Nummeret tilhører Norwegian. Sist jeg skulle sende spesialbaggasje hjem måtte jeg ringe tre ganger før vattdotten i andre enden klarte å skjønne at jeg skulle ha med meg et 12 kilos piano, innpakket i sengeteppe, hjem fra Bodø. Derfor var det med en viss motvilje jeg tastet nummeret i dag. I hånden knuget jeg lappen med referansenummeret, mens hjernen min regnet på hvor mye det jeg hadde planer om å sende som spesialbagasje ville veie, nemlig beina til det tidligere nevnte pianoet, innpakket i overmadrass.
”Heeei, det er Linda…” – utvilsomt en blondine. Jeg så henne for meg. Masse hårspray, høye vakleheler og neglefil ved siden av tastaturet. Oi, tenkte jeg.
14 minutter og 27 sekunder tok det å få Linda til å skjønne at det strengt tatt MÅ være mulig å få sendt overmadrasskamuflerte pianobeinplater med Norwegian. Hun var fast bestemt. Sykler, surfebrett og kontrabasser går så det suser, men en overmadrass… Nei, ærlig talt. Dét ble for komplisert.
Fem minutter gikk. Linda måtte snakke med teamlederen sin. Ti minutter. Linda måtte igjen snakke med teamlederen. Hun kom tilbake med den glupe ideen at jeg ”bare kunne pakke det i en av koffertene mine. Du må jo uansett betale overvekt for det!” (Obs, Linda, rettelse: Nei. Spesialbagasje har fast pris.)
”Jo, men jeg får det ikke ned i en av koffertene mine! Det er fysisk umulig! Det er jo nettopp derfor jeg ringer!” sa jeg. Irritert nå.
”Men, assa, jeg tror ikke det går som spesialbagasje”, sa Linda. ”For skal du sende noe som spesialbagasje, må jeg legge det inn som sportsutstyr eller musikkinstrument, og dette er ingen av delene”.
Jeg så for meg tyggisen hun helt sikkert satt og tvinnet rundt lillefingeren sin. Jeg hadde lyst til å skrike.
”Men det må da strengt tatt være mulig å få sendt spesialbaggasje du verken kan bedrive fysisk aktivitet med eller spille på? Du må gjerne kalle dette en tuba. Det er omtrent like stort som en tubakasse, og veier nok like mye også. Den eneste forskjellen er at dette kan kastes rundt, mens man gjerne kan være noe mer forsiktig med messing.”
Ordene rant ut av meg, mens fråden stod om kjeften min.
Linda trengte forunderlig nok en ny samtale med teamleder.
Hun kom tilbake. Litt blidere nå, men dog like blond.
”Da gjør vi det sånn at jeg legger det inn som overdimensjonert bagasje, så betaler du på flyplassen!” Stemmen var lykkelig, hun følte nok selv at hun hadde sett ett eller annet slags lys.
Jeg klarte ikke dy meg for en liten spydighet:
”Og overdimensjonert bagasje betyr at jeg skal sende det som spesialbagasje, eller??” Jeg lo inni meg.
Det ble stille.
” Ja”, hvisket Linda.
3 kommentarer:
Norwegian er så. Åhhh. Grrrr. Tullete at det er helt vilt. Null service og inkompetente folk. FY og fy, jeg føler med deg. Men bra det endte godt.
wow! respekt for at du gadd å holde linja så lenge. Piano og bein, dette høres dyrt ut. Og du har vel endel bagasje fra før av hvis det er flyttelasset som skal hjem?
Flyttelasset er på vei i pappesker, men det er mer enn nok som skal med flyet i morgen også. Bagasjen min er tyngre enn meg, for å si det sånn!
Legg inn en kommentar