Gartnernytt

Den nyplantede ripsbusken gressklipperen så sitt snitt til å feie over i fjor sommer er fortsatt litt pjusk. Hageblåbærbuskene jeg fikk av en god venninne, med smittsom planteinteresse, gir neppe den store avkastningen første sesong. Og Herr Skjære, som var på nattlig visitt i altanens bittelille drivhus, gikk bananas blant pottene, og signerte besøket på drivhusets tak, klarte å stikke kjepper i hjulene for både gressløk, dill og persille. Men bortsett fra dette, ser det altså så umåtelig lyst ut for årets avling at jeg ikke kan stort annet enn å kline til med et renn av bilder.

Årets gartnerprosjekt er solid omtalt allerede. Nå begynner lessingen av 40-liters jordsekker opp firemannsboligens trapper, og hamstringen av mystiske frøposer, å gi resultater. Om solskinnet bare fortsetter noen dager til, og tomatplanta ikke knekker der stilken, stammen, stengelen eller hva det nå enn heter har fått en faretruende bøy, vil kiloprisen kunne holdes under tusenlappen. Det er ikke dårlig!

Basilikum. Bor på kjøkkenbenken.

Egensådd tomatplante. Det er håp!

Sitronmelissen overlevde skjæreangrepet.

Chili. Når blir den rød? Dette vet jeg ikke.

Hummer og kanari.

Forsøk på minigulrøtter.

Agurkplanta kviknet plutselig til igjen.

Sjekk den fargen! Jeg har tre røde og atten grønne.

Sukkererter er stas. Til og med godt.

Snodig å tenke på at dette bare var bittesmå frø.

En av de sju bringebærbuskene jeg plantet i fjor.

Stikkelsbærbusker er rimelig enkle å ha med å gjøre.

#stoltogglad

Sommeren er herved åpnet!

Hvaler Gjestgiveri har åpnet sommersesongen. Ingrid, fru Bjørnov, sto som vanlig for snorklippingen. Jeg var, som vanlig, til stede, og hadde, som vanlig, med kamera. Det er godt med alt som er som det alltid har vært! 

At Dollie-kollega Benedicte skulle ramle oppom scenen og framføre "Jeg vil ha en liten hund" kom riktig nok noe brått på, men du og du og du og du for en festaften i gjestgiverens digre partytelt!

Tine@Munch og feriepanikk

Etter 17 dager på rad med én eller annen form på jobb, opptil flere av dem doble, har jeg i aften gått hodestups inn i sommerferien. Første kveld, opptakten til snaut fire uker fri, har vært kraftig preget av feriepanikk. Den litt stressa tilstanden hvor man prøver å roe ned hodet, fortelle seg selv at man har ganske god tid framover, og at det er lov til å gjøre én ting av gangen. For oss som helst skal produsere ett eller annet hele tiden (tekst, bilder, scrapbookealbum, kort, heklelapper, strikkegensere, perledyr, trolldeigkyllinger, dukketøy, broderte teddybjørner ... ja, hva som helst, egentlig) er det ganske vanskelig å få maskineriet til å stanse på kommando.

Jeg endte opp med hard sletting og nitid redigering av bilder fra et 23 timer langt fotooppdrag. Forrige helg hang jeg i kjelleren på Munch-museet, sammen med en feiende flott gjeng musikanter, og et knippe dyktige musikkfestivalarrangører. Resultatet var et firesifret antall bilder, fra både foran og bak scenen. Mengden er skrelt kraftig ned. Her er en liten smakebit på hva Tine Thing Helseth og følget bedrev på Tøyen. 

Tine Thing Helseth, Eli Kristin Hansveen, Ingrid Bjørnov, Andreas Ottensamer, Maxim
Rysanov, Andreas Brantelid, Gunnar Flagstad, Elise Båtnes, Julien Quentin og TTH Quintet,

Interessert i klassis musikk, og bosatt i nærheten av Oslo? Sjekk ut hjemmesiden, og kom på festival neste år!


(Så fikk jeg sannelig rundet av feriepanikkvelden med et blogginnlegg ...)

... men bussen kom aldri!

Bussen oldefar en gang i tiden kjørte i Østerdalen, skulle ifølge ryktene være med på veteranbusstreff i Hamar i helgen. Familien troppet mannsterke opp, men ingen buss var å skue. Muligens har den havarert på veg ned fra Trondheim, kanskje hadde ikke bussen lyst til å treffe gamle kolleger - hva vet vi. Vi vet i grunnen ikke stort mer enn at den ikke var der den skulle.

Men det var vi. Og ettersom jeg da sto der, på en veteranbussutstilling uten annet alibi enn et kamera dinglende rundt halsen, og at tre dager pinsehelg gir arbeidsabstinenser, ga jeg meg like godt i kast med en aldri så liten bildeserie. Busser er ikke lenger hva de en gang var!

Haukeli. Vrådal og en turvogn.

En søt, liten rutevogn. Pyntet til fest.

Denne har tjenestegjort i Halden-området.

Fana - Bergen.

Tønsberg og Horten.

Pappa og Kristiansund - Åndalsnes.

Buss fra Biri. Skikkelig snasen!

Solid girkasse. Biri-bussen.

Litt tett luft, men ellers tipptopp inni også, Biri-bussen!

Gjemnes og Firda, i strålende sol.

Buss for ekstraturer.

Vistdalsruten.

Disse karene hadde kjørt kjerra fra Vestlandet.

Farstad auto, på veg ut fra Jernbanemuseet.

Nymoderne skip fra Lillestrøm.

God, gammel Hamar-buss.

Hamar Arbeiderblad dekket veteranbusstreffet. Her kan du lese om det. Og se enda flere bilder!

Langlugget partyhund

Fetter Vimsen, rundt sju måneder gammel. Langlugget partyhund, med sans for kylling, kotelettlukt og kremkake. Stilig type.

Medhengssupporter

- Det er rart hvordan alle plutselig spretter opp samtidig! Sa min venninne, tok en kunstpause, og fortsatte:

- Og hvordan ÉN blir sittende igjen!

Det var meg hun snakket om. Et fremmedelement på HamKam-kamp. Dratt med og plassert på tribuna, med godtepose i veska, fulladet telefon med Wordfeud, og en framtredene skepsisrynke i panna. Som limt fast i stolen, blottet for vilje til å delta i kollektive jublebrøl.

I kveld har jeg vært på fotballkamp på Briskeby for aller første gang. Ja, okay, kanskje ikke helt første. Jeg var tross alt ivrig breddefotballsupporter i en god del år. Men det er så lenge siden at de har rukket å bygge ny stadion i mellomtiden. 

Fint med tak over tribuna, og langt bedre toalettfasciliteter enn sist, konstaterte jeg stille for meg selv, mens 22 søkkvåte mann dundret lærkula av sted i tilfeldig valgte himmelretninger.

Jeg vil beskrive meg selv som en meget behersket tilskuer. Ved målscoring kan jeg strekke meg til litt forsiktig applaus (om jeg i det hele tatt får meg meg scoringen) muligens understreket med blotting av tenner. Men der går da også grensen. Å sprette på beina, veive med armene og åpne kjeften på vidt gap er langt over streken.

- Det var en til som ble sittende? Forsvarte jeg meg.  – Han gamle mannen?

Muligens hadde han vonde knær.

HamKam har ikke gjort det særlig skarpt denne sesongen. Så mye har jeg også fått med meg. Men tror du ikke – i dag klinket de til og vant! 3-0! Og tror du ikke jeg nå blir beskyldt for å bringe lykke, og allerede er tilbudt å være med på neste kamp også! Sukk.

Finn én feil. 

Hurra med dagen!

Bunadskoene er pusset, sølja skinner og skjorta er nystrøket. Det siste i regi av mor. Det eneste som virkelig har gått skikkelig skeis så langt, er klippingen av gressplenen. Klipperen gikk ganske enkelt i stå der den forsøkte å gnage seg gjennom langgrodd gress. Hageflekken har nå fått en slags omvendt hanekam, med en velholdt stripe tvers over, og åker på begge sider. Til ære for naboene.

Nasjonaldagen vil trolig få en frisk start. Klokka sju i morgen tidlige starter jeg på jobb. Innen den tid skal bunaden sitte. Klokka stilles på 05.30. Det er gruelig tidlig, men kjenner jeg 17. mai-feberen rett, skal det gå aldeles strålende. O’ store favorittdag, endelig er du her!

Hurra, og gratulerer!

Vondt og varmt

Hvordan det gikk til, vet jeg ikke, men plutselig satt jeg der med tekoppen i fanget. Glohett vann, som sekunder før hadde putret lystig i HAs vannkoker, trakk seg inn i buksestoffet. Spontanreaksjonen skal ikke beskrives i detalj, vi kan gjøre det kort og enkelt: JA, det gjorde vondt. Ordentlig vondt.

Jeg kuet et brøl, beit tenna sammen og stormet inn på do. Og det var i det jeg sto der og forsøkte å roe rødglødende hud, det rant meg i hu hvor mye verre det kunne gått. Koppen kunne for eksempel veltet en annen retning, slo det meg. Skal man først veive om seg med to desiliter tevann, er det mye bedre å ta imot selv, enn å sende det i fanget på sidemannen. Mer dannet, liksom. Dessuten ville det vært betraktelig verre om det hadde skjedd på en dag uten slingringsmonn. Og, ikke minst: Hvis man først velger å ta seg en dusj i vann nær kokepunktet, er kaffebaren på jobb en utmerket arena.

En venninne prøvde seg på det samme om bord i fly, nemlig. Litt turbulens var alt som skulle til for å få kaffekoppen til å vakle, og der satt hun: Søkkende våt, fastspent, på veg til London og med iltre flammer oppover lårene. Kabinpersonalet latet til å ha rutine på den slags hendelser, og i det flyet landet på Heathrow, sto en ambulanse og to brannmenn (!) klare til å ta hånd om ulykkesfuglen.

Det er helt utrolig hvor mye vann det er plass til i én kopp. Eller i et glass. Det visste jeg egentlig fra før. Under en middag i et varmt sommerbryllup for en stund siden, skjenket sidemannen meg plutselig hvitvinsglasset sitt. Hyggelig med sånn sjenerøsitet, selvsagt, men det var nok ikke helt planlagt, for hun valgte å helle det utover tallerkenen og kjolen min. ”Det går så fint, atte!” sa jeg gledesstrålende den gangen. (Egentlig kom ordene rett fra hjertet, for det ville jo vært uendelig mye verre om det var JEG som hadde helt MITT vinglass over HENNE) ”Det er jo ganske varmt her, så det er bare godt å få avkjølt seg litt”. Sidekvinnen fikk så dårlig samvittighet at det så ut som hun skulle gå i oppløsning der hun satt, og øste ut unnskyldninger i et tempo som overgikk vinens flukt fra glasset. ”Det var tross alt ikke rødvin!” trøstet jeg.

Uansett hvor ille ting er, kunne det alltid vært verre. Med tevannoppvarmede bein styrtet jeg hjem fra jobb for å skifte, rotet fram en romslig søndagsbukse, forsøkte å døyve smertene med myggsalve, og følte meg heldig. 

Det finnes alltid en trøst. Sånn var det for den forbrente venninnen med den plutselig tomme kaffekoppen på flyet også. Hun kunne feire at hun endelig fikk noe ut av reiseforsikringen sin.