Der ingen skulle tru ...

Kjære alle dyrevernentusiaster. Slutt å lese allerede her. Dette er langt utenfor boka, og helt i strid med alle former for slørhaleforskrifter. Jeg beklager. 

Det er kveld, og gullfiskbollen har sprukket. Tvers over, i bunnen. Ikke sånn at vannet piplet ut, men godt synlig, og nokså forstyrrende. Det frister ikke noe særlig å sende 22 liter slørhalevann ned i utleierens kjøkkengulv, nemlig. Noe sier meg at forholdet vil opphøre ganske brått da. 

Gullfiskbollen er pensjonert, og på en sen kveld er alternativene for oppbevaring av de to små vennene få. 

Følgende ble vurdert: 

1. Ofre bakebollen. 

2. Fylle plastkassa til julepynten. 

3. Skru av varmen på badet og plassere glassbollen i dusjen (.. og droppe dusjing - guff og gru) 

4. Dra ut på jakt etter et plaskebasseng. 

Jeg landet på alternativ 5: Omplassere slørhalene til frakte-nyvaskede-sokker-fra-maskin-til-tørkestativ-balja. Der plasker de rundt, litt forvirrede. Vannstanden er lavere enn plantene, utsikten er begredelig. 

Hvor gamle kan slørhaler bli? All tidligere erfaring sier at det ikke er særlig mange uker. Nå har Gunnar og Caspar Aurelius bikket åtte måneder i min varetekt, og det er det ingen tegn til kapitulasjon. 

Jeg kjøpte slørhaler fordi jeg hadde bolle. Nå har jeg ikke lenger bolle, men isteden fryktelig dårlig samvittighet for to oransje små, som drømmer om akvarium. Det gjør egentlig ikke jeg.

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men joda.