Samheising

Jeg har litt lyst til å stå fast i heisen. Det må være en veldig hyggelig heis, og jeg vil helst ikke være alene, men vi skal stå bom fast.

Helst vil jeg stå fast sammen med en travel forretningsmann. Han skal bli sånn passe forbanna. Kanskje er det en gammel dame der også. Hun har sikkert akkurat vært innom bakeriet og kjøpt boller, for hun skal få besøk av barnebarna. Men den gamle damen har god tid, sånn gamle damer ofte har, så for henne gjør det ingenting at vi står fast.

Den gamle damen, som forresten heter Rigmor, sier at vi kan dele bollene. Hun river dem i to, og sier til forretningsmannen at han kan ta en bit. Det vil han ikke, for han må på jobb sier han, og kaller heisen noe stygt. Så sparker han i døren. Da sier den gamle damen at hun synes han viser aggressive tendenser, og at han kanskje bør søke psykologhjelp, sånn at sinnet ikke skal ta styringen for ham. Da blir forretningsmannen litt flau.

Da sier damen at han må ta en halv bolle, for det er veldig viktig å få i seg næring når man sitter fast sånn. Forretningsmannen pirker ut rosinene, for dem liker han ikke. Den gamle damen trekker en kartong med appelsinjuice opp fra den rutete trillebagen, og sier til mannen at han kan få den, for han er så mye større enn henne.

Så står vi der, da - forretningsmannen, gamle Rigmor og jeg. Forretningsmannen får en telefon. Den er så superviktig at Rigmor og jeg må være helt musestille. Rigmor trekker lommetørkleet sitt fram fra bluseermet, og pusser nesen. Forretningsmannen høres veldig morsk ut i telefonen, for han rekker ikke møtet med forsikringsselskapet, så det må Anders ta alene. Rigmor spør hvem Anders er, men forretningsmannen vil ikke svare henne. Det synes hun er uhøflig. Jeg lurer også fryktelig på hvem Anders er, men jeg tør ikke spørre. Jeg tror det er en kollega, som forretningsmannen sikkert skulle ta en kaffe med før møtet.

Det blir veldig stille i heisen. Rigmor har fortalt at det eldste barnebarnet hennes, som heter Johanna, fyller ni i august og dessuten nettopp har mistet sin første jeksel, at hun selv blir sliten i beina 17. mai og at det ikke blir noen hyttetur til Risør i sommer likevel, fordi han som skulle legge parkett i hyttestua er blitt forkjølet. Jeg viser fram at jeg kan vifte med ørene, og spør Rigmor om hun kan å strikke Selbuvotter. Forretningsmannen er ikke noe særlig interessert i Selbuvotter.

Jeg vet ikke helt hvordan det ender. Jeg bare tenker at det skulle kunne være ganske festlig å stå sånn fast, flere vilt fremmede mennesker, og at det i alle fall kanskje kunne bli en god historie. Men jeg har ikke stått fast i noen heis ennå, og det er egentlig litt synd.

Om jeg er av samme oppfatning den dagen det skjer, er en annen sak.