeg kom meg på beina igjen, fant spisebord og stoler, som det da jeg kom meg til reol 6, plass 25 selvfølgelig viste seg at de allikevel ikke hadde på lager. Alt jeg fikk med meg hjem var fem meter gardinstoff.

Heldigvis slapp gardinstoffet og jeg å ta bussen tilbake til Sinsen. Jeg gikk klar av å bli en av dem med blå plastbag og stivt blikk. Pappa og lillebror kunne tilby skyss tilbake til Oslo, for de skulle på landskamp. Uten billetter, riktignok.

Neste post på dagens program ble derfor billettjakt utenfor Ullevål, en langtekkelig affære, og nok en aktivitet som aldri har vært ført opp i A-planen. Svartebørshandel er ikke mitt domene. I aften har jeg likevel fått innblikk i et par triks. Og til dere som så meg balanserende på kantstein utenfor Ullevål stadion i halv sju-tiden i kveld, med en halvliter i den ene hånden og en pizzabit i den andre, mens jeg kauket med på Alt for Norge: Ja, ja. Sånt skjer. Det er i grunn alt jeg har å si.

En smule skrekkslagen ble jeg da far gledelig kunne meddele at han hadde sørget for billett til lillebror og seg, og til meg også. Heldigvis fant han i tide ut at det var en barnebillett, og solgte den videre. (Med en viss fortjeneste, vil jeg anta.) Takk og pris, jeg var oppriktig bekymret for at jeg måtte på fotballkamp. Jeg hadde kjent på stemningen lenge nok allerede før kampstart.