Vanskelig å bli 50

Det er ikke hvert år man blir 50, og det er ikke hvert år man skal be gjester til stort selskap. En mann jeg kjenner godt skal avholde bursdag i august. Nå er invitasjonene sendt ut til slekt og venner. I alle fall er de fleste invitasjonene sendt.

Mannen jeg snakker om er systematiker inn i hjertet. På jobben går det i sirlig oppførte tall og ganske presise tegninger. Ikke mindre nøyaktig er gjestelisten. Den er dataskrevet, og deretter fargemarkert med rosa, grønn og gul markeringstusj etter sannsynligheten for at hver enkelt gjest kommer. Nederst står det en merknad: ”- 10 %”. Stedet har dekning for 40 gjester. Han har bedt 45, men regner med at 10 prosent melder avbud. Jeg kjenner ingen andre enn denne karen her som regner inn sannsynlig uteblivelse på gjestelisten.

Det er noen dager siden invitasjonene ble sendt ut. De er sendt ut til ganske mange forskjellige mennesker, han har invitert en herlig miks. Her blir det besteforeldre og gamle kamerater, fjerne slektninger og kollegaer. Mannen har bare ett problem: Han lurer på om han har bedt feil. ”Hvor lang angrefrist er det på innbydelser?”. I stad kom spørsmålet jeg har ventet på, og jeg lurer på om han har litt vondt i magen for tiden. Oppfølgingsspørsmålet var ”Kan man be noen 14 dager i forveien? Liksom som et slags påfyll?” Jeg vet ikke helt, jeg. Påfyllet Patrik, liksom? Sjokkinvitert i bursdag til en fyr han knapt kjenner, men som han hadde en urimelig god tone med en gang i tiden? Nja… Han var i alle fall heldig med datoen: ”Kjell er i bryllup, så da slapp jeg å be Frank!” (- Hurra?)

Men det skal jo sies at det ikke er så enkelt å be. Den ene følger stort sett den andre med seg. Selv har jeg det siste året levd i et slags hybelpar. Hvis hun på den andre siden av veggen er noe annet sted enn på hybelen, så er stort sett jeg der også. Og er vi to noe annet sted enn på hybelen, så er stort sett naboen vår også med. Og vi er ikke bare tre, det renner på med flere folk. Denne mannen jeg kjenner godt sitt største problem er nok ikke at folk klumper seg, det er snarere at han nå sitter i en slags klemme hvor han har bedt sin kones søskenbarn i bursdag, men ikke sine egne. Dem var det ikke plass til. Dessuten har han en del andre han gjerne skulle bedt også, kona til en gammel kollega for eksempel. Hun er nemlig litt kvikk i kjeften, og det kan nok være en fordel.

Jeg er bedt i dette selskapet, og jeg ser fram til festen. Jeg tror helt oppriktig det kan bli skikkelig artig. Se for deg at det ikke blir noe avvik, at regelen om 10 prosent frafall er knyttet opp mot akademiske kvarter og sånt, at sykefravær ikke gjelder for bursdager. Det må jo bare bli suksess å samle masse fremmede mennesker på litt for få kvadratmeter. Så kan vi sette halen på grisen, eller leke flasketuten-peker-på, ha det skikkelig moro! Tidenes bursdag!
- Det verste er at jeg mener det.