Rød nese og salte kinn

Øyelokkene er hovene. Nesen min er rød. Kinnene er stive av salt. Dette ble nesten litt i overkant privat, men det har ikke skjedd noen større skade enn at jeg gikk på en ny filmsmell. Nok en norsk film er fortært, akkompagnert av store, dryppende tårer.

Kjære vene. Jeg gråter ikke - jeg hulker! Hikster så høye at lydene trenger seg ut gjennom døren til leiligheten, og gjaller mellom veggene i trappeoppgangen. I kveld så jeg Sammen, en fabelaktig film. ”… Dette utløser en rekke dramatiske, men også ufrivillig morsomme situasjoner”, står det bakpå. Antakelig er det min humoristiske sans det er noe alvorlig galt med. Morsomme situasjoner?

Kanskje er det antennene mine som er i overkant lange. Les Misérables krever en dorull. Kamilla og tyven er vanskelig, men det holder med gensererme. Father of the bride-filmene, som utgiverne påstår er komedier, og resten av min familie gapskratter av, synes jeg er dypt tragiske. Og filmen Stepmom… Bare synet av coveret er nok.

Selv Knerten åpner slusene. Det eneste jeg kommer meg helskinnet igjennom, er Istid. Vel… Sid forsøkte å få saltvannet til å renne han også. Heldigvis klarte han det ikke. Men så er han også en av svært, svært få.

Er det flere av oss?

Klipp og lim

Det klippes og limes, jobbes 140 prosent, studeres, og tiden bare flyr. Bloggen er blitt et lite stebarn, et sånt gammeldags stebarn. Sånn som i eventyrene. Utkonkurrert av stoffblomster og dobbeltsidig tape. Men jeg garanterer et solid comeback. Sånn har den siste uken sett ut:

Billig, billig!

Espa Boller. Merkevare på et blunk, levert i distriktets mest grelle papirposer, og ikke minst utstyrt med snodige reklameplakater: Seks boller skulle familien ha. Seks boller koster 58 kroner, uten noen form for kvantumsrabatt. Ti boller, deromot, sier reklameplakatene deres at før har kostet 130 kroner... (nå bare 89).

Gi meg gjerne et pip om noen der ute har latt seg lokke av Shell-stasjonens suverene 13 kroner per bolle-tilbud! Hvis de noen gang har solgt tipakninger til 130 kroner.