Nye drømmer

Jeg har en venninne som en natt drømte at hun var leverpostei. Mine er ikke så mye bedre:

Jeg er på en fabrikk hvor de lager dyr. Jeg går rundt i hundeavdelingen. Det ligger ører, poter og snuter i hvite plastkurver. Alle hundene blir levende når de er ferdigmontert. Jeg vil ha en hund, liten og brun, akkurat slik Tassen var. Mamma og pappa synes det er en god idé. I samme rom som hundene er det mus. En gammel mann med hvitt skjegg og sokker i sandalene står og slenger en død mus rundt seg. Jeg ber ham holde opp, men da kommer han bare nærmere. Han dytter meg inntil en vegg hvor det henger en tørket flaggermusfamilie. Jeg får panikk.

Maja, Silje, Ingeborg, Espen, Anette og jeg er på kino. Før filmen var vi på Mc Donalds, men under slutten av filmen hvisker Maja at hun vil ha en Happy Meal til, med én gang. Vi går før filmen er ferdig. Vi finner ikke igjen Mc Donaldsen, så vi går til et gatekjøkken isteden. På veien møter vi Lisa, under en bro. Hun sier at vi ikke får lov til å spise mer, for vi kan bli tjukke. ”Neeeei!” roper hun. ”Ikke gjør det!” Hun haler og drar i oss, og så viser hun oss et bilde av en sterkt overvektig dame på mobilen sin. Espen og Silje tør ikke spise mer, de går hjem, men vi andre er sultne. Plutselig løper Lisa sin vei. På gatekjøkkenet er det egentlig stengt, men vi går inn på kjøkkenet. Det er inni en gammel steinkirke. Vi baker pitabrød. Jeg steker kjøttdeig, men den blir borte mens jeg steker den, så det blir bare fire små kjøttdeigklumper til hver. Vi fyller pitabrødene med spagetti og sprøstekt løk. Plutselig må Anette på fotballtrening. Hun tar bussen til et kjøpesenter, og derfra sitter hun på med et småfly opp på fjelltoppen hvor de skal trene. Etter en stund kommer hun tilbake, og da sier hun at ”dere har vel ikke merket at jeg har vært borte engang, dere er jo alltid så uobservante”.

Jeg jobbet på en café, også skulle jeg lage en baguett til en jente som het Kaja som skulle ha to baguetter. Men så hadde en annen fyr laget to til henne, så jeg måtte spise den selv. Den var ganske vond egentlig.

Jeg skal gifte meg. Det blir bestemt samme dag som bryllupet skal holdes. Vi har dårlig tid. Jeg har aldri møtt familien til mannen min før, så jeg møter dem noen timer før vielsen. De er helt ville. Det er masse unger. Derfor lager mamma og jeg kurv med bøker som de kan bla i hvis de kjeder seg under maten. Vi legger oppi noen voksenbøker også, tilfelle noen voksne også vil kjede seg. Alt dette skjer inne i en bokhandel. Jeg finner en bok som jeg ønsker meg. ”Nordfjordpostens behandling av katastofer” heter den, skrevet av Jostein Gripsrud. Så skal mamma lage gavelister, hun finner fire brukte handlelister, tre røde og en hvit. Bakpå den hvite er det dobbeltsidig tape. Vielsen skal holde klokken fem. Klokka tre går jeg til frisøren, som er Eva i Hotell Cæsar. Mens jeg sitter der inne, i et stort blått rom med trapper, men uten speil, kommer kateketen på Hamar, Iver, og hans kone. Iver er en blanding av seg selv og rektor Jon. Han har på seg rutete morgenkåpe og blomstrete underskjørt. Han beklager at han ikke kan komme i kirken, men han var forkjølet dagen før, så han mener det vil være uforsvarlig.

Jeg er på Tusenfryd sammen med en hel masse folk. Ingen tør å kjøre berg-og-dal-bane, bare Konrad og jeg.

Vi får i oppgave på skolen å prate med folk i ulike faser av livet. Stine skal prate med dødssyke, Maja skal prate med Pelle Politibil, Anette skal prate med yrkesaktive, og Lisa og jeg skal prate med barn. Jeg skal til Stange barnehage. Anette og jeg skal ta samme tog, halv åtte om kvelden. Plutselig går det et lys opp for meg om at barnehager ikke er oppe så lenge, så da begynner jeg å løpe isteden. Når jeg endelig kommer fram finner jeg ut at jeg har glemt kamera. Jeg løper hjem for å hente det. På veien løper jeg innom en kiosk som selger hvite ballonger. Jeg kjøper en som jeg sprekker mot en kaktus langs E6. Det hele ender med at jeg haiker hjem og blir med Signe i barnehagen isteden. Jeg sitter på en grønn matte på gulvet, og så kjenner jeg ikke igjen Live, for hun har farget håret svart og har på seg noen digre briller.

Vegard Andreas og jeg diskuterer betydningen av ordet ”vrede”. Liv Marie er dommer. Hun har på seg en rød hatt. Vi sitter rundt et sekskantet bord, Eirik, Lisa og Berntsen også. De holder på å bli gærne. Berntsen ringer Sylfest Lomheim. Jeg blir så sint på Vegard Andreas at jeg begynner å grine.

Til slutt en ubeskrivelig ekkel en, jeg var helt gelé da jeg våknet:

Jeg planlegger min egen begravelse, sammen med mamma. Det er tirsdag. Jeg skal dø på onsdag, og jeg skal begraves torsdag. Jeg har sendt ut innbydelser til begravelsen, og jeg har ordnet musikk. Jeg har til og med skrevet manuset til presten. Jeg prøveligger kisten, og sammen med mor kjøper jeg blomster. Onsdagen kommer. Tiden går. Jeg dør ikke. Utover ettermiddagen begynner jeg å lese bøker om selvmord, jeg har tross alt brukt en del penger på dette arrangementet, og jeg kan ikke skuffe gjestene ”mine”. Folk har tross alt fått innvilget avspaseringer og sånt allerede, jeg bare MÅ dø.