Jeg har stedsans på nivå med en tummelumsk struts

Stedsans er omtrent like rettferdig fordelt som hukommelse. Da Gud, eller hvem det nå enn var, spredte nådegavene utover jorden, var det ikke jeg som sto først i køen - mest sannsynlig fordi jeg ikke fant den.

Sjansene for noen sinne å lære kompassets hemmeligheter anser jeg som tapt, og det er lenge siden jeg innså å være totalt ubrukelig. Trodde jeg.

Hvis du bor på Hamar, bor du midt i en sirkel av snurrige små plasser, med enda snurrigere stedsnavn. Og om ikke det skulle holde, forsikrer jeg herved at aktivitetene på disse knøttsmå plassene ikke er det spøtt mindre… snurrige. Dersom du tilfeldigvis skulle dra på deg noe journalistisk arbeid innimellom, vet du at arbeidsdagene fylles med mye rart, alt fra kokebokdager og hinderløypekonkurranser, til politikere som tevler i lavvobygging, snegler på avveie og insekter på glass.
Veldig, veldig lite av dette har Hamar Sentrum som besøksadresse.

Jeg har kjørt og kjørt, på utkikk etter ødelagte postkasser på Stavsjø, jaktet økologisk frossenpizza i Romedal, travet rundt mellom busk og kratt i håp om å finne et vannkammer med ødelagt hengelås i Furuberget, siktet meg inn mot et underjordisk kostymelager i Veldre og trimmet av gårde mot lokkekurs på Velsetra.

Velsetra, ja. Velsetra. Nå klinger navnet så uforskammet selvfølgelig. Det var det ikke da jeg skulle dit. Med kamera, uten GPS - med mobil, uten dekning. Omtrent på samme måte fortonet det seg da 200 sauer forsøkte å heie meg fram til Lalumsvangen. Eller da jeg skulle til Næroset. Et rom 200-og ett eller annet på Finsalsenteret. Til Veldre kirke. Eller en bestemor i Øvre Vang.

Timene går. Bensintanken tømmes like fort som en middels stor islandsk vulkan. Jeg banner så heftig at det blinker i dashbordet, og gråter på meg høysnue. Nå har jeg likevel funnet en trøst der kartet er tyngst å bære. Jeg har skjønt at jeg ikke er verdens dårligste på stedsans, Oslo-folk er verre.

Lenge trodde jeg at storbyjungelens stedsnavn var et helvete å holde styr på. Nå har jeg skjønt at det neppe er noe annen flekk på norgeskartet som er så gjennomført godt merket som tigerstaden. Er du sikker på at du finner fram? spør Oslo-folk når du skal fra Jernbanetorget til Stortinget. Finner du Carl Berner, da? lurer de. Selvfølgelig finner jeg Carl Berner! Finner jeg Øveråsen i Asmarka, skal jeg da vitterlig klare Carl Berner. Bønder i byen, tenker de om oss. De aner ikke hvilke utfordringer de selv har gått glipp av. De er oppfostret på fargekoder og piler - ønsk dem lykke til med å finne Lalumsvangen! Brått vil de støte på et ytterst hedmarksk system, med skiltene liggende i grøftekanten, og hvor alt er hengitt til fri tolkning og 100 prosent basert på magefølelsen.

Jeg er blitt stuet inn i taxier og fraktet både hit og dit, som resultat av moderlig frykt for bortkomming, men hvor stor er egentlig sjansen for å gå seg vill på vei fra Aker Brygge til Karl Johan? Valgmuligheten er i grunn svært begrenset.

Dessuten er det mobildekning absolutt hele veien.