Morgenmøtet var i gang. De fleste hadde en plan for dagen. Gode saker ble lagt fram i tur og orden.
Plutselig gikk det opp et lys for meg. Det kunne neppe være uten grunn at det grusomme dyret lå avfotografert på bordet mellom oss. Jeg skjønte tegningen. Den som ikke klarte å klekke ut en plan ble offer for iberia og andre grusomheter. Jeg kaldsvettet. Hjernen min jobbet på høygir.
Det var min tur. ”Larver”, prøvde jeg meg med. ”Det er mange av dem i søpllekasser nå for tiden”. Jeg så for meg at jeg kunne lure med meg en fotograf ut på tur, og at han kunne stikke hodet ned i matavfallet mens jeg stod på god avstand og intervjueet. Ideen var fin, det var bare det at sneglesaken var bedre. En kar hadde til og med snegl på norgesglass, og han ventet på oss. Det vil si, han ventet på meg.
Jeg la i vei med en klump i halsen. Jeg hadde startet dagen med en nokså påtrengende kvalme. Den ble ikke det spøtt bedre av tanken på hva jeg skulle få oppleve. Jeg skulle få stifte bekjentskap med herr snegl. Jeg satt i bilen og gledet meg.
Det er ikke egentlig sneglen jeg vil til livs, eller, jeg vil vel for så vidt det også, men det er mer dette med følelsen av ”Ikke meg!” Jeg tror alle har vært der en eller annen gang. Allerede på barneskolen, når vi ble store nok til å skjønne at lekser var helt unødvendig (?) kom følelsen av ”ikke spør meg” krypende. Den vedvarte ganske mange år. Nå er det i møter jeg omtrent kryper under bordplaten, eller ser demonstrativt en annen vei i håp om at jeg skal bli usynlig. Det funker urimelig dårlig.
Noe av det verste er de som spør om vegen. Veg? Retning, mener du? Aner ikke. Har ikke peiling i det hele tatt. Joda, jeg vet hvor jeg bor, men jeg er enda ikke i stand til å sitte på hybelen og peke mot skolen. Eller bunnpris for den saks skyld. Det plager meg ikke i så stor grad heller, bortsett fra når folk spør (eller jeg går meg bort).
Jeg vet ikke hva vi kan gjøre med dette. Jeg sier ”vi”, for jeg antar at jeg ikke er alene om av og til å krympe meg. Jeg ser at det er flere som helt ufrivillig blir til små tomater av og til, eller viser seg plutselig å være helt uten språk. Jeg har en venninne som er så bekymret for ”ikke meg” at hun har hemmelig telefonnummer, i ren frykt for at noen skal ringe henne.
Hvordan gikk det så med sneglen? Jo da. Først poserte den velvillig for meg, jeg lå på bakken sammen med min nye bestevenn, mens fostermoren sto ved siden at med hendene foran ansiktet og var livredd for at den skulle legge egg. Deretter fikk jeg gleden av å overvære snegledrap. Det 15 centimeter lange udyret ble rullet i salt, og krydret med grillkrydder for syns skyld, før den ble kuttet i to. Jeg har bilder av hele prosessen, dersom noen skulle være interessert. Blæhrk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar