Hjerte for de hjulbeinte

Den sølvgrå stasjonsvognen ruller sakte opp foran huset. Kjører høyre forhjul opp på fortauskanten. Dumper ned igjen. Det knirker. Han stanser motoren. Slår av lysene, men blir sittende litt. Han Ruller seg en røyk. Strekker seg etter hatten i baksetet. Åpner døren sakte, og skrider ut. 


Det er sånn jeg ser det for meg, den perfekte settingen for bilen min. Det lyser eldre herremann lang vei av kjerra. En sølvgrå stasjonsvogn, 1999-modell, med skistativ og hengerfeste. 


Nå er min firhjulte følgesvenn staset opp til nasjonaldagen. Sløyfebånd fra Panduro har den fått. 
- Tre meter av hver rull, sa jeg til ekspeditøren, i det jeg klasket rødt, hvitt og blått satengbånd på disken.
- Du skjønner, jeg skal lage 17. mai-sløyfe til bilen min. 
Hun så på meg med et sånt blikk som ga meg en helt klar følelse av å være dagens første sløyfebånd til bil-kunde. Ingen før. Neppe noen siden heller.


Innsatsen i aften har vært god, med synål og hyssing. Jeg har til og med vært på bjørkeløvtokt. Det resulterte i rennende øyne og pottetett nese, men bilen er i det minste vakker. Og nabojenta dypt fascinert ... 


Dessuten ser det ikke ut som kjerra tilhører en frakkekledd herremann i 70-årene. Kanskje forblir sløyfene på.