Vil ikke sove!

Det vil si, jeg vil egentlig stort sett aldri legge meg. Av og til tenker jeg at jeg ville passe ypperlig som båtvakt eller natteravn, jeg fungerer ofte best om natten. Sånn er det nå igjen, jeg vil ikke sove. Det er liksom så fryktelig kjedelig! Det store spørsmålet er hva man skal gjøre en natt i Bodø når alle andre sover og det er helt stille rundt en stakkar. Jeg har allerede vært innom de faste postene som skriving, spilling, og kombinasjonen av dem, spist litt mat og lekt litt på pc-en, men jeg hva så? Aner ikke. Symaskinen står i en krok på gulvet. Jeg har egentlig litt lyst til å sy noe, nye gardiner eller kanskje en kjole, men det er vel et litt dårlig tidspunkt.

Det jeg egentlig tenkte jeg skulle vie noen ord i natt er OL. Jeg registrerer at det har vært en god dag for fedrelandet, og selv om jeg ikke skal påberope meg å være særlig interessert, synes selv jeg det er trivelig med edle metaller. Dessuten er Norsk damehåndball artig. Av og til tenker jeg at det egentlig hadde vært ganske moro å være på håndballandslaget. Vel, jeg innser at sjansene er små, og at det ville fått fatale konsekvenser for nasjonen, da lærkule og meg er en elendig kombinasjon, men det ser likevel ut til at de har det gøy.

Så over til det som ikke ser like artig ut, og som jeg til dags dato ikke har skjønt meg på: Kappgang og spydkasting. Det med ”…ikke skjønt meg på…” gjelder et par andre grener også, men dette er kanskje de to mest tragiske. OK. Jeg ser den med at det er fryktelig mye teknikk inne i bildet. Men hva så? Hvor ofte trenger du en teknisk god kar, eller dame, til å kaste et spyd langt? For meg virker dette ganske meningsløst. Kappgang derimot ser jeg nytten av. Jeg har en bror som ikke tåler å bli gått forbi på fortauet. Selv langer han ut og peiser forbi alle. Det jeg ikke helt skjønner er hvorfor det ble en idrettsgren, hvem som først bestemte seg for aktivt å drive med kappgang. Rart. Jeg lurer på morens reaksjoner den dagen lille Snorre (8 år) kom hjem og fortalte ”mamma, mamma! Jeg skal begynne med kappgang!”

Jeg er ikke selv akkurat noe idrettsmenneske, som kjent. Gym var det verste jeg visste. På videregående hadde vi styrketester. Nedtrekke, armhevinger, 3.000-meter og diverse annet ble gjennomført med vekslende stil. Vi fikk karakterer ut fra hva vi mestret, bare ved oppmøte var du sikret en toer. Jeg fikk faktisk bare toere, bortsett fra i spensthopp. Der hoppet jeg meg jammen til en femmer. Men jeg tror det blir lenge til jeg får se noen hoppe oppover en vegg, med kritt på fingertuppene for å sette merke, i et internasjonalt mesterskap.

Nei, det får nå bare kjøre på med konkurranser der borte i Kina, og gymlærer Andersen skal få teste styrken til akkurat så mange han gidder på Katta. Selv tror jeg at jeg melder pass, men tar et solid hopp opp i sengen. For nå skal jeg sove, helt uten bekymring for spydkastere og stilkarakterer.
- Det er mye rart.