Effekten av effektiv

Bæ, bæ, lille lam, har du fått eksem?

2012-01-25T23:36:00.001+01:00

Det er kaldt. Bilen hoster. Fingrene mine er lilla. Jeg forsøkte med votter på jobb i dag, men fant ut at det var lite forenelig med tastatur. På badet i leiligheten er det umulig å få det varmt. Jeg skjønte hvorfor da jeg tittet opp under listen under vinduskarmen. Der var det isolert med sammenbrettet papir ...

Klomsteinro-sau.

Det krever en viss utrustning for oss som nekter å fryse. Mariusgenseren har krabbet ut av klesskapet. Det er når jeg trekker i ullgenser, jeg år etter år tar meg i å fundere på en sak:

Klør sauen?

Halsen på genseren er akkurat så trang at den tvinger seg forbi genseren jeg har under, og treffer nakken min. Det er fryktelig frustrerende. Jeg klorer og klør, og blir sint. Drar i genserhalsen. Den vier seg ut noen få sekunder, før den søker kroppskontakt igjen.

Hvordan har sauen det?

Jeg har brukt urealistisk mye tid på å fundere over dette. Er det noen som har spurt Bæ, bæ, lille lam om dette noen gang?

Anti-rusler

2012-01-23T22:47:00.006+01:00

Familien min har bestandig vært glad i å rusle. Ikke gå, men rusle. Da lillebror og jeg var nokså små, var det greit med rusletur. På ferier, for eksempel. Mor og far ruslet på steinlagte strandpromenader. Det nokså saktmodige tempoet, ga gode muligheter for ikke-trå-på-streken-leken. Selv om det aldri har vært noe galt med konkurranser, tok iveren over ikke-trå-på-streken slutt på et tidspunkt. Og greit var vel dét.

"Rusle" er hyppig brukt i familien. På et tidspunkt gikk jeg lei. Jeg utviklet angst for loffing, labbing og saktmodig gange. Så fort jeg hørte pappa Glom si ”skal vi rusle en tur ned/opp/bort/til/?”, begynte jeg å frese. Kanskje trodde noen det var tenåringsopprør. Det var det ikke. Vreden over ”rusle” henger i som en allergi.

Resultatet av en oppvekst med rusling, er at broderen og jeg har tillagt oss helt andre former for ganglag. Lillebror praktiserer en del spankulering. Høye kneløft. Blikket løftet. Strak rygg og nakke. Han tåler ikke lenger å bli passert av andre når han er ute og går, jeg tror det gir ham en uggen følelse av å bli forbigått. Da gasser han på med intervaller i spontankappgang, og peiser forbi dem som eventuelt måtte ha klart å komme forbi.

Selv foretrekker jeg strening, trav og galoppering. Jeg går på meg hold. Kroppen min er definitivt ikke dimensjonert for rusling. Det blir fort sånn når man har bein som er fire ganger så lange som overkroppen.

I bunn og grunn tror jeg det handler om temperatur. Man blir kald av å rusle. Å gå sakte mens man fryser er definitivt ikke liv laga. Det samme gjelder skiturer. Det var nok derfor jeg la opp, fordi jeg støtt og stadig bikket framover fordi skotuppene hang fast i noe som kladdet.

Folket trenger hjelp!

2012-01-22T01:20:00.004+01:00

Jeg skulle ønske Melodi Grand Prix var som for ti år siden, den gangen en jury hjalp folket med å skrelle ned til et knippe kvalifiserte låter, nok til én nasjonal finale. Én, ikke tre pluss tillegg.

Per Sundnes påsto han fikk gåsehud titt og ofte i kveld. Jeg fikk også noen frysninger.

Norge kastet seg med på Melodi Grand Prix i 1960. De første tiårene var tekstene snurrige. Hvem kunne i dag drømme om sende inn en låt med åpningslinje som: ”Livet har nå fått fasong, jeg føler meg sveisen og fjong”, ”Det var en søt liten dukkemann, en så fri og freidig som få” eller ”Mamma, jeg skal møt’ han Kjell, og han Arne nå i kveld, vi skal spleise på en reise med en gøyal karusell”...?

Arne Bendiksen skrev og skrev. Kirsti Sparboe sang og sang. I ettertid virker det temmelig tilfeldig hvilke sanger som fikk solid score, og hvilke som havnet helt på bunnen. ”Mil etter mil”, for eksempel. Jahn Teigen, 1978. Null poeng. ”Å for et spill” med Bendik singers, fem år tidligere, fikk 89 poeng og 7. plass. Ganske utrolig.

Det gikk fint med Melodig Grand Prix helt fram til tusenårsskiftet. Så begynte kostymesirkuset. Finner sprutet flammer på scenen. Russerne dro med seg skøyter. Det utviklet seg til rene maskeradeballet, før folk gikk lei etter noen år, og begynte å synge igjen. De siste årene har fokuset vært så stort på musikken at den ungarske sangerinnen som turnet rundt mens hun sang, skapte en viss oppsikt. Og det var i fjor eller året før, husker jeg ikke, men det var fryktelig snodig at hun absolutt skulle stå på hodet.

Var det samme år som Didrik sendte oss ned i avgrunnen, mon tro? Det var ganske rart med låta hans også, den nasjonen hadde hørt seg blinde på, og trodde var en sikker vinner. Jeg sier det igjen: Vi skulle sendt Venke Knutson og fjærskjørtet hennes isteden. Hun hadde garantert klatret høyere enn 20. plass.

Mye er endret i MGP (eller ESC, om du vil…), men akkurat det med tilfeldighet gjelder fortsatt. Hvem i huleste var det som stemte på Carburetors i kveld? Som så vinnerpotensial i en rockelåt, blottet for sjel og sjarm? De som stemmer på sånt – kan de ikke heller bare la være? Og hvor mange kan nynne en strofe fra Reidun Sæthers sang, som jeg ikke engang husker hva heter? Det var enda godt Nora og den Trollmannen fra Oz/Disney-pregede balladen fikk være med videre til den internasjonale finalen. Det viser at det fortsatt finnes et snev av musikalsk rettferdighet.

Jeg er på ingen måte ute etter å bygge opp igjen berlinmuren og stenge ute Øst-Europa, men det hadde vært fint med noen internasjonale retningslinjer som sa at folket ikke under noen omstendighet skal få anledning til å velge mellom mer enn et svært begrenset knippe låter, plukket ut av musikkvitere med gode ører. Kjære NRK: Det norske folket trenger hjelp!

Hvem husker forresten Aserbajdsjans vinnerlåt fra i fjor?

Optikerns offer

2012-01-21T01:05:00.003+01:00

- Du vet at den våtservietten der skader brillene dine? At optikerne selger brillepuss som ødelegger glassene, bare for at du skal trenge nye briller raskere?

Han forsøkte å overbevise meg, en levende brillepussreklame, utplassert på kjøpesenteret. For øvrig innledet han samtalen med å rope etter meg at ”nå er det noen unger som blir glade!”, bare fordi jeg bar på en pose fra lekebutikken. Men akkurat denne gangen lå brettspill i posen, og hadde det ikke vært for at jeg kunne si imot ham med et friskt ”nehei!”, hadde jeg neppe stoppet.

Men jeg gjorde nå det, da. Stoppet, og lot ham få låne brillene mine. Først mente han at jeg sikkert var blant dem som pusset briller med zalo. Jeg dro fram en brillepusserviett, og det var da han fikk det for seg at han skulle overbevise om at jeg er offer for en optikerkonspirasjon. At optikerne med viten og vilje selger brillepuss som ødelegger glassene.

- Hadde du brukt midler som dette, sa han, og holdt opp en liten flaske med noe skvip han hadde til salgs. – Da kunne du hatt brillene dine i 25 år! Optikerne selger pussemidler som gjør at glassene ikke tåler mer enn 3-4 år.

Jeg finner henne ikke på slektstreet, men har allikevel en anelse om at prinsesse vil-ikke og jeg har tett bånd. Om jeg ikke har fått så overveldende mange prinsesse-gener, er det desto mer av vil-ikke. Og de våkner så definitivt til liv når en fjott forsøker å fortelle meg at jeg kan ha brillene mine i 25 om jeg bare bruker noen tusenlapper på hans brillepuss. 25 år med like mange plusser og minuser? Neppe. Her raser det nedover, han skulle bare visst.

Kleggen ga seg ikke. Han trykket brilleglassene mine fulle av fete fingermerker, før han gjøv løs med vidundermiddelet sitt. Deretter dro han fram et tørkepapir for å pusse.

PAPIR? Det er jo kjent for å være kjempefint for sarte brilleglass. Det burde vel ærlig talt en tydeligvis ganske kunnskapsrik brillepusselger med egen betalingsautomat vite? Håh, nei. Sånne pussestoffbiter hadde han nemlig ikke til salgs …

- Se, så blanke og fine! sa han entusiastisk, og holdt brillene opp mot lyset.
- Joda, sånn rent bortsett fra at de er unormalt skjoldete, svarte jeg.
- Skjelvete? spurte han.
- Du ser at de glassene ikke er blanke? spurte frøken vil-ikke.
- Da ser nok du bedre enn meg, slo han innsmigrende fast.

Han gnukket og gnei litt til med kjøkkenpapiret sitt. Enhver bebrillet sjel vet at fettflekker ikke blir borte selv om man gnir dem utover.

- Det helt unike med denne sprayen, er at brilleglassene ikke dugger, prøvde han, kreativ som han var.
- Nehei? Hvordan er dét mulig? Undret jeg.
- Prøv å blås på dem, så skal du få se!

Jeg åpnet kjeften. Pustet varmt. Brilleglassene dugget som bare det.

- Så går det veldig snart bort igjen! Sa han.

Jeg har aldri tatt tiden på avdugging av brilleglass, så det er fullt mulig det tok et halvt sekund kortere enn ellers. Likevel tror jeg nok dette halve sekundet er noe jeg har tid til.

Han så det på meg, at det nok ikke ble noe storsalg. Skapsis i bebrillede øyne, som definitivt skal ha ny innfatning før de runder 50.

1-0 til meg over legevakten

2012-01-17T23:19:00.001+01:00

Er det ikke rart: Vi vil at det ikke skal være noe galt med oss. Vi vil framstå som sunne og friske. Men, når det først er noe, vil vi at det skal være noe ordentlig.

- Du er bare forkjøla, sa han. Litt nedlatende liksom.

Jeg satt på legevakta, etter å ha brukt ettermiddagen på å hoste meg svimmel. Det var 22. desember. Snart jul. Jeg kjente meg totalt mørbanka. Det murret nedi halsen et sted. Akkurat som en liten banditt hadde flyttet inn der nede, som han svirret rundt med en fjær, kanskje et helt fastelavensris.

Legen tittet i ørene. Mine kunnskaper om kroppen er svært begrenset, men jeg vet at det er en viss avstand mellom lunger og trommehinne. Han konstaterte at jeg pustet, og da var det visst liksom greit.

- Men det kiler så veldig nedi her, det er … forsøkte jeg.

Enkelte leger har fryktelig interessante dataskjermer. Han her var en av dem.

- Det er bare en vanlig forkjølelse, gjentok han.

Jeg ble fornærmet. Dypt fornærmet. Det går et par skuddår mellom hver gang jeg oppsøker et legekontor, og når jeg først er der, påstår en fjott at det bare er snakk om en aldeles vanlig forkjølelse? HALLO!

Motvillig skrev han hostesaftresept. Det tok omtrent ett minutt av hans dyrebare tid.

Halve facebook hoster. En stor brøkdel av dem, inkludert meg selv, synes det er fint å opplyse om det på statusen sin. Resten har sannsynligvis hostet på seg en sånn heshet at de ikke engang er i stand til å skrive. Det er noe rart som skjer i det vi glir over fra en tilværelse som kvikke og spreke, til små krapyl som ligger sammenkrøllet i sofakroken og synes synd på oss selv. Det handler vel om et behov for medynk.

Det finnes nemlig grenser for hvor mange netter på rad det er artig å våkne av at man hoster opp lungene sine, etterfulgt av brekninger, tårer og ymse annet klint utover ansiktet, og gjennomsvettet t-skjorte. (Beklager bildene.) Etter en måneds tid, med såkalt forkjølelse, gadd jeg ikke mer. Nytt legebesøk. Fastlegen denne gangen – et godt valg.

Det skjer noe med meg i det jeg trår over terskelen til legekontoret. Står det nå egentlig så dårlig til med meg? Tenker jeg. Er ikke dette egentlig litt unødvendig? Kanskje jeg bare innbiller meg at jeg er syk? Kanskje det bare er en aldeles vanlig forkjølelse? Riktignok med godt over fire ukers varighet?

Det gikk fint. Hun skjønte greia med at lungene ikke er plassert inni ørene, og stakk meg i armen isteden. Nå har jeg fått en slags pussig form for oppreisning. En diagnose, et hakk mer seriøs enn forkjølelse.

Jeg vil på ingen måte anbefale mycoplasma, men det verste er at det er stolthet å spore! Kanskje aller mest for ettpoengseieren over legevakten.

Med disse skiene vil det være håp!

2012-01-16T22:29:00.010+01:00

- Jeg danser ikke.
- Jeg går ikke på ski.
- Jeg synes det er uhorvelig kjedelig å lese bøker.

Sånn. Tre innrømmelser i full fart.

Jeg lurer på hvor og når det skar seg. Om det er en slags produksjonsfeil, eller om det er snakk om Pippi Langstrømpe-gener med inkubasjonstid, som slår ut i full blomst i en alder av 24. Dess større en flokk er, dess mindre lyst har jeg til å være del av den.

Folk akker og ojjer seg over hvor glatt det er, hvor mørkt det er, hvor kaldt det er og hvor lenge vinteren skal vare. Jeg liker vinteren. Jeg lovpriser snø, is og kulde, og gruer meg til våren.

Det virker som alt alle andre liker står på nei ellers takk-listen min. Og motsatt. Hvor mange der ute er det egentlig som i jubelrus har hivd seg over et 6.000-biters puslespill, og med hengivenhet i blikket gitt seg i kast meg 2.200 gule brikker i nøyaktig samme valør? Ikke særlig mange.

Jeg har. Jeg har puslet 2.200 gule puslespillbrikker. Det har noe av den samme funksjonen som å gå på skiturer alene i tussmørket. Jeg snakker overhode ikke av erfaring, men ryktene forteller at dét visstnok også skal være ganske fredelig.

Gardermoen, kl 05.40. FOTO: PAPPA.

Fordelen med puslespill er at man slipper å høre sin egen tunge pust. Det gir fred i sjelen. Fred i sjelen, og en smule vondt i ryggen.

I skrivende stund vurderer jeg faktisk å gå til anskaffelse av et par ski, aller helst med Kvikk lunsj-motiv. Jeg har røket på en liten hobby-smell, nemlig. Det som en gang var en strålende hobby, skriving for lokalavisen, som tok hver helg og et flertall av ukens kvelder, er plutselig blitt jobben min. Heldigvis! I fjor hadde jeg 12 frihelger. Flesteparten av dem fylte jeg med skole. Nå har jeg fri støtt og stadig, og det er rett og slett særdeles utfordrende. Egentlig på en litt fin måte.

Hva drev du med da du var 10-11 år, og hvor ble det av alle hobbyene? Forsvant de under første flytting?

Sjuk! Jøss.

2011-12-15T20:23:00.003+01:00

I natt drømte jeg at noen kastet badeballer på meg. ”JUL!”, sto det, i glorete bokstaver på alle sammen, og uansett hvilken vei jeg forsøkte å snu meg, traff ballene. Overalt. Jeg tror knapt jeg sov.

Jeg hadde helt glemt hvordan det var, å våkne opp totalt blottet for piff og livsgnist. Følelsen av et hode som er tyngre enn resten av kroppen til sammen, der sjuogtjue små banditter tumler rundt med hakker og spett.

Mandag syntes jeg det var litt hustrig. Jeg innbilte meg at det skyldtes en i overkant frisk spasertur hjem fra julebordet. Tirsdag var det enda kaldere. Legge seg tidlig, tenkte jeg, men det gjorde bare onsdag til en enda verre dag. Og i dag, torsdag, tok jeg hintet: Feber! Aha! 38,7!

For første gang på fem år meldte jeg pass fra dagliglivets gjøremål, segnet om på sofaen, og syntes skrekkelig synd på meg selv. Skikkelig nederlag. Dramatisk endring av fraværsprosenten, men temmelig voksent også. Dog akter jeg å la det bli med den ene dagen. Så dét.

Hvitt og vakkert

2011-12-08T23:36:00.001+01:00

Hvite fnugg faller fra himmelen. Det er vakkert, det er vinter. Jeg har ventet lenge. Skottet opp i skyene. Saumfart yr.no og pent.no etter tegn til snø. Nå er den her.

Med tindrende barneøyne titter jeg ut. Drømmer om bratte bakker, tenker på slalåmskiene i kjelleren hjemme hos mor og far, på rattkjelketuren i fjor vinter og snøengler. Det er litt av en omveltning for en vinterelsker, overgangen fra beksvart, nitrist høst til winter wonderland. På et blunk!

Men i øyekroken er det skepsis å spore. Det hadde jo kanskje vært lurt å skaffe til veie en snøskuffe FØR bilen snør inne. Jeg har knapt skrapt frontrute, nå har jeg en hel gårsdplass å ta meg av! Planleggeing, Hanne Maren? Ikke det, nei.

Derfor liker jeg å kjøre bil:

2011-12-06T23:25:00.003+01:00

I bilen er det lørdag hele uka. Det er merkelig musikk på full guffe, og kauking av full hals. Her er boksen mellom forsetene, god oppfylt. Melkesjokoladeplaten i hanskerommet ble ikke med på bildet, ettersom jeg hadde spist den opp før jeg fikk stanset bilen.


Lørdag hele uka. Assistert av Pitsj.

Det er rart at Karius og Baktus aldri har funnet fram til min munn. Slett research.

Kort og ganske brukbart

2011-12-04T23:54:00.002+01:00

Jeg minnes vagt at jeg ganske enkelt ikke rakk å lage julekort i fjor. Det var litt av et nederlag. I år, derimot, har bunken vokst seg stor og fargerik. Jeg serverer blomstrende jul i grønt, blått og lilla.

Dagens øyeblikk

2011-11-30T21:53:00.003+01:00

Det blir noen telefoner i løpet av en dag på jobb. Her er en opp mot nøyaktig gjengivelse av en samtale fra tidligere i dag, mellom en kar på et sentralbord i en svært seriøs organisasjon og meg:

- Hei, jeg heter Hanne Maren Torpen Hokstad, og jeg ringer ifra Oppland Arbeiderblad. Jeg…

- Hvor sa du at du ringte fra?

- Oppland Arbeiderblad.
- Åh! Je har støtt vøri så gla’ i folk mæ di’alekt! sa mannen, som ganske sikkert voktet over sentralbordet på et Oslo-kontor.
- Ja, dialekter er koselig, vet du, sa jeg. Men jeg er nok ingen god representant selv.

- Dæ var synd. Men du, Toten-dialekta, den er fin! Og Toten – dæ er vel et pent stelle! Sa mannen entusiastisk, på noe tilgjort totensk.
- Javisst, sa jeg.
- Eeeeg har forresten budd i Bæææærrrgen. Eg vokste opp dærrr borte. Dæn dialækten e litt mer sliiitsom, syns du ikkje? Spurte mannen, på klingende bergensk.
- Den kan kanskje bli litt intens, svarte jeg.
- Også har æ vorre i Berlevåg! Æ har stått der oppe å skårre torsketunga i fleire år, fortsatte mannen, like ivrig.
- Akkurat! svarte jeg.
- Nei, du - Je elsker folk mæ di’alekt! Oppland Arbeiderblad, ja. Hva var det egentlig du ville?

Jeg var faktisk ikke helt sikker lenger. Det jeg imidlertid skjønte, var at jeg snakket med en mann som har mye moro på jobb. Og det har vitterlig jeg også.

Bomtur

2011-11-26T02:09:00.004+01:00

”Nå må vi ha gjort noe feil, du!” sa jeg halvhøyt til herrebilen. Jeg tittet opp. Over oss hang en basketballkurv. Foran oss sto en skole. Rundt oss var det gjerde.

”Vi er faktisk inni en skolegård!” utbrøt jeg, smått entusiastisk. ”I Hunndalen!!”

GPS-en var stilt på Drammen. Når herrebilen og jeg skal kjøre fra leiligheten på Gjøvik til Drammen, hvilket vi gjorde for aller første gang i går, er det ingenting som tilsier at noen snarvisitt i Hunndalen lønner seg, aller minst inni en skolegård. Jeg skal slett ikke skylde på GPS-en, jeg syntes bare dens vegvalg virket så klønete at jeg ville overstyre.

Hunndalen ligger et litt solid steinkast fra leiligheten. Til Drammen er det nærmere tre timer. Følelsen av å ha kjørt feil allerede etter seks minutter, fikk meg til å skru ned musikken. Det er dét jeg gjør når jeg begynner å stusse. Jeg tror det skyldes en slags frykt for at glupe tanker skal drukne i gamle Melodi Grand Prix-slagere.

Dette skulle egentlig ikke handle om min upåklagelig dårlige stedsans, men om bompenger. På riksveg 4 ved Raufoss befinner det seg nemlig en bom. Jeg er rimelig fersk i Gjøvik, men jeg har fått med meg at denne bommen er til stor frustrasjon for mange. Derfor kjører de over Høgda/høgda (stedsnavn eller bare en betegnelse? Jeg er sannelig ikke sikker) når de egentlig skal kjøre riksvegen til Oslo, for å slippe unna disse 15 kronene.

Med min fenomenale stedsans, tenkte jeg at jeg skulle betale mine bompenger med glede for å rulle mest mulig knirkefritt ned til Drammen. Vi kom til bommen, herrebilen og jeg. Om jeg hadde husket småpenger? Neida. Jeg forsøkte med kort. ”Ugyldig”, pep maskinen mot meg. Fire forsøk senere, og med en stadig voksende kø bak meg, trykket jeg på betale senere-knappen. Ut kom en lapp med usannsynlig mye tekst, trusler om forsentbetalingsgebyr, og en nettadresse for betaling.

Det ble grønt lys. Vi peiset på. Faktisk kjørte vi oss verken bort eller krasjet i løpet av de neste seks timene på hjul. Særlig mye action langs vegen var det heller ikke, annet enn et rådyr. Derfor gjør vi, som rådyret, et elegant hopp til komplikasjonene som oppsto da vi var hjemme igjen, og dette bomstasjonsgebyret skulle betales, på nett.

Jeg tastet inn registreringsnummer og et annet gudsjammerlig langt nummer. Ikke nok med at bomstasjonen påsto at kortet mitt var ugyldig, det gjorde søren meg nettbetalingssystemet også. Og dét om et visakort som var brukt så hyppig de siste timene at det luktet svidd plast.

Redningen var muligheten for å kunne gjøre opp for seg på en bensinstasjon. Bak på lappen fra bomstasjonen står det listet opp at Reinsvoll Servicesenter, Esso i Hunndalen og Statoil på Raufoss kan ta imot penger for bompasseringen. Ettersom jeg har hatt fri i dag, og utmerket godt vet hvor Hunndalen er, tenkte jeg at det enkleste var å ta en ny tur dit. Til Esso. Jeg fant vegen, men jeg fant også ut noe veletablerte og rutinerte Gjøvikensere vet, nemlig at Esso i Hunndalen kun består av bensinpunper. ”Vi har stengt” sto det på døren. For godt.

Hvis jeg kan kreve lønn for strevet med å forsøke å få betalt disse bompengene, tror jeg faktisk Bro & Tunnelselskapet AS skylder meg minst ti gratispasseringer. Ikke funket kortautomaten. Ikke virket nettbetalingen. Og bensinstasjonen de på sin egen regning hadde listet opp at kunne ta imot penger, er delvis nedlagt.

Enden på visa er selvfølgelig ganske kjedelig. Jeg fikk gravd fram et telefonnummer, og fikk oppgitt et kontonummer. Hun var hyggelig, hun i den andre enden. Pengene er betalt.

Likevel tror jeg nok det blir Høgda/høgda (alt ettersom) på meg også neste gang. Men det kommer vel neppe til å gå særlig bra, det heller.

Julen kommer, julen kommer

2011-11-24T02:16:00.000+01:00

Stuen min er forbløffende lik hinderløypene vi lagde i gymtimene på barneskolen. Julekortproduksjonen er i gang, hvilet betyr papir i fri flyt og tugger med sløyfebånd. Jeg har stempelsverte på hver eneste fingertupp, splittbinderser i ullsokkene og glitterlim i ørene. Hadde mor kommet på besøk nå, ville hun sagt noe sånt som "oij".

Hu hei, det nærmer seg jul!

Og innen den tid skal leiligheten gjennomgå en nokså kraftig makeover:

Hjemmekoselig. En brøkdel av ingrediensene.

Det blir julekort i år også. En litt merkelig tradisjon, egentlig.

Stempler. Styggdyre. Utgiftspost nummer én.

Kort oppsummert

2011-11-23T01:32:00.006+01:00

Huttetu, bloggen får stemoderlig behandling for tiden! Jeg kan ikke engang skylde på at jeg ikke har internett i leiligheten lenger. Nettet er på plass. Det samme er tv-signaler. Begge deler fem uker etter slørhalene var installert i bollen sin. Snakk om prioriteringer.

Jeg har vært på Gjøvik og i OA i 12 uker, gjort en hel del ting jeg absolutt ikke kan, og bittelitt jeg faktisk kan en del om. Jeg har vært på ufrivillig sightseeing i nattemørke og fryktelig forvirrende Kolbu, på jakt etter et forsamlingslokale. Kollega Stina, for anledningen Kolbu-guide på telefon, gjorde sitt ytterste for å få meg fram til destinasjon. (JA – jeg har GPS. NEI – den funker ikke i Kolbu.) Og mens jeg noe fortvilet og litt småstresset rullet bilen inn mot vegkanten der ute i ødemarken, på jakt etter noe jeg ikke helt visste hva var, kom sannelig en frue og parkerte bilen sin rett foran meg. Vi var på vei mot samme mål. Hun visste heller ikke hvor det var, men jeg rullet ned vinduet, med lokalguiden på telefonen.

- Jeg er nok litt bedre kjent her oppe enn deg, så la meg få snakke med henne, utbrøt denne vilt fremmede damen, og tok både telefonen og Stina-lokalguide fra meg.

Jeg kjente en viss forundring. Omtrent på samme måte som da en fotograf og jeg her forleden besøkte et brudepar som skulle gifte seg dagen etter. Asbjørn knipset og knipset, og parets toårige datter fant ut at hun kanskje kunne leke med meg så lenge. Sånne kortbeinte små er temmelig sjarmerende, så jeg ble med jenta inn i stua, til barne-tv og prinsessedukker.

Ganske snart kom en dame til på besøk, med blomsteroppsatser. Hun kom inn i stua, der toåringen, Askepott og jeg satt velplassert i sofaen.

- Er det du som skal passe barna i morgen, ja! Utbrøt damen, og grep hånden min.
- Jeg er journalist… svarte jeg, i det vissheten om at jeg satt i noen helt ukjente menneskers stue med en vilt fremmed toåring på fanget, uten at noen egentlig hadde invitert meg inn, grep meg.
Damen så litt rart på meg. Hun syntes sikkert det var et pussig svar, litt lite oppklarende.
- Ja, men det er du som skal passe dem i morgen under vielsen?! Konstaterte damen igjen.
- Ehm, nei, altså, jeg kommer egentlig bare fra OA. Og hvorfor jeg sitter her… Nja, si dét!

Jeg synes det går fint, jeg!

Nå har jeg friuke. Det å bo og jobbe på Gjøvik er én ting, det å plutselig ha fri hver 6. uke noe ganske annet. Det er krevende, men jeg får bare bite tennene sammen og forsøke å komme meg fram til mandag ...

Friuker kan da også brukes til noe: I dag har jeg knipset bilder av min tantes svært så suksessfulle sitronpresser, kjøkkenbenkprosjekt med pledd og putevar. Sitronpressene selger forresten som hakka møkk, det er visst noe alle må ha. Sjekk http://fransk-design.no/

Sitronpresse. Noe alle må ha.

Uæhhh!

2011-11-19T00:33:00.000+01:00

Nabohuset på Gjøvik er ubebodd. Det har stått tomt lenge. Ifølge en annen nabo, var det et eldre ektepar som bodde i huset, inntil husfruen døde. Da flyttet mannen ut, men huset er fortsatt hans.

Huset bærer tydelig preg av å ha stått tomt i mange år. Det har tydeligvis vært en balkong ned nedsiden, men den er tatt av. De ti ukene jeg har bodd her, har det ikke vært tegn til liv verken i eller utenfor huset. Jeg vet knapt om det er trygt å gå inn der.

Nå, derimot, ved midnattstid: Uæhhh! Det lyser i et vindu i andreetasje! Gruff og gru! Hadde det enda stått en bil på gårdsplassen, men nei.

Gullfisknytt

2011-10-19T16:51:00.002+02:00

Slørhalene kom i hus før internett og tv-signaler, gitt! Snakk om prioritering.

Allerede etter én dag er de tre søte små vennene blitt rivende dyktige på å være hjemme alene. De gnager ikke på noe som helst, de loer ikke, røyter ikke, og krever i grunn ikke stort annet enn nytt vann i ny og ne. La oss kalle dem skippertaksdyr.

Fra første døgn kan vi rapportere om tre smått sjokkskadede vesener. Du kan jo tenke deg selv hvordan det ville være å bli plukket opp fra familien din, arbeidsplassen eller hva slags forhold slørhaler i et stort dyrebutikkakvarium nå måtte ha til hverandre, bli trumlet sammen med to andre nedi en pose, for så å bli rullet i avispapir, dratt med ut på biltur og sluppet oppi en glassbolle, som attpåtil har runde vegger.

Jeg tror de kjente seg litt groggy i går kveld. Gunnar lå forskremt under en busk. Caspar Aurelius (halvt oppkalt etter Gjøvik Glassversk etablerer, halvt etter Imperator Cæsar Marcus Aurelius Antoninus Augustus - takk til Anne Marit og gudfar Christian) er litt blyg, stakkars. Amanda virker glupest. Hun har allerede skjønt at maten serveres på overflaten, og spiser for tre. Så spørs det om dét er så smart i det lange løp. Eller hvor langt løpet hennes blir, for den saks skyld. Uff.

(PS: Slørhalene bor på kjøkkenet. Endelig finnes det en etisk begrunnelse for ikke å spise fisk!)

Caspar Aurelius er gild og god i fargen.

Amanda bryr seg lite om at det er usunt å spise for mye.

Gunnar er svart i blikket. Litt pussig, egentlig.

Undertegnede takker forresten for en hel bråte gode navneforslag til tipsefisken, overlevert muntlig, på bloggen, på Facebook og som sms. Caspar Aurelius hilser.

Jeg trenger flere gullfiskboller!

2011-10-15T02:26:00.003+02:00

Slørhild og Slørgunn Goldeneye foreslås på facebook, samt Alexander (Dale Oen), Bjørn, etter ordføreren, og Caspar, etter her Kauffeldt, glassverkentreprenøren som la grunnlaget for Gjøvik by. Også Satan, da. Det siste kan bli et godt kallenavn.

Noen der ute velger fortsatt å sende sms, vi takker for alt som kommer inn, og meddeler vår høyst aktede sms-er at Findus, Gullars og Svømmulf er registrert. Det samme er Christine og Marve.

Jeg er litt engstelig for å døpe fisken Bjørn. Fortelleren i meg har en lei tendens til å våkne i de merkeligste situasjoner, og jeg vet ikke om jeg har så veldig lyst til å høre meg selv fortelle ordføreren at jeg har kalt opp fisken min etter ham. Da er Caspar safere, gitt. Han har tross alt vært død en god stund.

Gulliver, Jens, Sølvpilen, Gjøviken, Fred Full, Stas I. Li, Bernt-Ove, Cliff-Rikard, Arnt-Steve, Kjell-Per, Jan Jonny, Christian Erik, Aurelius Cæsar, Per-Montgomery, Fia Fisk, Sigbjørn, Mercedes, Harry, Karl-Otto, Luringen og Godgutten er alle hederlige forslag.

Takk for hjelpen! Mandag kommer fiskene i hus. Fortsettelse følger.

Sett navn på fisken!

2011-10-14T02:03:00.002+02:00

Gullfiskbollen skal fylles med vann og tre slørhaler. To navn er allerede bestemt: Gunnar og Amanda. Tredjemann er fortsatt navnløs.

Tipsefisken – hva skal den hete?

Det loves verken rettetenger eller hårsjampo, derimot synes jeg navnemakeren skal kunne titulere seg som gudmor for slørhale. Det vil utstedes sertifikat, og sendes takkekort med bilde. Det forventes ikke personlig oppmøte ved dåpsseremonien, men i leiligheten er det både hjerterom og metervis med husrom, og det kan serveres fiskepinner på kort varsel. Fra fryseren.

Gunnar, Amanda og …? Sleng inn et forslag eller fem!

Disse tre var nordlendinger. De het Gullis, Aurora og Suggen-Kolbjørn.

Voksenpoeng

2011-10-14T01:43:00.001+02:00

Jeg har håvet i land så sabla mange voksenpoeng de siste ukene at jeg er kommet helt ut av tellingen. Giroer og lønnsslipper har til nå hatt sitt eget arkivsystem, i bunnen av sekken, brettet på kunstnerisk vis. Nå er det slutt på rot og tull. Papirene er sirlig plassert i Voksen-permen. Leieavtale, arbeidsavtale, NJ-papirer, Canal Digital, Eidsiva, boligbyggelaget, Lånekassen, abonnementer og viktige brev. Jeg har sydd gardiner, kjøpt pappas gamle bil, og jeg rakk til og med å binde renta på studielånet, før jeg sank sammen ved spisebordet med et stort, men dog herlig begrenset og håndfast, puslespill. Det er forsøk på å balansere.

Utrolig hvor mye rart en stakkar plutselig må ta stilling til! Kraftleverandør, for eksempel.

- Ring Eidsiva, du, sa pappa Glom.

- Og da skal jeg si ”Hei, Eidsiva, jeg skulle hatt no’ strøm?” spurte jeg.

Vi får nå se hvordan det går.

Pappa Glom er en hjelpsom mann, det skal han ha. Han har tegnet avtaleforsikring for meg (Jeg tror i alle fall det var dét…) Jeg stiller meg naturligvis noe uforstående til hvordan han kan ha avtalt avtalegirotrekk fra min konto med Gjensidige, helt uten at jeg har vært involvert, mens jeg ikke engang kan hente en pakke for ham på postkontoret!? Men jeg klager ikke. Her er det bare å takke og bukke for alt andre fester grep om.

Artig forresten hvor kommentarløs bloggen er, mens vilt fremmede mennesker sender sms! Kjære Arve fra Moelv, som jeg ikke har peiling på hvem er, og dere andre: Legg gjerne igjen poteavtrykket her. Det hadde virkelig pyntet opp.

Denne gjengen bor på badet mitt. De er også et slags forsøk på å veie opp.

Trasse typer og trøtt far

2011-10-12T02:45:00.002+02:00

Tre sene kveldstimer er tilbrakt i IKEA-jungelen. Forundringen over småbarnsmødre som drasser med sine håpefulle bøtteknotter på shopping i titiden om kvelden griper meg hver bidige gang. De søte, én alen lange kan i det minste å gi uttrykk for frustrasjon og vrede. Ikke for dét – de er ikke de eneste. Jeg passerte en tungt lastet handletralle, med en hardt prøvet mann bak. Dama hans fløy i skytteltrafikk mellom reolene. Nederst på trallen, under nokså mange andre pappesker, lå en flatpakket hylle.

Mannen så for seg at det gikk mot slutten. ”Det var det siste, eller?” spurte han dama si da hun fornøyd kom vandrende med en krakk fra billigkroken. ”Ja… ” svarte hun. ”Men, den hylla… jeg lurer på om vi kanskje skulle hatt den i bjørk isteden?”. Det ble stille. Tre sekunder. Fire sekunder. Den hardt prøvede mannen trakk pusten dypt, sukket tungt, og utbrøt et ”Fy faen” som vitnet om at han hadde hatt en altfor lang dag med altfor mange møbler, og altfor mange interiørspørsmål han overhode ikke hadde noen interesse av.

Jeg kastet et blikk bort på ham, i det han holdt på å bryte sammen over handlevognen. Kona var allerede borte. Mannen tittet opp på meg, med et trist blikk. ”Det er ei stri”, sa han. ”Ja”, svarte jeg. ”Det er ei stri”.

For å gjøre en lang historie kort, som seg hør og bør på dennne supereffektive verdsveven, fraktet pappa både meg om de siste 60 IKEA-kiloene hjem. Som pappaer flest, hender det også min trenger en liten dupp. Behovet er bestandig størst når familien er på kjøretur langs øde veger. Så også i dag.

For et halvt år siden var det uproblematisk at far ble trøtt. En av oss andre kunne ta over. Så kjøpte pappa Glom ny bil. En forgyllet glis av en stasjonsvogn, med automatikk for det meste. Far Glom er slett ikke av den engstelige typen (?), så han har til stadighet tilbudt meg bilnøkkelen. Så langt har det vært rimelig trygt, for han vet jeg synes krigsskipet er i kraftigste laget. Men i dag, da bilens rettmessige eier var innstilt på en blund i grøftekanten før vi kunne kjøre videre, slo jeg til.

Du verden hva som skjedde med pappa Glom i det hans datter inntok førersetet: Fra å ha vært på god vei mot noe som kunne minne om drømmeland, var han plutselig lys våken! Det er ikke så lett å sove når man er redd.

En ferskings funderinger

2011-09-27T17:06:00.004+02:00

Når man kommer fra Hamar, føles Gjøvik uendelig langt borte. Det slo meg her om dagen at jeg vet mer om Jupiter og Saturn enn om nabobyen.

Jeg er en fersking. På ren impuls gjorde jeg innmarsj i Gjøvik, nærmere bestemt i Oppland Arbeiderblad. Tempoet har vært forrykende.

Overgangen fra å ha vært en andre kan spørre om tekniske finesser, i HA, til å være den som sitter og klør seg i hodet, med en fortvilet rynke mellom brynene, i OA, er ikke grei. Det som en gang het ctrl+8, er blitt shift+7. ctrl+- er en slags shift+scroll-løsning. Eventuelt piltast. Tror jeg. Detaljene her er for spesielt innvidde, jeg forsøker bare å illustrere frustrasjonen. Den er i ferd med å påføre tastaturet varige mén.

Rent bortsett fra det som står for meg som en langvarig teknisk svikt, kanskje mer hos meg enn hos pc-en, må jeg meddele at Gjøvik og OA er helt strålende! Virkelig. Jeg deler kontor med fredsliljen Fred. Morfar har tegnet kart til meg. Folk er gjennomført trivelige, og alt er såre vel. Dette har ikke engang et snev av ironi i seg.

Fem uker er lenge nok til å lære seg å høre forskjell på ganglaget til kollegene, der de passerer utenfor kontordøren, bak ryggen min. Det tar nok noe lengre tid før jeg kan konversere uanstrengt om Åslundkmarka og Hunn. Jeg skal ikke påstå at jeg har kommet opp med så fenomenalt mange glupe ideer ennå heller, snarere begredelig få, om i det hele tatt noen, men gløden er i alle fall på plass.

Etablering på en, to, tre. Den boken skal jeg skrive. Etter å ha meldt meg inn i boligbyggelaget, gitt bud, gått til anskaffelse av, og flyttet inn i, leieleilighet, prøvekjørt biler, montert sammen 300 IKEA-kilo, tegnet innboforsikring, bestilt kabel-TV og bredbånd, handlet hvitevarer og flatskjerm, og hengt opp gardiner, føler jeg meg skikket. Så kunne kanskje noen andre ta seg av boken Bli kjent i Vestoppland i en fei. Den skal jeg lese, for det var unektelig ikke spesielt artig å spørre ordføreren om hva han het...

20.000 ,- på IKEA. Far ber innstendig om at jeg skaffer meg
en mann før neste flytting.

Test av hvor mange overnattingsgjester jeg har plass til,
bare vi er litt kreative.

Fare!

2011-09-16T00:13:00.001+02:00

Observert på Biri. Skilting er en fin ting, men hvorfor utropstegn? Kunne de ikke kostet på seg en rullator? Og hva er egentlig den store faren med aldershjem?

Biljakt

2011-08-31T22:07:00.000+02:00

For tiden ruller jeg rundt i pappas gamle herrebil, med drøm om noe utseendemessig sprekere. Jeg lever livet på finn.no. I dag har pappa Glom og jeg kjørt i ni timer, på jakt etter vakre små rustfrie perler, med tydelige spor i dekkene og lav kilometerstand.

Småkrasse venner har kommet med iltre ytringer og velmente hint på facebook. Det spriker i alle retninger. En heier på Peugeot. To er ville motstandere av fransk bil.

Jeg har ikke peiling, men går for rødt, rosa, grønt eller blått. Fargen er det viktigste. Det er svært gledelig å se at pappa Glom endelig har skjønt greia. Istedenfor å søke etter bilmerke og kilometerstand, sitter han og leter fram røde bilder fra Lindesnes til Nordkapp, på eget initiativ. Vakkert.

PEUGEOT 206: Den første vi besøkte, på Leira. Verdens søteste bil, men for liten.

Gir bud med glede!

2011-08-29T00:58:00.002+02:00

Jeg skal skrive boken ”Hvordan etablere seg på én uke”, med undertittel ”En guide for deg som vil unngå magesår”.

Det er ikke lenge siden jeg så for meg en karriere som arbeidsledig. Det skar seg. Plutselig fikk jeg jobb.

For fem dager siden var jeg på jobbintervju i Oppland Arbeiderblad. Det gikk fint, og dagen etter takket jeg ja. I løpet av de siste 24 timene har jeg levert siste artikkel i Hamar Arbeiderblad (for en stund), sett meg blind på nuller, og budt en skremmende sum for en leilighet på Gjøvik, samt overveid røde Peugeoter og grønne Renaulter til den store gullmedaljen.

”Ikke bøll med oss”, ynker kronene på kontoen min. Jeg forsøker å overhøre dem. Her skal det handles – og dét i et forrykende tempo. Fellesgjeld, omkostninger, energimerking og kilometerstand er i ferd med å skli inn i vokabularet. Gi meg to dager, så vil jeg være i stand til å konversere uanstrengt om boligpriser og nedbetalingsplaner. Det kan trenges, for her blir det unektelig litt av hvert som skal nedbetales.

Mamma og pappa Glom er ivrige. De har på mirakuløst vis tatt rollene som advokat og konsulent, samtidig som de sporadisk forsøker seg på litt taksering.

Det haster litt med bil. På nåværende tidspunkt står det mellom en lysegrønn Renault Megane og en metallrød Peugeot 206. De to er penest i fargen, hvilket selvfølgelig er det aller viktigste. Jeg er litt skeptisk til Renaulten. ”Bilen er kostet på masse nye slitedeler, endeledd, bremser med mer”, står det om den. Er dette egentlig positivt?

Det er mye virrvarr oppi topplokket, noe annet skulle bare mangle når budet er sendt til megler. En trivelig kollega har sjenerøst bidratt med å poste spenstige Finn.no-sofaer på facebooken min. Vi konstaterer ganske kort at det finnes mye lekkert med gøyale fargekombinasjone, og sånt hjelper litt når nervene er i ferd med å kvele deg.

Kjøleskap, vaskemaskin, TV, sofa, komfyr, oppvaskmaskin, spisebord, klesskap… Jeg har ingen av delene. Heldigvis kan jeg skilte med symaskin, et toalettbord og en boks Plumbo. Sistnevnte kan jo være greit, tilfelle lynetableringsprosjektet skulle tette seg helt.

”Etablering på én-to-tre”. ”Frykte ikke”. ”Gi bud med glede”. Det kan bli en fin og riktig oppbyggelig bok ut av dette. Hvis den finnes allerede, vil jeg gjerne vite om det! Helst litt brennkvikt…


BRUKTBILSJAPPE:Jeg vil ha bil med farge, pappa foreslo denne grønne

Feriefordriv

2011-08-17T01:33:00.000+02:00

Det er ferie for tiden. Ferietempo. Feriemat (melkesjokolade). Feriesøvn (fra sent til sent). Feriehumør (svært godt). Ferieaktiviteter. Her går ikke én time til spille, med mindre jeg sover. Seks dager fri sammenhengende har jeg hatt. Det er rent overveldende.

Jeg har vært på Hunderfossen med min gode venninne Molly, hun som en gang var to, som nå er åtte, og som ikke egentlig heter Molly, men noe helt annet. Artig er hun uansett, og du verden hvilken dag vi hadde! Vi mistet tellingen på karusellturer, men var såpass aktive i raftingbanen at karusellverten bemerket at ”dere syntes jammen dette var moro!”. Og det syntes vi.


Sukkerspinn er slett ikke å forakte, synes noen.

SÅ: Gålå. Peer Gynt. Hyttetur med venner. Stor stas! Med klassesett med Peer Gynt-manus på riktig gammelt språk (fenomentalt, Ingrid!), strøk vi til fjells. Vi leste oss gjennom et par akter. Gi oss litt tid, så utkonkurrerer vi hele spelet ved Gålåvannet med et eget Mini-Gynt. Eller, ikke for dét… Den ordentlige forestillingen var innmari ålreit. Jeg vet det er mange der ute som ser Peer Gynt for å kunne si at de har sett det, men for egen del var forestillingen målet. Den var absolutt verdt noen kroner. Reinsdyrskinn, ullpledd og superundertøy er et hett tips til andre skuelystne. Med Ulvang i joggeskoene, polvotter på potene og et par poser smørbukk, var det utelukkende trivelig med noen timer ute i det fri.


Grilling kl 00.20. Hvitvin, hodelykt, skinnfell og pledd. FOTO: SYNNE HELLAND MOEN

Nå begynner dette å likne på sånne foreningsnytt pensjonistgrupper og andre lag får trykket i aviser. Jeg skal gi meg mens leken er god, og heller fortsette ferien. Eller, kremt, tiden som arbeidsledig. Vel, det varer ikke lenger enn til fredag.

På vei hjem fra Gålå. Trettens lekre spisested.

I kveld har jeg forresten klippet en fireåring ut fra genseren sin. Den hadde tydeligvis blitt for liten i løpet av dagen. Litt bekymret for hva foreldrene ville mene om det brått pensjonerte klesplagget, sendte jeg en melding til min kloke mor. "Hvis valget er barnets hode eller barnets genser, vil nok de fleste velge hodet", svarte hun. Jeg tror hun har rett.

To dager er skremmede lite tid

2011-08-03T23:32:00.002+02:00

Jeg har oversikt over livet mitt to dager fram i tid. Det verste er at dette er helt sant. To dager gjenstår før det som ble til et årsvikariat i lokalavisen er over.

Sommervikariatet fra 2010 strakte seg gjennom høstmørket, ødela for sene kvelder med romjulsidyll, banet seg vei gjennom vårslaps, og tok ikke slutt før fredag 24. juni. Mandag 27. var sommerjobben for 2011 i gang. Helgen i mellom ble fuget tett med frilansing.

Dette er ganske betegnende. Skoleåret som gikk, fylte jeg med 60 studiepoeng, og 100 prosent jobb i tillegg. Jeg tør omtale det som et rimelig spenstig prosjekt. Sånn sett kan jeg vel si at jeg allerede har jobbet fra meg for et år framover, legge meg flatt på sofaen, og våkne til liv igjen til sommerjobb 2012? Ta igjen for tapte søvntimer for i fjor høst, da femtimersnetter var ren luksus?

Jeg tror det er tre år siden sist jeg hadde mer enn en uke sammenhengende ferie. Derfor gledet jeg meg egentlig litt til august, til at sommerjobben skulle ebbe ut, og jeg kunne slenge beina på bordet og ta en litt romslig pustepause. Utfordringen nå er selvfølgelig at det ikke lenger heter ”ferie”. Jeg har ikke noe å ta ferie fra, og det må vel bety noe sånt som at… jeg er… arbeidsledig? Hvahh??? Hæ? Det klinger likesom ikke noe særlig godt.

Bare tanken får arbeidslysten til å trenge seg på igjen. Var det ikke jeg som takket nei til et helt middels greit jobbtilbud tidligere i sommer, fordi ”det kommer da alltids noe annet”? Hvor gal kan man bli? Hva gjør jeg nå? Ikke leilighet, ikke jobb, ikke skole, singel… Ikke én eneste forpliktelse. Det eneste jeg har å klamre meg til, er et realt studielån, og en litt vaklevoren portrettavtale. Det er beint fram stressende.

MEN: Pytt. Jeg smiler allikevel. Det ordner seg. Gjør det ikke alltid dét, ’a? Vi får gi det halvannen dag...

Tripp-trapp-tresko

2011-07-16T23:48:00.006+02:00

Kloink. Kloing. Kloink. Kabala-pang-pang-pang-pang-pang.

Jeg siterer nyervervelsen, et par høyst lilla tresko. Lakkblanke, vakre og helt umulige å ha på beina. Eller, for så vidt går det veldig fint å ha dem på føttene så lenge man sitter stille. Det er forflytningene som skaper problemer. Jeg vakler rundt. Krøller terne for at skoene i det hele tatt skal henge på.

Trapper er risikosport, ett feilskjær, så er jeg ferdig. Heldigvis er jeg solid forsikret. Egentlig burde tresko vært en egen post i søknadspapirene fra forsikringsselskapet. Jeg minnes et saftig langt skjema som skulle fylles ut. ”Bruker forsikringstakeren tresko?” var kanskje det eneste spørsmålet de hadde glemt. Faren er selvfølgelig at de kunne sette griller i hodet på folk, lokke dem ut på vaklevorent treverk.

Det er noe sjarmerende med tre under tærne. Tresko er sommer, litt romantisk og gammeldags. Det er alt annet enn romantikk og nostalig i lufta her jeg stabber rundt og forsøker å lære meg å gå. Det går fint i slake oppoverbakker, aller helst på gress, men det er da også det eneste.

Enten må føttene mine legge på seg, eller så trenger jeg et par ordentlig tykke ullsokker, helst med antiskli både over og under.

Når skal man egentlig bruke tresko? Finnes det noen smarte triks? Det eneste jeg så langt har funnet dem virkelig praktiske til, er å trampe pappesker flate. Og den eneste pappesken jeg har trampet flat, er esken de lå i. Snakk om varp.

Lilla, lekre og temmelig håpløse.

Ferien fiks ferdig

2011-07-11T00:14:00.001+02:00

Det er godt med alt som er unnagjort! I helgen har jeg feid unna sommerferien.

Pappas gamlebil og jeg la i vei nedover mot Hvaler. Skummelt nok for en som i løpet av seks år med lappen har nøyd seg med strekningen Tangen-Lillehammer, med enkelte avstikkere til Elverum. Jeg skal være veldig forsiktig med å kalle bilen feminin. Sølvgrå stasjonsvogn med takboks og Statoil-kopp… Uoverensstemmelsen mellom sjåfør og bil lyste lang vei, vi vakte oppsikt ved bensinpumpene. Rosa topp og musefletter hjalp heller ikke noe særlig.

Broder’n er, som brødre flest, veldig mye mer glad i å kjøre bil. Han er fire år yngre, og tilsvarende mange år ferskere bak rattet. Aller mest irriterende er det at pappas eks-kjerre har GPS, og for å være litt ekstra spretten og gøyal, er det lillebrors stemme som på belærende vis formaner om høyre- og venstresvinger, og ikke minst ”du har kjørt feil”. Eller ”Nå har jeg en liten overraskelse til deg: Du har kjørt feil!”, som han har valgt å lese inn.

Ikke er han særlig pålitelig heller.

- En halvtimes kjøretur gjennom Østfolds skoger var vel strengt tatt ikke nødvendig for å komme seg fra Fredrikstad sentrum til Oslo, eller hva, Mikkel?

Hadde jeg bare vært 30-40 centimeter høyere, skulle han fått en real omgang juling.

Men så, hvorfor var jeg egentlig på Hvaler? Jo! Det er blitt en tradisjon. Ingrid Bjørnov, selveste, åpnet underholdningssommeren på Hvaler gjestgiveri. I år igjen. Et artig sted, og en fantastisk forestilling! Helt strålende!

Ingrid på Hvaler, med lysinnstallasjon i norgesglass.

Fredrikstad er forresten underlig. Det virker som folk der konsekvent bytter ut ”de” med ”dem”, og ”dem” med ”de”. I tillegg kan jeg rapportere om et eldre ektepar på handletur, der mannen forsøkte å overtale sin kone til å være med og kjøpe kjøkkenvisp. Det syntes hun var bortkastet. ”Når vi skal piske krem, kan vi jo bare låne naboens”, sa hun. Gøyalt også med et hotell, som i tillegg til romprisen har ført inn fire andre poster på kvitteringen, pålydende kroner 12, 14, 27 og 8,50. Muligens er det fordi jeg benyttet heisen, spylte ned i do, gikk ut og inn de automatiske dørene, samt var så heldig å få låne nøkkelkort..? (Jeg har faktisk ringt dem. Visstnok skal jeg ha brukt telefonen på rommet. Pengene er herved refundert, men har de nok gjester som ikke leser kvitteringene sine, er dette en potensiell gullgruve.)

Hvaler-turen (sommerferien) var verdt åtte timer i bil, samt GPS-lillebrors spydigheter. For ikke å nevne pappas. Som da jeg var tilbake på Hamar, og hadde parkert bilen utenfor barndomshjemmet, plutselig ble borte. Han kom inn igjen etter noen få minutter, smilte bredt, og utbrøt:

- Det er jo ingen bulker, jo!

Snakk om tiltro.

Pappas eks. Stasjonsvogn med takboks vel hjemme igjen.

Ekteskap og etternavn

2011-07-07T01:23:00.002+02:00

Det er foreløpig ingen store planer om giftermål her i gården. Sånn livet er akkurat nå, måtte det i så fall bli med meg selv, og det synes jeg virker litt stusslig.

MEN: En ting som får meg til å tenne på absolutt alle plugger, er etternavn. Kamille bringer statistikken: Bare 20 prosent av damene beholder sitt eget etter bryllupet.

Før navneloven i 1923 kunne damene velge navn. I 1923 ble det påbudt å endre til mannens etternavn. Fra 1949 kunne kvinner søke om å få beholde pikenavnet, men det krevde samtykke fra ektemannen (Fy fillern!). Denne ordningen opphørte i 1964, men med mindre damene ga beskjed om noe annet, fikk de automatisk mannens navn. I 1979 kom en ny lovendring, som ga begge parter rett til å velge navn, og i 2003 ble den nye navneloven tatt i bruk. Den førte med seg muligheten for å kombinere dobbelt etternavn med bindestrek som nytt etternavn, og ga samboere mulighet for felles navn.

Folk, eller damer, må gjerne skifte etternavn så ofte de vil for min del. Forandring fryder helt sikkert. Jeg har overhode ingenting imot navneendringer hos andre, og det er veldig oversiktlig når hele familier har samme navn. Likevel kan jeg ikke helt skjønne alle disse damene. Hva slags forhold har de til pikenavnet sitt? Kutter de båndene til sine forfedre helt uten en klump i halsen?

Jeg er beæret med fire navn. Dobbelt fornavn, mors pikenavn og fars etternavn. Jeg forkorter ingen av dem, disse 23 bokstavene har jeg faktisk både tid og krefter til å skrive. Navnet er en del av identiteten min, og den har jeg ingen planer om å endre.

”En romantisk gest”, hevder en av damene Kamille-journalisten har snakket med om det å endre til ektemannens navn. ”Det styrker samhørigheten”, sier en annen. Hvis man på død og liv skal ha samme etternavn som mannen sin for å styrke samhørigheten, er muligens ikke ekteskapet liv laga, tenker jeg. Og det må da vel være lov å elske en mann uten å elske navnet hans?!?

Når barna kommer ploppende, hva slags sammensetninger skal de ha? Ett navn fra hver side av familien. Vanskeligere kan det da umulig være.

Eller er det jeg som er helt på jordet???

Den (L)jevende Skogen

2011-06-30T23:32:00.004+02:00

Barndomsminner. Det er kanskje litt tidlig å begynne mimringen, men la gå. Saken er den at jeg her om dagen ramlet uti en diskusjon om hvorvidt kassetten fortsatt lever. Kassetten og kassettspilleren. Jeg husker den gule walkmanen, som spiste bånd, og Øystein Sunde-kassettene vi aldri visste om vi hadde satt inn riktig vei i spilleren i bilen, og enda mindre hvilken retning vi skulle spole for å komme fram til Kjekt å ha.

Gammeldags, sier du? Det fikk jeg virkelig bekreftet i dag. Det er ikke ofte kassettspilleren er i bruk lenger, men jeg fikk lyst til å høre hva jeg hørte på da jeg var fire-fem år gammel. Favoritten over alle favoritter var Den Levende Skogen, et lokalt syngespill om trær, framført av unger utkledd som trær, og skrevet av Tor Karseth.

Jeg var blodfan, med Den Levende Skogen-plakat på veggen. Mormor sydde kostyme, og jeg kauket og sang, overalt og hele tiden. Pappa filmet. Artig nok klarte jeg ikke si L, så det ble ”Vejkommen tij den jevende skogen”, men iveren, og ikke minst intensiteten, har ingen siden hørt maken til.

Vel, dette var ikke egentlig poenget. I dag tok jeg kassetten fram fra kassettskuffen (!), puttet den i spilleren (!) og trykket play. Nynnet meg gjennom Hus under hver busk og Tatt av vinden, godt innøvd tekst slipper sent taket. Det var da jeg kom til Tilbake til naturen jeg skjønte at dette virkelig er historiske saker. Denne lille perlen av en låt handler om et par som skal på skogstur, blant tidligere nevnte trær, og mens fruen leter etter en stikkontakt, lurer mannen på hvorfor i alle dager de er tilbake i naturen. Hjemme har de jo ”telefaks av aller beste slag”… Symbol på hvor høyteknologisk det var mulig å bli den gangen tidlig på 90-tallet.

Kanskje kassettspiller er gått av moten allikevel.

Sånn så mormors hjemmesydde trekostyme ut,

båret av en stolt gran. Fem år.

Julenissen?

2011-06-27T23:55:00.001+02:00

Jeg har en ytters søt liten kompis på snart fire år. Her om dagen møtte jeg ham og lillesøsteren i parken. Vi tok en liten runde på gressplenen, og gikk blant annet forbi en kar med kraftig, hvitt skjegg, og en relativt lys manke. Min lille kompis på snart fire gjorde store øyne. Bremset litt. Så opp på meg, og hvisket, oppriktig undrende:

- Hanne Maren? Er han der julenissen?

Åhhhhh! Jeg blir så glad!

Den hemmelige ordlisten

2011-06-25T02:03:00.004+02:00

I dag gjorde jeg unna siste arbeidsdag av sommervikariatet fra 2010. I helgen skal jeg frilanse, og mandag starter sommervikariatet for 2011.

Mitt journalistiske liv og virke er stadig vekk tettvevd med skoleforestillinger, amatørteater, korkonserter og diverse andre tilstelninger av høyst ulik karakter og kvalitet. Jeg har bikket 200 omtaler. Surmaga artikler er poengløst i lokalavis, teateramatører og lokale korsangere, for ikke å snakke om unge korpsentusiaster, fortjener slett ikke negativ kritikk. Derfor forsøker vi gang på gang å være så oppbyggelige som overhode mulig, uansett hvor skrøpelig forestillingen eller konserten har vært.

MEN jeg har ennå ikke skrevet noe jeg ikke har ment! Bevare meg vel. Jeg har nemlig utarbeidet min egen lille ordliste, en liten hjelp når det røyner på og man ikke lenger vet om alle distriktets kor er sure, eller om det er ørene ens det er noe feil med. Noen har knekt koden, sett mønsteret, og truet med å avsløre hva jeg egentlig mener. Da velger jeg heller å ta saken i egne hender.

Vel bekomme:

Artig: Grunn til å trekke på smilebåndet minst én gang i løpet av forestillingen. Gjerne som følge av et uhell på scenen.

Breddfullt: Dette høres overveldende positivt ut, men et program er alltid breddfullt. Er det ikke breddfullt, må tiden stå stille, og det er fysisk umulig.

Energiske: Gjerne om barnekor. Hyling inn i mikrofonen.

Fascinerende: Noe veldig, veldig underlig. Ofte ganske dårlig.

Fiks: En ny løsning, sjelden til det bedre.

Fortryllende: Tyllskjørt og rosa ballerinasko på bitte små jenter, som heller vil stupe kråke enn danse.

Glade sangere: Dem har vi mange av. Glade og sure samtidig.

God blandakorklang: ”God”? Dette finnes vel egentlig ikke.

Harmonisk: Omtrent det samme som ”hyggelig”, som igjen er ganske kjedelig.

Henrivende: De tidligere omtalte ballerinaene.

Hyggelig: Kjedelig, men ålreit stemning. Kanskje kaffeservering.

Inspirerende: Jeg fikk lyst til å gå hjem og gjøre det bedre selv.

Kilte lattermusklene: Om en forestilling ”kilte lattermusklene”, betyr det ikke nødvendigvis at noen lo. Bare nesten. Hvorfor sies det ingenting om.

Koselig: Intimkonsert, med vekt på samhold. Gjerne allsang.

Livlig: Dreier seg gjerne om en lokal konferansier med nok dialekt for en hel bygd, og med baklomma full av vitser.

Lovordene satt løst hos publikum etter forestillingen: Her var bare familie til stede i salen, og de kunne ikke gi uttrykk for noe annet, stakkars. Det samme gjelder ”falt i smak hos publikum” og ”publikum SÅ UT til å kose seg”.

Mannsterkt: Dette høres litt flott ut, men det skal ikke så mye til.

Ny vri: Og hva så?

Oste av sangglede/spilleglede: Det er dette Hedemarkens enorme mengder kor og korps er bygget på, og som er hele kjernen til problemet mitt.

Raff: Koret stilte i noe annet enn sort med rød eller grønn detalj.

Samhold: Konserten avsluttet med Eg ser, Gje meg handa di ven eller noe annet trivelig (ja, trivelig…).

Sjarmerende: Nå er vi virkelig på tynn is! ”Sjarmerende” bør absolutt få varsellampene til å blinke.

Smilende/smørblide/strålende: De kompenserte godt for at de verken kan synge eller spille.
Snerten: En ny vri, og regelen om at dette, som ofte går ut på å kutte alle former for synkope, sjelden er til det bedre, gjelder fortsatt.

Særpreg: Som når xylofonisten i aspirantkorpset fortsatt spiller Nå tennes tusen julelys, mens alle de andre er på tredje vers av Julekveldsvisa.

Svingende: All form for rytme kvalifiserer.

Søt/yndig: Barn. Og de er alltid søte.

Trivelig: Kjedelig.

Variert: Mer enn bare Taube og Eidsvåg.

Varmet: Benyttes utelukkende om innekonserter vinterstid, eller på steder med overdreven bruk av stearinlys.

Tilleggsopplysning: Dreier konsertomtalen seg om kostymeskift, er det skjellig grunn til mistanke.

Hvis du skulle være i tvil...

2011-06-24T00:14:00.001+02:00

... Ja, du er garantert på riktig sted. Jeg ble bare så lei stikkende rosa, nesten litt sjøsyk. Forandringer fryder svært sjelden, spør du meg, men så lenge man har regien selv, er det stort sett greit. Trolig vil det ikke stoppe med denne bakgrunnen heller. Vent og se!

I mellomtiden kan jeg fortelle litt fra min superspennende liv. Det består stort sett bare av jobb, og svært lite blogging. Her om dagen klarte jeg overraskende nok å kare meg helt til Oslo! Slett ikke ille. Ingrid Bjørnov og Pitsj trallet og sang på hagekonsert, sammen med en hel bråte andre, nemlig. Det er ikke hverdagskost at pianoheltinnen og de fem syngende pikene deler scene. Det ble nesten litt mye på en gang, skammelig bra.

Ingrid gjemte seg godt bak flygelet, men her er Pitsj:

Finn dem på Youtube, Spotify, eller hvor du nå enn måtte finne sånt. Men dropp det om du ikke under noen omstendighet kan la deg fascinere av vokalmusikk. Da er're ikke liv laga.

Eit døme: http://www.youtube.com/watch?v=6kjyIy4HzHs
Eit anna: http://www.youtube.com/watch?v=FmTjysugxj4
Også litt Ingrid til slutt: http://www.youtube.com/watch?v=40mImdRW6rE&playnext=1&list=PLBB44D687771F9E95

Hvilket kaos!

2011-06-14T23:55:00.004+02:00

Ganske himmelfallen etter 17 års skolegang, dalte jeg ned på gulvet på pikerommet. ”Er jeg liksom ORDENTLIG voksen, nå da?” sa jeg halvhøyt til meg selv, litt overrasket over at tiden på skolebenken brått var overstått.

Om sant skal sies, og det skal det vel til syvende og sist, har det vært et heidundrendes heftig år. Fullt studie og vel så full jobb er noe jeg kjenner at jeg skal være svært forsiktig med å anbefale. Man er pent nødt til å nøye seg med femtimersnetter, blokke ute venner, og ikke minst rot. Derfor var det med en mild form for sjokk og vantro jeg plutselig sperret øynene opp og fikk øye på mitt eget rom. Hvilket kaos!

Og her sitter jeg fortsatt, pal, og tenker tilbake på 17 skoleår. Grubler på hvorfor jeg bomma så totalt på den aller første musikkprøven i 5.-klasse at jeg måtte ta den om igjen. (Også musikk, da gitt!) Jeg lurer fortsatt på hva Lisa og jeg egentlig gjorde så feil på muntligeksamen i Bodø for tre år siden at vi landet på en C. Vi meldte oss i alle fall opp på ny, sa omtrent akkurat det samme, og bykset til topps. Antakelig sliter selv gudene med å skjønne hvorfor, i likhet med at det nok også er et par andre ting i høyere utdanning de har trøbbel med å forstå.

17 år er lenge. En æra er slutt … - og milde himmel så deilig det er! Minuset er selvsagt at jeg ikke lenger har noe godt påskudd for å la et sammensurium av bringebærdrops, ullgensere, håndkremtuber, terninger, kulepenner, badeender, batterier og sikkerhetsnåler bidra til rasfare og stengte veier på pikerommet. For det er når jeg står der, med hodet ned og stjerten opp, og forsøker å sortere i hauger, det slår meg at det kanskje ikke var så aller verst å skrive refleksjonsnotater allikevel.

Litt stas akkurat nå: Kamille!

2011-04-30T00:27:00.000+02:00

- Der har jeg jammen satt poteavtrykket mitt, gitt! Alle første gang på glanset papir, som resultat av en skoleoppgave. Bittelitt moro, egentlig.

Jannike-portrettet strekker seg over fem sider. Fotograf Mona Nordøy knipset knallstilige bilder av Jannike Kruse for noen uker siden, og i dag fikk jeg endelig se dem. På trykk. Gøy!

Jeg tok visst noen bilder selv også, i februar. Selv om de ikke kan måle seg med Kamille-bildene, tillater jeg meg ett her.

Påsken 1996

2011-04-25T21:07:00.001+02:00

Innspilling av Teodors påske i Hamar domkirke, med Levende lys.
Stor stas. Fortsatt stolt.

Birgit Strøm hadde nok ikke sin beste dag på jobben, der hun satt krokbøyd mellom korbenkene, men Teodor var ved godt mot!

Sendt på NRK påsken 1996.

Gratis!!!

2011-04-10T15:56:00.006+02:00

Jeg er ufattelig lei av å pakke ned tingene mine i pappesker. Vel vitende om at de snart skal pakkes opp igjen, og at det helt sikkert ikke er lenge til de skal pakkes ned igjen enda en gang, presser jeg dem sammen. Forsiktig, men bestemt.

Hvor mange ganger har jeg flyttet i løpet av de 4,5 siste årene? Nok. Alltid med noen få måneders mellomlanding i barndomshjemmet. Dette er tiende tiende gang den prikkete stekepannen varsomt tulles inn i kjøkkenhåndklær. Tiende gang pappas bil skal fylles til randen.

Det samme skjer for øvrig hver gang. Et visst svinn. Ting jeg har spart på, fordi jeg trodde jeg ville få bruk for det, eller ting som rett og slett er blitt til overs. (Hvor mye malt muskatnøtt trenger man egentlig i løpet av et år?)

Det er med glede jeg kan tilby bloggens høyt aktede lesere følgende, helt GRATIS:

Fire frosne pitabrød.
En halv pakke teddybjørnservietter.
16 plastkrus.
Sju busstabeller (utgått på dato, men sikkert fine til fyring).
En snau pose vaskepulver.
To halvfulle sjampoflasker.
En plante jeg ikke vet hva heter, og enda mindre hva jeg skal gjøre med.
En halvfull boks blå telys.
Sukker (løsvekt)
En tressis-boks hvor bare vaniljeisen er igjen.
Postkasseskilt (Med navnet mitt).
Pommes frites-krydder, grillkrydder, peppermix, salt, malt muskatnøtt, kanel, kardemomme, natron, pepper og oregano.
Et sitteunderlag.
En drikkeflaske i glass, som mangler kork.
En bunke A4-ark.
Ullsokker med hull.
Litt hyssing.

Alt sammen gis bort, mot henting på Carl Berner. Jeg regner med stor pågang.

En titt bak kameraet

2011-04-06T01:00:00.005+02:00

Litt bakgrunn: ”Lag et større journalistisk produkt, og prøv å selge det”. Omtrent sånn lød oppgaveteksten til frilanskurset på journalistutdanningen i Oslo. Jeg bestemte meg for å skrive portrett. Av Jannike Kruse, førstevalg. Jeg hadde aldri møtt henne før, men hun var positiv til å hjelpe en ivrig student, og midt i februar møttes vi på Majorstua.

Intervjuet gikk i en fei, skrivingen gikk knirkefritt, sensuren var mild, og alt var såre vel. Så skulle verket selges. (Slett ikke ukomplisert for en som på jobbintervjuer nærmest anbefaler redaktøren å ansette noen andre.) Vi hadde krav om å forsøke minst fire redaksjoner. Jeg syntes det minnet påfallende om skiskyting, og så for meg bom… bom… bom…

Kamille, kanskje? Eller er det å satse for høyt? Pytt, jeg prøver, tenkte jeg.

Mail sendt. Vente, vente. Ringe. Vente. Maile igjen. Vente, vente, ringe. Ringe. Og etter to uker: JA! De ville ha det! Griseflaks. Stor jubel! I følge pensumlitteraturen skulle dette virkelig ikke være så enkelt. ”For hvert ja, går det ni nei”, står det. Oppløftende? Nei, ikke noe særlig, men beviselig går det an å treffe blink på første forsøk.

Kamille driver med styling. De kjøpte kun teksten, men jeg fikk være med på fotoshoot. I dag tilbrakte vi fire-fem timer på Ladegården, fotograf, fotoassistent, stylist, Jannike og jeg. Jeg har aldri vært med på fotoshoot før, i alle fall ikke av dimensjonen med låneklær til flere titusener. Det var en underlig seanse for en stakkars hedmarking, som stort sett lever forskånet fra de nasjonale magasinenes fantasifulle sprell. (I Hamar Arbeiderblad, der jeg vanligvis tasser rundt, er det svært sjelden vi har med oss hårspray og svindyre skinnjakker når vi skal ta bilde av folk, nemlig.)

Av egne oppdrag gjennom dagen kan jeg nevne paraplyholdning, kaffehenting og forsøk på å leke vindmaskin, men stort sett satt jeg pent og stille på stolen min og smilte. Det er stor stas når et magasin setter i gang så mye rabalder bare fordi jeg har skrevet noen ord. Ordentlig tøft! Jeg er spent på å se resultatet, om noen uker.

Jeg var bevæpnet med mobilkamera, og slik forløp dagen:

SMINKING: Sånt tar sin tid. Kleshaugen på bordet koster flesk.

UTEBILDER: Langt fra varmt, og ganske tidkrevende. Mange meninger.

INNEBILDER: Kan muligens ses fra en annen vinkel i Kamille om et par uker.

Rød nese og salte kinn

2011-03-31T01:21:00.008+02:00

Øyelokkene er hovene. Nesen min er rød. Kinnene er stive av salt. Dette ble nesten litt i overkant privat, men det har ikke skjedd noen større skade enn at jeg gikk på en ny filmsmell. Nok en norsk film er fortært, akkompagnert av store, dryppende tårer.

Kjære vene. Jeg gråter ikke - jeg hulker! Hikster så høye at lydene trenger seg ut gjennom døren til leiligheten, og gjaller mellom veggene i trappeoppgangen. I kveld så jeg Sammen, en fabelaktig film. ”… Dette utløser en rekke dramatiske, men også ufrivillig morsomme situasjoner”, står det bakpå. Antakelig er det min humoristiske sans det er noe alvorlig galt med. Morsomme situasjoner?

Kanskje er det antennene mine som er i overkant lange. Les Misérables krever en dorull. Kamilla og tyven er vanskelig, men det holder med gensererme. Father of the bride-filmene, som utgiverne påstår er komedier, og resten av min familie gapskratter av, synes jeg er dypt tragiske. Og filmen Stepmom… Bare synet av coveret er nok.

Selv Knerten åpner slusene. Det eneste jeg kommer meg helskinnet igjennom, er Istid. Vel… Sid forsøkte å få saltvannet til å renne han også. Heldigvis klarte han det ikke. Men så er han også en av svært, svært få.

Er det flere av oss?

Klipp og lim

2011-03-29T01:21:00.007+02:00

Det klippes og limes, jobbes 140 prosent, studeres, og tiden bare flyr. Bloggen er blitt et lite stebarn, et sånt gammeldags stebarn. Sånn som i eventyrene. Utkonkurrert av stoffblomster og dobbeltsidig tape. Men jeg garanterer et solid comeback. Sånn har den siste uken sett ut:

Billig, billig!

2011-03-28T01:30:00.003+02:00

Espa Boller. Merkevare på et blunk, levert i distriktets mest grelle papirposer, og ikke minst utstyrt med snodige reklameplakater: Seks boller skulle familien ha. Seks boller koster 58 kroner, uten noen form for kvantumsrabatt. Ti boller, deromot, sier reklameplakatene deres at før har kostet 130 kroner... (nå bare 89).

Gi meg gjerne et pip om noen der ute har latt seg lokke av Shell-stasjonens suverene 13 kroner per bolle-tilbud! Hvis de noen gang har solgt tipakninger til 130 kroner.

Storesøster og lillebror

2011-01-30T22:35:00.001+01:00

Sommeren 1992.

Inkorporert og nyimmatrikulert

2011-01-29T21:55:00.006+01:00

Første skoledag på fagforfatterstudiet er unnagjort. Fem dager gjenstår, og det skulle være mer enn nok. I utgangspunktet høres dette med fagtekst veldig rart ut, og det stemmer på en prikk. Hva i huleste gjør jeg her? tenkte jeg i dag tidlig, da jeg sto der sammen med klassen, en vidt sammensatt gjeng i spenn fra 23 til 65, med snitt godt oppå 40-tallet.

Det er overhode ikke meningen å rakke ned på disse kunstneriske, velimmatrikulerte akademikerne, jeg bare bemerker at det finnes visse kulturelle forskjeller på oss. 35 mennesker som prøver å forstå verden – og meg. Med brilleglass tjukke som flaskebunner, benket en månebefengt gjeng seg på bakerste rad. Det var steinerskolelærere i lilla gevanter, forfatterspirer i flanell, og herrer med bart.

Husker dere dem som på ungdomsskolen og videregående gjorde god butikk ved å rekke opp hånda og gjenta det læreren nettopp hadde sagt, bare med litt andre ord? Sånne er min klasse breddfull av. ”Sånn jeg oppfatter det…” starter de, oversetter foreleserens språk, fletter inn noe ekstra vanskelige fremmedord, og setter på et spørsmålstegn til slutt. De virker supersmarte. Men hadde de vært så rasende intelligente som de gir seg ut for, ville de vel neppe trengt denne kontrollsjekken.

Jeg la kabal. På PC-en. Elegant skred jeg til topps på pallen, og kapret plassen som klassens mest asosiale. En dame bemerket det.

- Du og jeg, vi liker å jobbe litt isolert, slo hun fast i en av pausene.

Hvah? Er det noe jeg ikke har fått med meg? Jobbe isolert? Jeg som flytter etter de mest snakkesalige kollegene på jobb, og påstår at det øker effektiviteten? Som leser best på toget?

- Hmh, svarte jeg.

Et veldig godt svar, som helt soleklart inviterer til videre samtaler…

Buksa mi!

2011-01-28T20:05:00.003+01:00

Buksa har kommet til rette igjen! Min gode venninne fant den i bilen til kjæresten sin... Ehm??

(Vel, det høres verre ut enn det er. Og jeg tror vi er venninner fortsatt.)

Hvor er buksa mi???

2011-01-23T23:48:00.003+01:00

Til og med bukser lar seg miste, bare man er surrete nok. Et sted på veien mellom en leilighet på Lillehammer og NSB har de sorte benklærne mine stukket av.

Dagen har vært en slags vinterferie i kortform, med venninnebesøk, aking i bratt bakke og noen timer klipp og lim. Det var absolutt verdt en gammel joggebukse. Men likevel klarer ikke hodet mitt å la være å undre seg over hvor buksa er blitt av.

Ok. Det var ikke sånn at den plutselig falt av meg, og jeg ikke merket det før jeg satt halvnaken på toget. Litt mer tilstedeværende vil jeg faktisk presisere at jeg er. For å fortelle historien i kortform, hadde vi tilbrakt en times tid i en herlig bratt akebakke, med skitrekk, kjelker og ganske høy fart. Vissheten om at våt bukse kom til å bli et faktum, gjorde at jeg hadde med en i reserve. (Jeg er tross alt oppvokst med en førskolelærer som mor) Etter endt aking skiftet jeg fra bukse nummer én til bukse nummer to, og da jeg skulle dra igjen fra Lillehammer, skiftet jeg tilbake til den første buksa. Og siden har bukse nummer to levd et stille liv for seg selv. Helt alene. Kanskje savner den til og med sin rettmessige eier.

Nå er selvfølgelig spørsmålet hvor husvarm jeg rakk å bli hos Ingrid og Geir Arne. Sklei den helt umerkbart ned på badegulvet under andre skifting, og ble liggende som en sort haug? La jeg buksa til vask, mon tro? Snakk i så fall om å føle seg som hjemme. OG – hva blir det neste jeg legger igjen?

Den vemmelige månemannen

2011-01-20T00:14:00.004+01:00

Om jeg er overtroisk? Nei. Ikke sånn veldig. Riktignok bor det et par gjenferd vegg i vegg med soverommet mitt. Det er ikke så mange andre enn jeg som vet om dem, men de sitter der i naborommet, og gjør ikke en flue fortred. Av og til knirker det mistenkelig i trappen også. Og i kjelleren er det helt soleklart noen som titter på meg.

Månen, og at drømmer er tett forbundet med månefaser, handler ikke om overtro. Det er sant fakta. Den er vakker, den trillrunde Edamer-skiva der oppe på nattehimmelen. Hadde den nå bare ikke tatt nattesøvnen fra en stakkar.

Det må en fullmåne til for at jeg skal drømme at pappa, selveste, hekter husnøkkelen til barndomshjemmet av nøkkelknippet mitt og kaster det ned i et kumlokk. I natt kastet han meg ut. Jeg våknet av at jeg hulkegråt, med snørr i håret og ballongøyelokk. Deler av fundamentet var i ferd med å rase sammen under meg, der jeg lå og forsøkte å få skjønnhetssøvnen min. Det er enklere sagt enn gjort når mannen i månen dingler smilende og ruvende over hustakene, og sender mareritt ned til jorden.

Om jeg er overtroisk? Nehehei, slett ikke.

Et slags journalistisk stunt

2011-01-18T21:11:00.004+01:00

Idrettsgallaen. Hvorfor jeg var der, står fortsatt som et ubesvart spørsmål. Men sånn var det. Jeg hang med, fra lenge før Kongen kom, til godt uti nachspielet, litt fortumla, litt fortvila, men relativt rakrygget. Jeg fikk holde fotografens blitz da Majesteten selv ankom OL Amfi, og kan krysse av ”blitzet på kongen” på den imaginære skrullelisten.

Jeg tror meningen med galla-innrykket mitt var at jeg skulle gjøre noe matnyttig, journalistisk. Det er enklere sagt enn gjort når man omtrent ikke kjenner igjen én eneste idrettshelt. ”Hei… Ehh… hvem er du? Thor, sa du? Og etternavn… Hushovd? Åja, du går på ski, du!”

Riktig så ille artet det seg ikke, men det var ikke langt unna. En liten stund var jeg redd for at Cecilia Brækhus ganske enkelt skulle dundre meg ned. Heldigvis kom jeg fra seansen uten nevneverdige skader. I alle fall ikke fysisk. Men jeg kan ikke garantere at jeg blir å finne på neste års feiring av idretts-Norge.

Foto: Christian E. Bergheim

Foto: Henning Rugsveen

Endelig er jeg blitt meg selv

2011-01-18T00:06:00.004+01:00

- Endelig får jeg lov til å hete Hanne Maren!

Hanne Maren Torpen Hokstad. Det er bokstaver nok til minst ett menneske til. Men når jeg først er velsignet med et såpass standhaftig langt navn, skal jeg søren meg bruke det også.

Ingenting er galt med Hanne, fri og bevare meg vel. Det er et godt valg. Men selv om også jeg adlyder, er det bare halvparten av fornavnet mitt. Halvparten av virkeligheten. Og det koster bare to stavelser til å slenge på et Maren. Det kan da vel ikke betegnes som direkte storforlangende?

Av og til tenker jeg at det skulle vært fint å hete Lea Mo. Ett eller annet kort og enkelt, som ingen klarer å skrive feil, og som alle har tid til. Når jeg skal si hva jeg heter, og andre skal forsøke å skrive det ned, arter det seg omtrent sånn: ”Hanne Maren Torpen Hokstad. HHHHanne. Ikke Anne. Og ikke bindestrek mellom Hanne og Maren. TorpEN, og Hokstad med K, og D til slutt. Nei, ikke G! Og ikke bindestrek.”

Gladnyheten er den at jeg endelig er blitt meg selv på jobb, etter nøyaktig fem år med sporadiske gjesteopptredener og vikariater. I begynnelsen het jeg Hanne. Jeg freste for meg selv, og la ekstra trykk på Maren når jeg presenterte meg. Etter et par år gjorde en annen Hanne entré. Jeg ble oppgradert til Hanne M. i skriftlige dokumenter. Det har jeg hett lenge. Så ville tilfeldighetene ha det til at enda en Hanne rykket inn, intet mindre enn en annen Hanne M! Sånn flaks! Så nå – simsalabim – har jeg blitt meg selv igjen, med dobbelnavn, og det håper jeg varer riktig lenge.

"Hanne Marte", er det en kollega som kaller noen (?). Om det er snakk om Hanne Maren eller Hanne Mette, er litt usikkert. Men ”hu der med alle navna”, som en annen kollega velger å kalle meg, synes jeg er rimelig presist. Det blir i hvert fall ikke feil.

Sånn driver jeg med for tiden:

2011-01-16T15:04:00.002+01:00

Skulle absolutt alt skjære seg med journalistikk, skal jeg starte hobbybutikk. (Oi, det rimer!) Når jeg tenker meg om, kunne jeg vel gjort det allerede, strødd innholdet i fire store pappesker utover gulvet, og slått opp dørene. Når man finner ut stempelsamlingen har en verdi på flere tusen kroner *, kan man nemlig risikere å få en aldri så liten klump i halsen. Tenk på hvor mye melkesjokolade det kunne blitt! Jeg tror det ville finansiert om opp mot 40 kilo. Himmel!

Enn så lenge produseres det bursdagskort. Helt uten sjokoladeflekker.

Merknad *) Dette kan i værste fall tolkes som en slags form for skryt, stormannsgalskap. Jeg regner det som total mangel på selvkontroll når undertegnede skrider over terskelen til hobbybutikker. Jeg vandrer ut igjen med hetetokter og blodskutte øyne, etter å ha brukt nye hundrelapper på noe så unyttig som stempler.

Nyttårsforsetter 2011

2011-01-03T02:07:00.002+01:00

1. Begynne å komme tidsnok av og til, kanskje én dag i uken.

2. Lete fram bunadskoene i god tid før 17. mai.

3. Ta på meg litt mindre jobb, lære ordet ”nei”, og generelt sett gi litt mer blaffen.

4. Forsøke å dempe irritasjonen over de/dem-feil, ennå/enda, doble negasjoner, den urovekkende mengde ”på”, ”at” og ”som” vi omgir oss med, samt ”ann” (med to n-er). (PS: Jeg merker allerede nå at dette kommer til å gå dårlig, men nevner igjen at forsettet kun dreier seg om et forsøk. Mer kan jeg uansett ikke love.)

5. Bli flinkere til å juge.

Godt nyttår!

Frostnekt 2011

2010-12-04T01:42:00.004+01:00

Jeg har store visjoner for vintersesongen. Prosjekt Frostnekt 2011 er allerede i gang. Oppløpet gikk unna i en fei, ettersom novemberkulda brått gjorde landet gudsjammerlig kaldt. Nå er rustningen på plass. I dag har jeg investert en saftig sum i dun og småfjær, som legemet skal pakkes inn i. Den nye jakken er mitt vern mot vinteren.

Jeg skal ikke fryse. Etter nok vintre i joggesko har jeg fattet beslutningen om frostnekt. Derfor har jeg begynt å kle på meg.

Det tar lang tid. Jeg går til jobb på under fem minutter. På å kle på meg, før jeg skal gå denne strekningen, bruker jeg sju minutter. Med tre lang genser, boblejakke, lue og stor hette smyger jeg meg ut døren. Jeg er blitt nabolagets lille polfarer. Polfarer i mariusgenser. Ekspedisjonene er riktignok ikke spesielt lange, men de slynger seg da tross alt både gjennom lærerskolehagen og langs trafikkerte veier. Av og til passerer jeg 15-åringer i tøysko og med ankelsokker, i 20 minus. Jeg fnyser litt av dem, men de ser det ikke. Skjerfet dekker meg opp til nesen. Lua dekker ned til øynene. Og brilleglassene er så duggete at jeg er uidentifiserbar.

Lue, skriver jeg. Jeg har begynt å bruke lue. Et lite skritt for menneskeheten, et stort skritt for meg. Termodress har jeg ennå ikke investert i, men krabber gradestokken under 30, er det ikke utenkelig at nye, lekre kreasjoner finner veien inn i garderobeskapet. Så er dere advart.

Lag på lag har fått en ny betydning. Trippeltights er flott. Jeg klarer ikke å bøye knærne, men observerer at ganske mange andre der ute også har et rimelig stivt ganglag for tiden. I motsetning til dem fryser ikke jeg. Jeg er tross alt i gang med Frostnekt 2011.

Sist forberedelse til den ekstreme vinterkulda setter inn like over nyttår, er etterisolering. Prosjektet gjennomføres med støtte fra Nidar og Freia.

Det er ikke ull alt som varmer. En viktig klausul i prosjektbeskrivelsen, er at ull rett mot kroppen er totalt uaktuelt. Da vil jeg heller hakke tenner.

Lånekasselogikk

2010-11-20T02:31:00.007+01:00

Lånekassen er morsom. Utregningene deres er kjempefestelige. De klarer nesten å få det ulønnsomt å jobbe. Dette virker sikkert en smule bittert, og det er kanskje ikke så langt fra sannheten... Dog synes jeg logikken er morsom! Som trofast kunde skal jeg gladelig dele min matematiske virkelighet. Økonomiske opplysninger er nærmest blitt allemannseie, så velbekomme. Og det gjelder å holde tunga rett i munnen, for vi skal gjennom et finurlig regnestykke:

I fjor hadde lånekassen en inntektsgrense på 128 360 kroner for å få fullt stipend (34 520 kroner). Jeg tjente 139 932 kroner, altså 11 573 kroner for mye.

Av de 11 573 kronene jeg tjente for mye, betalte jeg 25,7 % i skatt, 2.974 kroner.

(Fordi: Dersom jeg hadde tjent 128 359 kroner, ville jeg betalt 16,5 %, 21 201 kroner. Av de 139 932 kronene jeg faktisk tjente, betalte jeg 17,3 %, altså 24 175 kroner. 24 175–21 201=2 974. (100/11 573)x2 974=25,7 %)

Det betyr: De 11 573 kronene ga en nettolønn på 8 599 kroner.
Lånekassen trakk tilbake 5 786 kroner.

Dette førte med andre ord til at beholdningen økte med 2 813 kroner mer enn om jeg hadde tatt juleferie 65 timer tidligere (og kost meg med fullt stipend). Jeg jobbet 65 timer for de 11 573 kronene. Trekker vi fra det jeg kunne fått i stipend, blir timelønnen 43,3 kroner (netto).

- Det er jammen bra jeg har det gøy på jobb!

For all del: Det er fullt forståelig at Lånekassen har sine grenser. Ikke er jeg så veldig bevisst økonomisk heller, så jeg ser vel først og fremst på dette som en litt artig sak. Men hvordan resultatet blir i år tør jeg ikke tenke på. Kanskje betaler jeg for å få lov til å jobbe? Hvem vet?

I fjor skulle jeg definitivt satt av fem helger mer til fest og fanteri. Det ville Lånekassen betalt godt for.

(Klør du deg i hodet og sier høyt til deg selv at hun derre Hanne Maren er helt på jordet i matematikken sin? Ok. Gi meg et lite vink...)

Hvite kakemenn

2010-11-17T23:21:00.003+01:00

De titter opp på meg. Jeg skuler olmt tilbake. ”God jul” står det på innpakningen. ”Vond jul” tenker jeg.

Hvite kakemenn. Lite er så vondt som hvite kakemenn. Jeg har spist det én eneste gang. Jeg var rundt fem år. Følelsen av tenner som sklir gjennom en unaturlig tykk figur, før munnen blir fylt av en kvalmende, hvit masse, sitter fortsatt i meg.

”Nam, nam, de er ordentlig gode”, sa de voksne i barnehagen. Jeg kjente kvalmen stige, mens jeg slet meg oppover kakemannens svulmende kropp. Jeg har aldri så mye som tenkt på å smake igjen.

Egentlig er det ganske mange ting jeg ikke har noe prekært behov for å ha i kjøleskapet. ”Hei, jeg heter Hanne Maren, og jeg er kresen”, er en fin presentasjon. "Hva er det du ikke liker?" Spør folk, og tror oppramsingen skal være gjort i en fei. Hadde det vært så vel. Ikke har jeg så mye som en allergi å skylde på heller.

Hat-mat-listen er fascinerende lang:
Kebab
Ost på hamburger (også omtalt som cheeseburger)
Pasta/makaroni (omfatter også pastaplatene i lasagne)
Ribbe, sylte
Farsekaker/julepølse (klin umulig å få ned)
Nudler
Tomatsuppe
Grøt
Pai
Joikaboller
Pølser (så sant de ikke er grillet)
Skinnet på kyllingen
Unødvendig tullemat (blåskjell, smalahove, pinnekjøtt, bjørn, blekksprut, stekt brunost, snegler…)
Sushi, rakefisk, lutefisk, tunfisk og alle andre former for fisk (- fiskepinner)
Speilegg
Sauser laget fra bunnen, som jeg ufrivillig får høre hva inneholder.
Stuinger, og alt annet ugjenkjennbart.
Dressing
Polarbrød
Smør
Ost som lukter rart
Dansk salami
Hapå, peanøttsmør, Banos…
Klumpene i jordbærsyltetøyet
Oliven
Osten som kommer utenfor kanten av brødskiva
Sukkerbrød
Ostekake
Eplene i eplekake
Gjendekjeks
Sitronkrem
Klissete deserter (omfatter IKKE sjokoladepudding og gelé!!!)
Aprikos og dadler
Tørket frukt
Rabarbrakonstellasjoner
Spezi (tysk spesial)
Kaffe
Øl
Melk
Kokostwist og Bounty
Smash
Godteri med appelsinsmak

Hvite kakemenn.

- Jeg venter på å bli voksen. Enn så lenge nyter jeg medbrakt.

Et slag for november

2010-11-16T01:05:00.004+01:00

Når var sist noen sa noe pent om november? Er det egentlig noen som har skrytt av årets ellevte måned noen gang? Noen som liker overgangen til fire måneder med snø?

Jeg gjør det. Jeg liker november. Jeg liker måneden som overrasker trailersjåfører på glatte sommerdekk, og som pakker inn de siste løvhaugene. Med tindrende barneøyne stirrer jeg opp mot skinnet fra gatelyktene og drømmer om mer snø. Mye mer snø.

Freden senker seg, liksom. Familien Skjære har fløyet fra syrinen utenfor soveromsevinduet, der de har hotelldrift hele sommeren. Julekjøret er ennå ikke i gang. Alt snakket om sol og ”kom deg ut” er overstått. Det kommer vel tilbake når skisesongen setter inn for fullt, men enn så lenge er det fredelig. Alle diskusjoner om pigmenter og resistente, kritthvite legger er lagt på is. Julemusikk er sosialt akseptert. Jeg har spist meg opp et par kilo på sjokolade, under påskudd av at jeg driver med isolering. Det dekkes uansett av Mariusgenseren. Og pleddet.

”Hit bør du reise i november”, lokker VG. Jeg skal aldeles ikke reise noe som helst sted i november! Nei, er du gæren. Kanskje tar jeg en snøhuletur i hagen, men lenger strekker jeg meg ikke. Det er frostrøyk, røde neser, kalde fingre og knirkesnø. Vinteren er tilbake. Det liker jeg.

Faktisk klarer jeg å holde varmen selv om jeg ikke hopper på flyet til Playa de la Sol og Sommer. Det knitrer i peisen. Det gjør litt vondt å se utallige eksemplarer av HA gå opp i røyk. ”Åh, reportasjen!” tenker jeg. ”15 timers arbeid - farvel”. Men det blir varmt. Og det er fint. For det er jo november.

Bodø 19. oktober 2010. Jeg håper eieren av bilen (naboen) beregnet
godt med tid til "børsting" av snø morgenen etter...

Helgen, kort oppsummert

2010-10-18T01:05:00.002+02:00

Fra fredag klokken 13.07 til søndag klokken 23.20:

Tog, buss, trikk, trikk, buss, buss, trikk, tog, fly, buss, buss, buss, buss, buss, buss, fly, tog, bane.

Ispedd presserom, hotellrom, barndomshjem, hybel, bytur i Oslo, bytur i Bergen, restaurantbesøk, venninnebesøk og en del jobbing.

Næringsrik kost ble levert av Esso, Narvesen og McDonald's.

Jeg tror aldri noen helg har vært sååå lang før!

Tidenes varp!

2010-09-23T20:53:00.003+02:00

Tenk deg et menneske som er uhyre glad i prikker, badeender og praktisk utstyr. I en butikkhylle finner dette særinteressebefengte og noe spesielle vesenet en liten pappboks, blå med hvite prikker. Foran troner en badeand. Inni skjuler det seg knallgule plastre, formet som badeender.

Det ble rene hallelujastemningen i butikken. Plasterpakken føyde seg brått inn på handlelisten, noe annet var absolutt helt uaktuelt. Jeg hevder nok en gang at det er fullt mulig å kjøpe seg (til) lykke.

Nå gleder jeg meg bare til neste gang sykkelpedalen skjærer seg ubehagelig inn i leggen. Da skal jeg bære min badeand med stolthet. Det er ikke helt sikkert gakkgakkene skal kombineres med korte sommerskjørt sånn i første omgang, men bare følelsen av å ha en badeand skjult under buksebeinet vil bokstavelig talt være plaster godt nok på såret.

Min gode venn Gakken er svært fornøyd med nyanskaffelsen.

Plastrene er formet som ender.

Bolla på kveldstur

2010-09-15T00:15:00.003+02:00

Jeg trodde egentlig det var sånn at sommerjobb er noe som hører sommeren til. Så feil kan man ta. Heldigvis! Sene kvelder tilbringes stadig på jobb.

I sommer bodde Bolla og barna i bakgården. Bolla henger fortsatt med. De to siste dagene har hun ligget under sykkelen min når jeg har skullet dra hjem, og våre små passiarer er riktig trivelige der ute i bekmørket.

I kveld poserte hun velvillig.

SOS for korrosjon og kaustiske gasser

2010-09-12T01:51:00.004+02:00

SOS blinker den nye lommelykten min. Herligheten har kommet i hus som resultat av en kveldsvakt i avisen for et par dager siden. Aftenen på ordfabrikken bød blant annet på jakt etter en brann, langt uti skogen, og absolutt sent nok. Bilen måtte parkeres 2-3 km unna den brennende låven.

Skogsveien slynget seg mellom høye, sorte tretopper, innhyllet i mørket. Det var umulig å se noe som helst. Mobilen var eneste kilde til lys. Den lyste opp akkurat godt nok til at jeg kunne skimte mine egne buksebein. Det vil være en mild overdrivelse å omtale skogsturen som spesielt hyggelig. Jeg liker i grunn godt å se hvor jeg ferdes, heller enn ”oi, næh, der var jammen grøfta!”… ”Hmm, kan dette være riktig vei? Eller… kanskje det ikke er noen vei her? Øhh, et tre!?”

Så derfor: Lommelykt. Fra nå er vi faste parhester. Det aller morsomste med det kjærkomne lille redskapet er de artige funksjonene. Den kan lyse skarpt, og ikke så skarp. Den kan blinke, og morsomst av alt: Den kan blinke morse. SOS sender den ut, tre korte, tre lange og tre korte. Akkurat den modusen ser jeg for meg at jeg kommer til å bruke en hel del. Når jeg har kjørt meg bort, for eksempel, skal jeg stå i veikanten og blinke SOS. Det blir fint.

Selv om SOS-funksjonen er riktig festlig, er pakningsvedlegget i seg selv enda morsommere. Jeg siterer: ”INSPEKSJON OG VEDLIKEHOLD: Det er nødvendig å inspisere og utføre forebyggende vedlikehold på lommelykten på følgende måte for å oppnå lang levetid og høy effektivitet: 1. Inspeksjon: Kaustiske oppløsninger eller gasser som kan korrodere lommelykten innvendig, kan lekke ut av alle batterier. Batteriet bør fjernes minst én gang i måneden, sik at lommelykten kan inspiseres innvendig for å se om det er tegn til korrosjon.”

Jeg melder gladelig pass. Inspisere lommelykten innvendig? Til dét trenger jeg sannsynligvis enda en lommelykt. Det er mulig at språket mitt er semmert og fremmedordforståelsen og hukommelsen dårlig, men jeg kan virkelig ikke komme på sist jeg hørte snakk om kaustiske oppløsninger. Helt stødig er jeg nok heller ikke på korrosjon-fronten. Og hadde jeg visst hva det var snakk om, ville jeg nok ikke operert ut batteriene med 30 dagers mellomrom uansett. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

I tillegg tør jeg føye til at det blir litt i overkant om lommelykten min skal inspiseres hver eneste måned, mens det går halvannet år mellom hver gang jeg selv er hos tannlegen...

Slukets to sjarmører

2010-09-10T00:27:00.006+02:00

Jeg tør med rette kalle Sluket, leiligheten på Sinsen, et kollektiv. Den deles med én venninne og hennes to katter. Optimus og Lucy er ytterst sjarmerende. Optimus maler så heftig at det dirrer i gulvet. Han røyter voldsomt, og jeg vurderer å samle til kattehårsgenser. Dessuten later han til å være et av de mest sindige dyrene denne planeten noen gang har huset. Likevel finnes det skjulte sider. Da jeg var på badet i går kveld, trodde jeg noen hadde brutt seg inn i leiligheten. Jeg åpnet døren forsiktig, og skjønte jeg hva som var på ferde: Utenfor sto den kritthvite hannkatten med uskyldig blikk, samt en stor, svart pelsdott hengende ut av kjeften.

Lucy lever et hardt liv, litt i skyggen av Optimus. Lucy er mer katt, og rimelig søt når hun titter fram fra under dynen min. Intelligensen har jeg likevel mine tvil til (Unnskyld Lucy!). Pusene lever som innekatter, og for noen uker siden fant Lucy ut at hun ville ut en tur. Hun valgte snarveien gjennom vinduet. Vi bor tre-fire etasjer over bakken…

Lysten på katt er ikke det spøtt mindre nå enn før vi flyttet inn!

Husets kosepus. Optimus maler høyere enn pappan min snorker.

Lucy er et ytters sjarmerende dyr. Eneste synlige skramme etter

snarveien ut gjennom vinduet er et lite sår over munnen.

Optimus på post, oppå klesskapet.

Lucy tar seg noen friheter. Forsøket på å holde dem ute fra
rommet mitt var både nytteløst og meningsløst.

Finn én feil!

Sinsen/Carl Berner i bilder

2010-09-08T23:08:00.006+02:00

"Obs! Se regler ved automat", står det på skiltet. Jeg lurer på hva
parkeringsgebyret for sofa er. Den gjør krav på to plasser utenfor
Kiwi, og det hadde vært artig å få med seg borttauingen av den.

Jeg drister meg til litt reklame for geskjeften til Turid og Jan,
Kiosken. Helt sikker på at innehaverne heter Turid og Jan er jeg
ikke, men det står i alle fall så i vinduet til høyre. I vinduet til
venstre har de pyntet med en halv roman. De kan opplyse at de
steker vafler for en tier (man-fre fra kl 7), og går slett ikke av veien
for å bake en eplekake eller to på bestilling. Kanskje drister jeg
meg innom kiosken til Turid og Jan en dag.

Et sørgelig syn. Heldigvis har hengelåsen, tyverisikker og dyr,
fått være i fred. Men dét er sikkert en mager trøst for eieren.

Harrydag

2010-09-07T23:04:00.004+02:00

Egentlig har jeg lovet meg selv aldri å skrive ”i dag har jeg”-innlegg. Dette blir et unntak. Sammenlagt når dagen så høyt opp på listen over ting jeg ikke hadde tenkt å gjøre at den fortjener plass.

Det startet med IKEA-bussen. IKEA-buss er en smule… Ja, hva skal vi si? Kanskje er det ikke der man har størst behov for å bli sett. Det godt merkede fartøyet går i skytteltrafikk mellom byen og Furuset, og vi var en stor og variert samling mennesker som sto i Fred Olsens gate og ventet i totiden.

Bussen kom presis. Ut veltet folk, med Billy under armen og Klippan på slep. Med målrettede blikk føyk de i hver sin retning. Vi venterne stimet om bord, trykte oss sammen, og fylte hvert eneste sete. Det føltes litt som gruppereise til fremmed destinasjon, en stor gjeng med samme mål, og med mild desperasjon etter svensk inventar. Combaya my Lord-stemningen var påtrengende, og utløste et snev av trang til bare å kunne forsvinne.

IKEA tar tid. Løypa er lang. Den slynger seg mellom kontorstoler, bokhyller og søppelsystemer, før soveromsavdelingen. Da kjente jeg behovet for å legge meg litt nedpå. Men jeg kom meg på beina igjen, fant spisebord og stoler, som det da jeg kom meg til reol 6, plass 25 selvfølgelig viste seg at de allikevel ikke hadde på lager. Alt jeg fikk med meg hjem var fem meter gardinstoff.

Heldigvis slapp gardinstoffet og jeg å ta bussen tilbake til Sinsen. Jeg gikk klar av å bli en av dem med blå plastbag og stivt blikk. Pappa og lillebror kunne tilby skyss tilbake til Oslo, for de skulle på landskamp. Uten billetter, riktignok.

Neste post på dagens program ble derfor billettjakt utenfor Ullevål, en langtekkelig affære, og nok en aktivitet som aldri har vært ført opp i A-planen. Svartebørshandel er ikke mitt domene. I aften har jeg likevel fått innblikk i et par triks. Og til dere som så meg balanserende på kantstein utenfor Ullevål stadion i halv sju-tiden i kveld, med en halvliter i den ene hånden og en pizzabit i den andre, mens jeg kauket med på Alt for Norge: Ja, ja. Sånt skjer. Det er i grunn alt jeg har å si.

En smule skrekkslagen ble jeg da far gledelig kunne meddele at han hadde sørget for billett til lillebror og seg, og til meg også. Heldigvis fant han i tide ut at det var en barnebillett, og solgte den videre. (Med en viss fortjeneste, vil jeg anta.) Takk og pris, jeg var oppriktig bekymret for at jeg måtte på fotballkamp. Jeg hadde kjent på stemningen lenge nok allerede før kampstart.

Redaksjonspraksis???

2010-09-06T23:01:00.006+02:00

Endelig har jeg fått en skriftlig hilsen fra Høgskolen i Oslo, i brevsform. I tro på oppklaring rundt hva året vil bringe, tok jeg sjansen på å åpne det. Nå skjønner jeg enda mindre.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg tar tredjeåret på journalistutdanningen i Oslo. Etter hva jeg så langt har skjønt, tegner det til å bli et rimelig greit år, i stor grad webbasert. Det passer meg helt utmerket. Faktisk har jeg ennå ikke vært på skolen.

Veien inn til studiet var ikke like enkel som studiehverdagen. Jeg har to år fra Bodø, hvor de ikke har noe tredjeår. Overgangsvinduet til Oslo var rimelig lite, men etter å ha bedrevet telefonterror, og daglig fylt opp mail-innboksene til hele studieadministrasjonene, smatt jeg inn gjennom gluggen. Det fikk jeg vite 17. august. Men de var knappe med informasjon, høgskolen, og jeg har lurt litt på hva året egentlig vil inneholde.

Om forvirringen ikke var stor nok fra før, vokste den til nye høyder i kveld. Brev fra høgskoler bør ikke åpnes utenom arbeidstid, vet jeg jo egentlig av erfaring. Det melder seg nemlig fort noen spørsmål. Denne gangen var slett ikke noe unntak. I brevet står det at jeg er oppmeldt til eksamen i journalistisk teori og metode 3 (Hva er 1 og 2?). I tillegg står det ”Redaksjonspraksis”. Ikke noe mer, bare "Redaksjonspraksis". Og at det skal utgjøre en fjerdedel av året.

Jeg kjente nakkehårene reise seg. Det er ikke mer enn halvannet år siden sist jeg høyst ufrivillig ble sendt ut i praksis, til Brønnøysund. Veldig mange gode minner kan jeg ikke si å ha derfra. Nå er jeg skrekkslagen, livredd og totalt forvirra, og lurer fryktelig på hva jeg har begitt meg ut på! Grøss.

Første dag i Brønnøysund, 5. januar 2009.
Konfektesken er stor, humøret dårlig.

Sentrum. Akk.

Høydepunktene i Brønnøysund de tre månedene
var å vinke til Hurtigruta, som skled forbi rett
utenfor vinduet mitt.

Knallhumør på vei hjem. 4-5 kilo

tyngre etter usannsynlig mye
trøstespising og sjokolade.

Rekordforsøk og litt selvmedlidenhet

2010-09-05T00:47:00.004+02:00

Nesen er fylt med semet. Hodet er fylt med en romslig porsjon selvmedlidenhet. Høstsesongens trofaste basilusker har vendt tilbake. De har gjort inntog i Sluket, leiligheten, og det snytes så voldsomt at naboene kunne tro jeg forsøkte å kare til meg plass i Guinness rekordbok.

Det er slett ikke noe rekordforsøk jeg holder på med. Jeg prøver bare å drive basillene på flukt.

I går kveld var jeg på en forestilling, en riktig festlig sak, hvor målet både fra scenen og for salen var latter. Heldigvis var publikum vennligsinnet innstilt. Selv benyttet jeg hvert bidige applaustilløp til snyting. Faktisk tror jeg halve hjernen forsvant ut i kleenexen i løpet av kvelden.

I aften, derimot, kunne jeg snufse fritt. Sjarmerende. (Frisnufsing – høstens fellesaktivitet! Gi ditt nys, og la det vandre!) Jeg åpnet en potetgullpose. Når sant skal sies, var det en smule poengløst å lage dipp. Smakssansen er så bedøvet av nesespray, at jeg like gjerne kunne knasket trankapsler.

Morsomme mennesker

2010-08-27T00:44:00.001+02:00

Av én eller annen grunn kommer jeg veldig lett i snakk med vilt fremmede mennesker. Og jeg synes det er hyggelig, sånne sporadiske passiarer, mens jeg og mine nye venner venter på toget, bussen, trikken, eller hva som nå enn måtte komme. Jeg har blitt invitert med på tupperwareparty, blitt forsøkt frelst under en togtur, og ikke minst har jeg hatt et vilt fremmet barn på fanget en hel flytur, fra Gardermoen til Bodø.

For ikke lenge siden kom en dame bort til meg på stasjonen på Hamar, rakte fram begge lankene, og utbrøt ”Se, så gule hender jeg har!”. Der og da føltes det som vi befant oss midt inni Det nye testamentet, men med området helt fritt for helbredere, hadde jeg ikke stort annet enn vanlig folkevett å ty til. Muligens er det noe feil med fargebalansen hos meg, for i mine øyne var det umulig å se at hendene hennes var spesielt gule, men jo visst var de dét, fortalte hun. Det var nemlig resultat av en nyresykdom. Eller var det leveren, mon tro? Eller noe annet av det ekle inni oss som jeg ikke orker å tenke på, langt mindre skrive om.

Jeg vaklet rundt på tynn is, og diskuterte sykehusorganiseringen i innlandet, kroniske betennelser og bivirkninger. Etter å ha drøftet hudfargen en stund, kom det fram at hun verken trengte helbredelse eller frelse, bare noen til å løfte kofferten sin inn på toget. Snakk om å gå omveier! Men det var hyggelig, for all del, og litt pussig. Kanskje mest pussig. Og pussig er fint, for det fester seg.

Et par dager senere, en grytidlig morgen, trengte en noe gebrokken venn hjelp til å tolke rutetabellen. Klokka var såpass lite at jeg antakelig gikk i søvne, for jeg minnes at jeg ikke var i stand til å garantere at toget fra Hamar til Røros passerer Elverum. Da må jeg ha vært vanvittig trøtt. I Elverum skulle mannen, som for øvrig hadde jobbet i en sørlandskommune i 11 år, kjøpe bil. Så skulle han kjøre tilbake til Hamar, og ta en nærmere titt på noen av byens attraksjoner og severdigheter. Kanskje tok han en svipptur (!) innom Sverige på vegen, fra Elverum til Hamar altså, og det hadde vært fint om jeg kunne stipulere hvor lang tid denne ”avstikkeren” ville ta. Eller foreslå noen severdigheter i Hamar. Jeg syntes jeg klarte meg sånn rimelig greit, i alle fall helt til følgende spørsmål kom: ”Hvilke konsekvenser tror du finanskrisens innvirkninger på det spanske arbeidsmarkedet vil ha for norsk arbeidsliv, sett i et langsiktig perspektiv?”.

Er det egentlig lovlig å spørre vilt fremmede mennesker man venter på toget sammen med om sånt? Tidlig om morgenen? Det har da vel aldri vært intelligenskrav for å benytte seg av NSBs tilbud? Kjære vakre vene, tenke jeg, og var fryktelig glad for at vi ikke skulle samme retning.

For få dager siden kom nok en fin fyr bort til meg. Vi var på festival, jeg som journalist, med kameraet rundt halsen, og han som… seg selv. Noen edle dråper hadde han helt ned, såpass mange at han var svært interessert i å bli tatt bilde av. ”Kan’ke du ta bilde av med, ’a? Du skjønner… Jeg trur’kke at jeg kommer i avisa før nekrologen min”. Da lo jeg litt under mariusgenseren.

Det er mye god underholdning som vandrer rundt på to bein der ute, og jeg stiller med åpent sinn og skal fortsette samtalene med disse vilt fremmede menneskene, om de er gule, gladkristne eller regelrett fulle. Jeg synes de er morsomme.

Rapport fra Sluket

2010-08-26T01:16:00.009+02:00

Jeg har inntatt min femte hybel, i Oslo. Veien hit har vært lang. Første gang jeg flyttet, bar det hele tre kilometer av sted, fra barndomshjemmet i innenfor den foreldede bygrensen i Hamar, til folkehøgskole på Ridabu. Siden da har jeg vært innom Bodø, Brønnøysund og Lillehammer, og nå bor jeg i en tredjeetasje på Sinsen. Det er fint, og såpass dyrt at leiligheten har fått tilnavnet Sluket.

Hybelen deles med en venninne, Maren, og hennes to katter. Den ene valgte snarveien ut vinduet her en dag… Men jeg kan berolige eventuelle (!) lesere med at pusen har det fint, bare ett liv fattigere.

Sånn ser det ut hos oss:
(Akkurat nå. Før jeg har rukket å rote.)

Kort forklart: Alt prinsesserosa, hvitt, og rødt med hvite prikker er mitt, bortsett fra katten. Pappaen er også min.

Ved større nysgjerrighet blant slekt, venner og andre som måtte føle seg kallet, anbefaler jeg å avlegge Sinsen et besøk.

Sprøstekt løk

2010-08-21T15:23:00.002+02:00

- Din sprøstekte løk! kom det fra treåringen.

Han hadde helt tydlig et visst behov for å sette meg på plass. Jeg vet ikke helt hva for noe galt jeg hadde gjort, eller om jeg hadde begått noen feil i det hele tatt.

Ikke vet jeg om "sprøstekt løk" er skjellsord eller komplement heller. Det kommer vel litt an på hva slags matvaner man måtte ha. Jeg spiser ikke sprøstekt løk, og har latt meg tynge noe av benevnelsen de siste ukene. Likevel vet jeg ikke helt om det hadde føltes noe særlig bedre å bli kalt for en marsipangris eller kokosbolle, selv om nevnte produkter skaper en helt annen sinnsstemning hos smaksløkene.

Rent matpolitisk sett tror jeg man skal være forsiktig med sammenlikninger. "Kålhode" har en innarbeidet negativ klang. "Fiskepudding" høres heller ikke særlig oppløftende ut.
Det eneste unntaket må vel være kinderegget.

Uke fra helvete

2010-07-16T01:40:00.001+02:00

For hver dag som går, er det én dag kortere til jeg har tannlegetime. Jeg har ikke fått innkalling, eller invitasjon som jeg liker å kalle det for å ufarliggjøre seansen, men likevel er gruingen i gang. Sånn skal jeg holde på et halvt år, for så å bedrive ekstremgruing og heftig kjæling med tanntråd de to siste ukene. Så skal jeg igjen skride opp i tannlegens fryktelig, fryktelig skumle stol, helst uten å besvime.

Egentlig er det rimelig ubegrunnet, men etter 23 år uten hull er det knyttet såpass mye prestisje til å holde tennene prikkfrie at store deler av selvbildet nok vil gå i grus den dagen tannlegen finner første sorte flekk.

De siste årene har jeg begynt å legge alt av heftig gruing til én og samme uke, en slags form for strategisk tenkning. Jeg skal ikke legge skjul på at verken legen, frisøren eller optikeren heller står på bestevennlisten. Derfor inneholder kalenderåret mitt en helvetesuke, hvor jeg stuper fra stol til benk og tilbake til stol, gjennomsyret av ren frykt og med hvilepuls på 240.

Det er en grusom uke. Jeg får bekreftet at jeg er blitt enda litt mer nærsynt siden sist. Så spør frisøren om jeg aldri har vurdert å farge håret (hint, hint!?). Det bærer mot komplekser, og jeg tenker at en psykolog sikkert ville hatt noe for seg i slike stunder hvor det røyner på, men vil nødig forlenge det ukelange marerittet med besøk hos nok en fagmann.

På vei mot badet morgenen etter siste ledd i helvetesuken, slår det meg at kompleksene helt sikkert kommer når jeg får se meg selv i speilet. Men det gjør de ikke.
Jeg ser jo heldigvis ikke så godt.

Et bittelite reisebrev

2010-06-25T02:53:00.010+02:00

Tadadadam, jeg har vært på tur! Riktignok ikke lenger enn til Oslo, og ikke særlig mange timer heller, men jeg har klart å sparke borti såpass mange kanter, veive til såpass mange fremmede og i det hele tatt skapt såpass mye forvirring at jeg er glad for å være tilbake foran den trygge og forutsigbare PC-skjermen.

Hardest medfart fikk kanskje nesen, i et litt ublidt møte med ryggen på et togsete, allerede på Hamar. Vel har jeg fått høre at nesen min er lang, men at den skulle være så enorm at den var nødt til å sette seg fast oppå en stolrygg, kom som en overraskelse. Og igjen: det gamle knepet å late som det ikke gjorde vondt, nærmest som ingenting, funker stadig dårligere. Det å late som ingenting lar seg ikke forene med å holde på stedet det er vondt, rant det meg i hu da vi passerte Eidsvoll, og jeg fremdeles satt med et godt grep rundt fjesets mest utsatte punkt og panisk latet som alt var ved det vante.

Vel tilbake på Hamar så jeg en ku, stående like ved siden av Hamar Stadion. Da jeg kom litt nærmere så jeg at det ikke var ku allikevel, men en Lassie-hund. Ikke lenge etter forvandlet dyret seg til en sykkelveske. Optikeren kan vente seg besøk ganske snart.

Og skulle noen lure fælt på hvorfor jeg besøkte Tigrstaden, kan jeg vel røpe så mye som at Ingrid Bjørnov og Oslo Fagottkor hadde cirkusforestilling på Chat Noir. Bilder følger, både her og på facebook, og kanskje på ingridb.no også hvis vi er riktig heldige.

Jeg gikk meg forresten bort på veien, i år igjen. For lokalkjente: Hvor stor er sannsynligheten for å havne i Akersgata på vei fra Spikersuppa til Chat Noir? Ikke veldig stor. Jeg klarte det.

Stryk i avslapping

2010-06-23T00:32:00.007+02:00

Etter en serie nådeløse uker med en interessant og rimelig risikabel form for multitasking, en salig kompott av heftig mye jobb, eksamener og familieselskaper, ser dagene plutselig helt blanke ut. ”Det må da være deilig! Nyt det!” kvitres det fra alle kanter.

Det er nettopp her problemene oppstår, ”effekten av effektiv”, selve grunnpilaren for bloggen min. Effekten av effektivitet er INGENTING: kjempeskummelt og utrolig frustrerende.

Det er veldig, veldig lenge siden sist jeg hadde fri flere dager sammenhengende. Hvordan det var, har gått helt i glemmeboken. Tapre forsøk på å la feriefølelsen sige inn, ender med en fornemmelse av utilstrekkelighet. Utilstrekkelig på avslapping. Med luftige timeplaner, eller ingen timeplaner i det hele tatt, kommer vissheten om alt som burde gjøres snikende, og dét er ganske mye.

Det ikke å ha ett eneste fastsatt klokkeslett å forholde seg til i løpet av en hel dag, får meg omtrent til å gå bananas. Det blir litt som en Duracellkanin uten tromme, som står og kaver med trommestikkene ut i løse luften. Jeg spinner rundt meg selv, med veska full av vitnemål som skal kopieres, skruer til sykkelen og CD-er med fremkallingsklare bilder, men får ikke gjort noe som helst. ”Husk skattekort”, ”HA-klipp”, ”akkreditering” og ”bestill billett” møter stadig blikket mitt fra rosa lapper. Hvis Kunnskapsforalget noen sinne har tenkt på å illustrere ordbøkene sine, ønsker jeg dem velkommen på besøk. Pikerommet er selve definisjonen av ”kaos”. Listen over alt som bør gjøres er uoverkommelig, stressfølelsen trenger seg på. Enn så lenge sene kvelder ble tilbrakt på jobb, var det helt ukjent for meg at så mye forefallende arbeid sto på terskelen til bevisstheten og ville inn.

Og selv om de rundt meg forteller meg at jeg bør nyte dagene, springer de selv rundt som små arbeidsmaur, men hekkesaks, kantklipper og stikksag. Vuvuzelaene rekker ikke Holsetgatas arbeidsleir til anklene engang. Det er ikke fred å få, og effekten av andres effektivitet er heller ikke noe å kimse av, selv om jeg kjenner at jeg blir litt trass. Og litt imponert, også.

Forresten er det er stor forskjell på for eksempel å vaske klær når man har det travelt og når man har fri. Når man har det travelt, skaper tid til en klesvask stor furore. Har man god tid, og særlig hvis den tiden kalles ferie, er det et ork å vaske klær. Pussig.

Det absolutt aller verste er sola, og det presset den gir. ”Kom deg ut”, maser den fra knallblå himmel. ”Blottlegg beina, slipp solstrålene til”. Og i det jeg lar skjørtekanten krype oppover, og kritthvit hud reflekterer så mye lys at omverdenen risikerer snøblindhet av verste grad, kommer kompleksene ilende til.

Det er dyrt å ha fri. Kroppsarbeid burde vært lønnet. Brun-uten-sol-servietter skulle vært subsidiert, og jeg er allerede i ferd med å forfatte et brev til Finansdepartementet, med mål om å gjøre barberskum fradragsberettiget innen neste sommer.

58 strømpebukser

2010-06-16T01:12:00.001+02:00

- Dette er hva den nederste kommodeskuffen min rommer.

Lite visste jeg om at samlingen har vokst seg så stor. Jeg skylder på senskader etter den 17. mai-en hvor det ble krisestemning under bunaden, og egentlig hele jeg holdt på å gå opp i røyk. Strømpebuksene raknet om kapp, i møte med skarpe negler og stadig hissigere hender. Nå tar jeg ikke sjansen på engang å vurdere kjole uten først å forsikre meg om at jeg har minst tre velfungerende strømpiser liggende.

Jeg har ikke tre. Jeg har 58.

Hvordan det kan ha hopet seg opp en så ufattelig mengde, ligger utenfor min forstand. Hvor trangen til å telle dem kom fra, vet jeg heller ikke. Saken er den at jeg forsøker å flytte fra 65 m2 hybel til 11 m2 pikerom, og dét krever sin kvinne. Helst en kvinne som er flink til å kaste. Den kategorien rommer ikke meg. Likevel krevde flyttingen et forsøk. Jeg startet med klesskapene. I den forbindelsen meldte det seg neon spørsmål.

1. Hvor mye potensielt maletøy skal man ha liggende? Sett at undertegnede sist var antrukket den typen tøy i 2002, og at sjansen er overbevisende liten for at det vil skje igjen det nærmeste tiåret: Finnes det en kubikkgrense?

2. Hvor mange bukser med nesten-hull i rumpa skal få oppta plass?

3. Hva med de sju pysjamasene som uansett ikke brukes, fordi vanlige klær er så utrolig mye bedre å sove i?

4. Eller ullgenserne som ligger på vent hele sommeren, tas frem i oktober, for så å bli felt med streng dom av aggressiv eier fordi de stikker i halsen?

5. Skjørtet, da? Kjøpt på sommerferie for sju år siden, noe centimeter for vidt. Siden har det ligget sammenbrettet i påvente av at eierens legeme skulle utvide seg. Men hvem vil vel dét? Legge på seg, altså? Når er jeg egentlig lei hele skjørtet, uten noen sinne å ha hatt det på meg.

6. For ikke å glemme buksa, med litt for korte bein. Også den ligger og venter på at eieren skal vokse seg inn i den, men det kan ta sin tid.

Lista er uoverkommelig lang. Begravelsesantrekkene liggende klare, noe som overhode ikke er i samsvar med mitt noe mer optimistiske livssyn. Fire morgenkåper henger på rad og rekke.

7. Og skal vi bevege oss ned til mikronivå: Hva med alt det vakre, men akk så vonde, undertøyet som ligger der og blomstrer for seg selv? Bare brukt en snau halvtime.

Da er tross alt de 58 strømpebuksene bedre. De blir i det minste brukt. Forhåpentligvis rekker jeg det før strikken går i oppløsning.

Tilbud!

2010-06-07T21:57:00.005+02:00

Det nærmer seg nok en flytting. Denne gangen kom det litt brått på. Jeg har løpt i ring rundt meg selv de siste to ukene, og i dag, etter endt muntligeksamen, oppdaget jeg hvor mye de nåværende 65 m2 på Lillehammer inneholder.

I løpet av et par dager skal hybelen tømmes. Dermed kan jeg tilby venner og bekjente følgende livsnødvendige og helt fantastiske varer:

- Pepperkaker, bakt etter egenkomponert oppskrift (Muligens er de litt grønne i kantene).
- Furuhylle fra 80-tallet, litt ødelagt.
- En samling åpnede krydderposer.
- Halvannen kilo tennbriketter.
- To ukers abonnement på HA.
- Noen pizzabiter, frosne og ganske gamle.
- En tress is-boks hvor bare det hvite er igjen. Kan kombineres med en liten slump sjokoladesaus, som jeg også kan strekke meg til å avse.
- 17 fiskepinner.
- Tre halve brød, frosne.
- Uhorvelig mye Fruitz-is (Kjøpt på billigsalg i fjor høst).
- Restegarn etter Mariusgenser.
- En melkekartong med utløp 20. mai.
- En stor pose kavringer.
- To slitte grytekluter.
- En gul ildtopp (nesten helt vissen).

Utover dette tilbys en utsøkt mengde mel i ulike varianter.

Lageret er svært rikholdig. Inngår ikke det du måtte ha behov for i oversikten, skal du neimen ikke se bort fra at vi kan skaffe det til veie ved en rask titt i skuffer og skap. Kakelys, for eksempel. Hasselnøtter. Serpentiner. Sykkelolje. Skuresvamper og spiker. Vi har i grunn det aller meste. Akkurat dét bekymrer meg litt.

Velkommen.

Stressventing

2010-05-16T22:56:00.002+02:00

Alt er klappet og klart. I tre dager har jeg sittet stille og ventet på nasjonaldagen. Jeg forguder 17. mai, gladdagen over alle. Bunaden er pakket ut, noen (les: mamma) har strøket blusen, nye sorte strømpebukser er kjøpt inn og jeg har for én gangs skyld kontroll på hvor bunadskoene er.

Jeg synes jeg har overraskende ganske god tid i år. Riktignok pirrer vissheten om en begrensning av hvor lenge den følelsen vil vare. Uansett hvor godt forberedt og nasjonaldagsoppstemt jeg på forhånd måtte være, byr morgentimene på utfordringer. Antakelig er det ganske mange der ute som har det på nøyaktig samme måte.

Hamar kommunes 17. mai-program anser jeg som mangelfullt. Jeg har aldri vært noen forkjemper for frihetsfrarøvelse, men akkurat på nasjonaldagen hadde det vært godt med litt bistand fra høyere hold. Hvis kommunen for eksempel kunne føyd til ”stå opp” mellom speidertoget 07.00 og flaggparaden 07.30, ville jeg vært svært fornøyd. Bekymringen er selvsagt at det blir glissent med musikere når Fedrelandssalmen dras i gang i åttetiden, men noe sier meg at folk ikke står som sild i tønne da uansett. Aller helst burde programmet inneholdt noen 17. mai-vettregler. ”Ikke spis kveldsmat 16. mai, det volder utfordringer ved lukking av bunadskjørtet” er et hett tips. ”Husk at ullhårbåndet klør. Klø deg likevel ikke, det gjør bare vondt verre”, er et annet.

Det vil bli rot, spetakkel og baderomskø i morgen tidlig, før jeg kan skride inn i 5,5 kilo festdrakt. Uansett hvor kaldt det måtte være, vil kroppstemperaturen min stige langt over 40 grader før jeg kommer meg ut av huset. Da har jeg sannsynligvis både punktert halspulsåren med sølja og svidd av en øreflipp med krølltang. Likevel blir det fint, og jeg gleder meg.

Forresten: Hvis jeg ga inntrykk av å ha kjøpt én strømpebukse, uttalte jeg meg noe feilaktig. Jeg kjøpte seks. Vissheten om at minst fire av dem revner, der jeg sliten og drar i det tynne nylonsstoffet, henger i fra i fjor. Og fra i forfjor. Og tjue år tidligere.

Jeg sa at jeg vet hvor bunadskoene er også. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg vet hvor esken står, men hva som er inne forblir en hemmelighet. Jeg tør ikke sjekke, nå er det uansett for sent.

Lykke til med 17. mai, må vel være en passende avslutning.

Markert ferdiglest

2010-05-12T20:36:00.003+02:00

Kapittel fire sto for tur. Gunn Imsen, Elevens verden. Det mest pedagogsike av det pedagogiske, selvutnevnt eksamensstoff. Jeg satt klar med den knallrosa markeringstusjen, 30 tettskrevne sider skulle slukes.

Jeg bladde meg fram til side 69 og tittelen Sosialisering i hjem og lokalmiljø. Og hva fant jeg? Nemlig. Kapittelet var allerede sirlig markert. Ferdiglest, med andre ord. Hukommelse? Ikke det, nei.

Hurra, tenkte jeg, og sa meg brått ferdig med dagens leseøkt. Det triste er bare at heller ikke noe av innholdet har festet seg. Jeg husker ikke engang at jeg har lest kapittelet.
Likevel synes jeg det teller.

Totalt uinteressant fra hverdagen

2010-05-10T23:52:00.002+02:00

Litt ordentlig næringsrik kost var butikkturens mål, noen timer tilbake i tid. Nå ser jeg at jeg bomma. De eneste synlige resultatene av Rimi-besøket er en honningmelon, en jordbærkurv og papiret etter en krone-is.

Gulosten i kjøleskapet er like tykk som et bibelark. Det ser dystert ut for de to faste midnattsknekkebrødene. I Litago-kartongen er det ekko, og morsomst av alt: det er 100 prosent selvforskyldt.

Etter tre dager hjemme på fôr, er tilvendingen til eget kjøleskap igjen langt fra ukomplisert. Likevel skal det sies at heller ikke hybelkjøleskapet lar seg tømme helt, i nederste skuff skjuler det seg skatter som er hyggelige å finne igjen en sen, knekkebrødfri kveld:

Kveldsmat

Samheising

2010-05-09T02:00:00.003+02:00

Jeg har litt lyst til å stå fast i heisen. Det må være en veldig hyggelig heis, og jeg vil helst ikke være alene, men vi skal stå bom fast.

Helst vil jeg stå fast sammen med en travel forretningsmann. Han skal bli sånn passe forbanna. Kanskje er det en gammel dame der også. Hun har sikkert akkurat vært innom bakeriet og kjøpt boller, for hun skal få besøk av barnebarna. Men den gamle damen har god tid, sånn gamle damer ofte har, så for henne gjør det ingenting at vi står fast.

Den gamle damen, som forresten heter Rigmor, sier at vi kan dele bollene. Hun river dem i to, og sier til forretningsmannen at han kan ta en bit. Det vil han ikke, for han må på jobb sier han, og kaller heisen noe stygt. Så sparker han i døren. Da sier den gamle damen at hun synes han viser aggressive tendenser, og at han kanskje bør søke psykologhjelp, sånn at sinnet ikke skal ta styringen for ham. Da blir forretningsmannen litt flau.

Da sier damen at han må ta en halv bolle, for det er veldig viktig å få i seg næring når man sitter fast sånn. Forretningsmannen pirker ut rosinene, for dem liker han ikke. Den gamle damen trekker en kartong med appelsinjuice opp fra den rutete trillebagen, og sier til mannen at han kan få den, for han er så mye større enn henne.

Så står vi der, da - forretningsmannen, gamle Rigmor og jeg. Forretningsmannen får en telefon. Den er så superviktig at Rigmor og jeg må være helt musestille. Rigmor trekker lommetørkleet sitt fram fra bluseermet, og pusser nesen. Forretningsmannen høres veldig morsk ut i telefonen, for han rekker ikke møtet med forsikringsselskapet, så det må Anders ta alene. Rigmor spør hvem Anders er, men forretningsmannen vil ikke svare henne. Det synes hun er uhøflig. Jeg lurer også fryktelig på hvem Anders er, men jeg tør ikke spørre. Jeg tror det er en kollega, som forretningsmannen sikkert skulle ta en kaffe med før møtet.

Det blir veldig stille i heisen. Rigmor har fortalt at det eldste barnebarnet hennes, som heter Johanna, fyller ni i august og dessuten nettopp har mistet sin første jeksel, at hun selv blir sliten i beina 17. mai og at det ikke blir noen hyttetur til Risør i sommer likevel, fordi han som skulle legge parkett i hyttestua er blitt forkjølet. Jeg viser fram at jeg kan vifte med ørene, og spør Rigmor om hun kan å strikke Selbuvotter. Forretningsmannen er ikke noe særlig interessert i Selbuvotter.

Jeg vet ikke helt hvordan det ender. Jeg bare tenker at det skulle kunne være ganske festlig å stå sånn fast, flere vilt fremmede mennesker, og at det i alle fall kanskje kunne bli en god historie. Men jeg har ikke stått fast i noen heis ennå, og det er egentlig litt synd.

Om jeg er av samme oppfatning den dagen det skjer, er en annen sak.

Et glimt fra virkeligheten

2010-05-07T00:14:00.003+02:00

- Oi, se her Signe! utbrøt jeg til min 6 1/2 år gamle venninne i kveld.

Lillebor på 2 1/2 lå velplassert i sprinkelsenga, mens storesøster og jeg hadde rigget oss til med naturleksikonet i fanget, klare for kapitler om jordskjelv og lyn.

Den lille notisen som vekket interesse hos meg, omhandlet han som har forsket på snøkrystaller i 50 år. Tappert har han i 50 lange år forsøkt å finne to like, så langt uten hell. Jeg så ham levende for meg, et festlig syn. Signes tilnærming til stoffet var en smule mer akademisk.

- Men ærlig talt, han har da i hvert fall skikkelig mye ferie! Fri hele våren og sommeren, svarte min tannløse venninne kjapt, før hun ba meg forklare hva en plateforskyvning er, hvordan en lydavleder fungerer og hvorfor det er tørt i ørkenen...

Huff og huff, her blir man virkelig satt på plass. Jeg savner den enkle tiden med Molly, Karsten og Petra, Emma, Anders og Lotta i Bråkmakergata!

Jeg har stedsans på nivå med en tummelumsk struts

2010-05-05T23:37:00.007+02:00

Stedsans er omtrent like rettferdig fordelt som hukommelse. Da Gud, eller hvem det nå enn var, spredte nådegavene utover jorden, var det ikke jeg som sto først i køen - mest sannsynlig fordi jeg ikke fant den.

Sjansene for noen sinne å lære kompassets hemmeligheter anser jeg som tapt, og det er lenge siden jeg innså å være totalt ubrukelig. Trodde jeg.

Hvis du bor på Hamar, bor du midt i en sirkel av snurrige små plasser, med enda snurrigere stedsnavn. Og om ikke det skulle holde, forsikrer jeg herved at aktivitetene på disse knøttsmå plassene ikke er det spøtt mindre… snurrige. Dersom du tilfeldigvis skulle dra på deg noe journalistisk arbeid innimellom, vet du at arbeidsdagene fylles med mye rart, alt fra kokebokdager og hinderløypekonkurranser, til politikere som tevler i lavvobygging, snegler på avveie og insekter på glass.
Veldig, veldig lite av dette har Hamar Sentrum som besøksadresse.

Jeg har kjørt og kjørt, på utkikk etter ødelagte postkasser på Stavsjø, jaktet økologisk frossenpizza i Romedal, travet rundt mellom busk og kratt i håp om å finne et vannkammer med ødelagt hengelås i Furuberget, siktet meg inn mot et underjordisk kostymelager i Veldre og trimmet av gårde mot lokkekurs på Velsetra.

Velsetra, ja. Velsetra. Nå klinger navnet så uforskammet selvfølgelig. Det var det ikke da jeg skulle dit. Med kamera, uten GPS - med mobil, uten dekning. Omtrent på samme måte fortonet det seg da 200 sauer forsøkte å heie meg fram til Lalumsvangen. Eller da jeg skulle til Næroset. Et rom 200-og ett eller annet på Finsalsenteret. Til Veldre kirke. Eller en bestemor i Øvre Vang.

Timene går. Bensintanken tømmes like fort som en middels stor islandsk vulkan. Jeg banner så heftig at det blinker i dashbordet, og gråter på meg høysnue. Nå har jeg likevel funnet en trøst der kartet er tyngst å bære. Jeg har skjønt at jeg ikke er verdens dårligste på stedsans, Oslo-folk er verre.

Lenge trodde jeg at storbyjungelens stedsnavn var et helvete å holde styr på. Nå har jeg skjønt at det neppe er noe annen flekk på norgeskartet som er så gjennomført godt merket som tigerstaden. Er du sikker på at du finner fram? spør Oslo-folk når du skal fra Jernbanetorget til Stortinget. Finner du Carl Berner, da? lurer de. Selvfølgelig finner jeg Carl Berner! Finner jeg Øveråsen i Asmarka, skal jeg da vitterlig klare Carl Berner. Bønder i byen, tenker de om oss. De aner ikke hvilke utfordringer de selv har gått glipp av. De er oppfostret på fargekoder og piler - ønsk dem lykke til med å finne Lalumsvangen! Brått vil de støte på et ytterst hedmarksk system, med skiltene liggende i grøftekanten, og hvor alt er hengitt til fri tolkning og 100 prosent basert på magefølelsen.

Jeg er blitt stuet inn i taxier og fraktet både hit og dit, som resultat av moderlig frykt for bortkomming, men hvor stor er egentlig sjansen for å gå seg vill på vei fra Aker Brygge til Karl Johan? Valgmuligheten er i grunn svært begrenset.

Dessuten er det mobildekning absolutt hele veien.

Grubleri

2010-04-15T23:30:00.003+02:00

De 600 milliliterne fuktighetskrem jeg har smurt på meg i løpet av vinteren:
- Hvor er de nå..?

Fem skritt

2010-04-13T22:37:00.004+02:00

Fem skritt er i grunn ikke særlig langt. Fem skritt er nærmest bare en litt solid rekkevidde. Du får ikke flyttet så store fjell hvis fem skritt er alt du makter, og ved nærmere ettertanke får du ikke flyttet så mye på deg selv heller.

Den mest sjokkrosa genseren hadde gjort entré fra bakerst i klesskapet. iPod-en var koblet til meg, og selv var jeg koblet til et hellig, høyereliggende nettverk av positivitet og optimisme. Joggeskoene skulle få kjenne smaken av sti igjen. Jeg sto foran sesongstart, første etappe av den årlige klargjøringen for bunad, bare legger og bikini.

Med vakre, atletisk bilder på netthinnen, og fuglekvitter som akkompagnement til iPod-en, skred jeg omtåket av positivitetens gylne slør ut av bilen på mitt foretrukne joggested. Den faste stien måler fire kilometer. Jeg klarte fem skritt. Allerede før jeg nådde parkeringsplassens grøftekant satt holdet, eller stinget om du vil, velplassert. Det virket nesten som magen hadde skjønt hva den skulle utsettes for. Og hvis det er rolig progresjon som skal til, er ikke det meg imot.

I morgen trekker jeg i joggesko igjen. Målet er seks skritt.

Forte på våren

2010-04-06T22:46:00.001+02:00

Fra kjellerboder og uthus er hakkene, spadene og rivene hentet fram. Vårpanikken har helt tydelig slått rot, og nabolaget mitt er omgjort til en fargerik arbeidsleir. Om de lilla og oransje festantrekkene ekteparet i nummer 27 resten av "forte på våren"-folket har gravd fram er noe de fant igjen under smeltet snø, eller om det er snakk om fast påskeantrekk, vet jeg ikke. Uansett er det påfallende hvor stygt folk er nødt til å kle seg bare fordi de skal ut i hagen.

På min vandring gjennom byen passerte jeg et aktivt par som var i gang med å rake bort snøen. Hagens allerede grønne flekk fikk møysommelig dratt stadig nye hvite lag over seg, som smeltet, før herr og fru grilldress rakte et nytt lag snø. Sånn fikk de siste påskedag til å vandre sakte forbi. Noen titalls meter lenger borti gaten var det hakking på gang. Jeg kan umulig være den eneste som synes det er snodig at folk ser behovet for ishakking i april. Så vidt meg bekjent fungerer naturen på den måten at solen gradvis står høyere på himmelen, i takt med at temperaturen stiger og sommeren nærmer seg. Av logiske og høyst naturlige årsaker vil dermed isen smelte, helt av seg selv. Er de så lei vinter nå at de hakker i engstelse for at isen skal ligge sommeren over? Er det oppvarming foran en ny sesong med klipping, planting og luking?

Det mest fornøyelige synet var likevel han som forsøkte å vanne vekk snøen fra sin lille tilmålte jordlapp. Bevæpnet med hageslangen, innstilt på hard stråle, hadde han inntatt plass i solveggen på terrassen. Med sikte som hører skiskytingen til, peilet han seg inn på største haug. Hagen hans kommer i alle fall neppe til å tørke ut med det første.

Størrelse 52? Noen?

2010-03-30T23:19:00.003+02:00

Etter å ha fått både et vakkert eksemplar tovede tøfler og oppskrift av en tøffelheltinne for en tid tilbake, tenkte jeg det skulle være en ganske enkel jobb å strikke et par selv. Ullgarnet lå klart fra et tidligere prosjekt, knallgrønt, mørkelilla, noe særdeles rosa og litt sort.

Strikkingen gikk fint, som seg hør og bør etter en lang og kald vinter. Så skulle praktverkene, som i ferdigstrikket og utovet utgave kunne brukes som luer, toves. 40 grader gikk ikke, de krympet med en halv centimeter. De fikk seg noen runder i trommelen på 60 grader, men kom provoserende nok like enorme ut igjen. Jeg klinte til med 90 grader, men til ingen nytte.

Jeg har forsøkt med kokende vann og iskaldt vann. Jeg har skåldet og forfrosset både fingre og tær. En halv flaske grønnsåpe er brukt, om ikke annet lukter det rent hos meg. Nå tenker jeg på å gi bort tøflene til sanitetskvinnenes vårmarked. De kan lodde dem ut som sitteunderlag.

Kjærkomment pensum

2010-03-17T23:36:00.005+01:00

I dag tidlig var det flinkis-Hanne Maren som våknet fra nattesøvnens lune dvale, ikke hun andre giddeløse. Flinkis-Hanne Maren sto helt tydelig opp med riktig bein først, og med en strålende idé, som samtlige av landets professorer ville bønnfalt: Lese pensum før skolen. Vanlig rutine er at både skole og pensumlesing på én og samme dag blir litt i overkant mye, men i dag var formen fin, og super-Hanne Maren var klar for et skippertak.

Med nygredd hår, ferdigsmurt skolemat og sekken pakket, satte jeg meg til rette i sofaen med Læring og undervisning i kunnskapssamfunnet i fanget. Målet var å nå side 35. Driven var fin, tempoet godt. Stadig flere linjer ble preget med rosa markeringstusj, og tiden var på min side. Stolthetsfølelsen av å la pedagogikkprofessor Hargreaves vinne over God Morgen Norge var drabelig.

Det eneste minuset jeg er i stand til å se ved morgenens leseøkt, er at jeg med fordel kunne avsluttet noen sider tidligere. Fra siste avsnitt på side 35 kan jeg gjengi følgende: ”Mer skolegang vil ikke alltid tilsi det samme som bedre læring”…

Flinkis-Hanne Maren forsvant øyeblikkelig opp i røyk. Hun hadde nådd målet om side 35, med så var det da også slutt. Kvalitetslitteraturen fikk sving på virksomheten i hodet. Tilbake i sofaen satt den samme, gamle uvirksomme varianten av meg. Naturligvis tok jeg pensumet til etterretning, og jeg lot meg inspirere av professorens tekst, med øyeblikkelig virkning.

Hva lærer jeg egentlig av døll forelesning? tenkte jeg i mitt stille sinn, slo på TV-en og vinket til skolebussen som kjørte forbi.

Idrettsreformasjon 2010

2010-03-17T01:16:00.003+01:00

Sett i lys av siste ukes fotballseriestart, et nylig overstått vinter-OL og diverse andre akrobatiske arrangementer hvor folk har kavet rundt med ski på beina, kommer herved noen forslag som jeg håper kan få plass i idrettsreformen av 2010. Ikke at noen reformkomité har bedt om synspunkter, de finnes knapt, men jeg håper likevel at noen der ute kan ta forslagene mine til etterretning.

Jeg ser behovet for omstrukturering, og velger å heve parolen hvor det står ”JA til mer meningsfull toppidrett”. Det virker nokså poengløst at damer og menn bare en ukes tid etter de konkurrerte i henholdsvis tre og fem mil i OL, igjen skal gå om kapp. Distansene er like lange. Navnene er i stor grad de samme. Hvor mye kan egentlig fysisk form og vinnersjanser endre seg i løpet av en ukes tid?

Det samme gjelder i hoppbakken. Der vil jeg herved foreslå at vi fra nå bare sender utfor de sju-åtte antatt beste, så kan de heller hoppe ti ganger hver. Sluttsummen av poeng er da er mye mer troverdig, hvis målet er å kåre verdens beste skihopper, enn etter bare ett eller to hopp. Arne Scheie har min fulle medfølelse når han synes de nye vind-reglene er kompliserte, alt som skal trekkes fra og legges til. Selv tenker jeg at når først vindens styrke kan føre til pluss eller minus på poengsiden, kan kanskje et par andre ting også få plass i skjemaet. Har hopperen hatt influensa i løpet av de siste par ukene? Gjennomgått større omveltninger, som skilsmisse? Et ja her, og han er automatisk to poeng rikere.

Faren med tilleggspoeng for skilsmisse er helt åpenbart et renn av separasjoner. Hvis vi i tillegg innfører trekkpoeng for bryllup, under påskudd at hopperen muligens flyver på kjærlighetens vinger, vil sivilstatusen til verdens hoppere bli et sørgelig skue. Og skulle noen mot formodning velge å gifte seg i løpet av vinteren, får sladrepressen en deilig og klam tittel: ”Sa JA til Gina og to minuspoeng”.

Jeg ser for meg samme system i langrenn, at de kan gå flere løp etter hverandre, for til slutt å lande på en snittid. Mulighetene er til stede for at noen av herrene vil akke og ojje seg litt når de kommer til dagens siste femmil, i en rekke av ti, men den som vil være med på leken, må tåle steken.

Du kan si dette blir å stikke pinner i ribbeina på idretten *, og det kan ikke garanteres for at noen av lanseringene vil gjøre idretten mer publikumsvennlig. Ei heller fotballforslagene:
Det vil det ikke gå mange år før sesongene overlapper hverandre nå, og TV-bildene fra serieåpningen viste helt tydelig at fotball er på god vei mot å bli vinteridrett. Vi går en rikholdig, men akk så snever, tid i møte. Oppryk, nedrykk, kjøp av spillere, salg av spillere, kvartfinaler, kunstgress, klubbøkonomi og trenerbytter vil bli utførlig diskutert det neste halvåret. Personlig synes jeg fotballen tar litt for stor plass, det tar for lang tid. Enn hvor lite sportsinteressert jeg er, har jeg kjennskap til at enkelte kamper avgjøres med straffesparkkonkurranse. Forslaget jeg herved vil reise, er enkelt og greit å avgjøre samtlige av årets kamper på den måte. Da kan man nøye seg med halvparten så stor bane også, så føles ikke tribunene så glisen. Selv jeg vil ha tålmodighet til å få med meg en kamp i ny og ne, når det bare er satt av et kvarter hver søndag, som inkluderer både kampen i sin helhet - ti straffer – og intervjuer.

Forresten har jeg vært borti fotballkamper avgjort ved loddtrekning også… En idé?

MERKNAD: Det kliss nye ordtaket "å stikke pinner i ribbeina" oppsto for kort tid siden som en variant av "å stikke kjepper i hjulene". Det gir et godt bilde, og jeg skal bruke det mye. Takk, Anette!

Takk, Gjensidige.

2010-03-14T15:29:00.003+01:00

Pensjonisttilværelsen kommer til å bli god. Jeg ser det for meg i det fjerne, dog er det ikke snakk om detaljplanlegging riktig ennå. Men så kom det store varselet, hilsen Gjensidige.
Jeg siterer:

”[…] Premieøkningen vil utgjøre 8 % og kommer i tillegg til endringen i premie som skjer hvert år som EN FØLGE AV AT DU BLIR ELDRE […]”. Svar på hvitt. Det kom litt brått på at vi var DER allerede.

Jeg måtte fram med lorgnetten. Det var brutal lesing. Nå kjenner jeg beinskjørheten komme krypende, og skal fortløpende vurdere innkjøp av støttestrømper, høreapparat, antisklimatte til dusjen og gebiss.

Kanskje er Gjensidige villig til å bidra med sponsormidler. De kan få ha logoen sin på rullatoren min.

Indre uro

2010-03-12T00:26:00.006+01:00

Indre uro. Det høres alvorlig ut. Googler du det, ramler du inn på sider om hyperaktivitet, angst og depresjon. Jeg har sort belte i tålmodighet, og er ikke spesielt engstelig, men likevel plages jeg av det jeg mener kan betegnes som nettopp indre uro. På ett av nettstedene står det at den indre uroen forsvinner med utvikling, at vi må oppdage oss selv. Jeg har nokså god kontakt med mitt sanne JEG. Allerede foran speilet om morgenen får mitt skjeløyde blikk kontakt med den grå, bustete katten som står der og vakler. ”God morgen, solstråle”, mumler jeg til speilbilder, mens Gakken, den gule, gedigne badeanden, skøyeraktig skotter opp.

Mennesker som tenker mye opplever ofte indre uro, og yoga skal visstnok hjelpe. Min indre uro er nok av et litt annet kaliber enn det disse nettsidene beskriver:

Jeg hikker, hoster og nyser i ett sett. Magen rumler, det kommer snodige lyder fra et sted inni meg selv til de mest upassende tider. Spesielt i forelesningssalen, eller på teater, knurrer magen livlig. ”Hva vil du meg?”, tenker jeg, men får intet svar. Mat hjelper ikke, drikke hjelper heller ikke. Det er kul umulig å døyve rabalderet. Så bygger jeg støyskjerm med notatblokken, og koser meg litt når sidemannen sovner og slipper første snork ut i skolens akademisk tyngede luft.

For kort tid siden fikk hybelkompanjongen og jeg klagemail fra utleieren, som har kontor rett under soverommet mitt. Han ba oss ”justere musikkvolumet” i arbeidstiden. Volumkontrollen sto allerede på fire. Det er neppe musikken han har hørt, sannsynligvis bare mitt enmassorkester, hvor, nys, host, hikk og mageromlig er hyppig brukte lydeffekter. Akkompagnert av en rullende kontrostol og sporadisk snyting har jeg forståelse for at mannen irriterer seg.

Tross alt kunne det vært verre. Lydutvalget er begrenset, takk og pris. Og så lenge jeg har nesesprayen i umiddelbar nærhet, klarer ikke den indre uroen å frata meg nattesøvnen. Sånn sett er jeg ganske heldig.

Fintflytende vokaler

2010-03-10T17:18:00.008+01:00

Jeg kan ikke skjule begeistringen min for vokalgruppen Pitsj. Jeg har omtrent lyttet ihjel begge platene deres, og fredag var jeg på konsert med dem i Oslo for aller første gang - absolutt ingen dum seanse. Og etter å ha skrevet et par hundre konsertanmeldelser, stiller jeg sjelden uten penn og kamera, selv om jeg ikke egentlig er på jobb. Pitsj sto ikke overfor noen fare i så måte, de har faktisk fortjent litt heder og ære.
Her er resultatet:

Med kun fem stemmer i aksjon, trådte Pitsj opp en musikalsk sti fylt av hverdagsoptimisme, forventninger og en hel masse både vellykket og mindre heldig kjærlighet på Nasjonal Jazzscene.

Selv om sangtekstene ikke alltid tilsier at Amors piler treffer blink, er det ingen tvil om at de fem jentene på scenen nærmest elsker det de holder på med. Smitteeffekten er stor. Jazz-, pop- og viseblandingen fra første og andre plate, supplert med den tekstmessige manndomsprøven Joy Spring, ble jublende godt mottatt av nesten fullsatte Victoria.

(Pitsj, f.v. Anja Eline Skybakmoen, Ida Roggen, Ane Carmen Roggen,
Anine Kurse Skatrud og Benedikte Kruse)

Pitsj er et krevende navn, men absolutt velpassende. Tilstedeværelsen er enorm, både rytmisk og melodisk – noe annet vil ikke gå an. Med to søskenpar og også en femte vakker stemme er lyden homogen, uten at det betyr de ikke har sine særpreg å spille på.

Arrangementer av nokså ulik karakter fikk være med opp på scenen. Lerkefugl, en norsk versjon av Ted Damerons Ladybird, arrangert for Pitsj av Helge Sunde, gir en vårlig følelse av lettsindige, flygende fugler. Avstanden mellom Lerkefugl, Voi Voi, Skjøre og Joy Spring er stor rent musikalsk. Pakket inn i det feminine lydbildet Pitsj skaper, gjør de seg godt på samme repertoarliste. Fanteguten, en norsk folketone om en kar som synes han er deiligs i hele verden, er intet mindre enn herlig – fornøyelig presentert med cubansk aksent.

Det er hyggelig å høre gode norske tekster, framført av en blomstrende vokalgruppe. Konserten var et ledd i rekken av klassisk jazz-konsertene på Nasjonal Jazzscene, og ble introdusert med et foredrag om vokalgruppejazzens historie av kåsør Sverre Lunde og pianist Per Husby. For vokalgruppejazzens del må dette absolutt kunne sies å ha vært en verdig kveld.

Skryte, skryte, skryte...

2010-03-09T23:33:00.006+01:00

Har man først bestemt seg for noe, er veien tilbake lang, nærmest fraværende.

Etter tre år med ønskedrømmer om Mariusgenser, besluttet jeg ganske brått å skride til verket, gripe om strikkepinnene og kjøre maskeløpet selv, i takt med OL-dronninga og Northugs dobbelttak. Ambisjonene er stadig like urokkelige. Prisen på garnet ga lommeboka magesår og indre blødninger, men kanskje var det nettopp dét som hjalp genseren og meg over målstreken, for nå - etter ni dager og rundt 100.000 maske - er jeg i mål!

- Skryte, skryte, skryte...

Ermer? Hvorfor det?

2010-03-04T01:21:00.004+01:00

Hvorfor i himmelens navn og Kretas land og dager kan ikke genseren min få lov til å ha ARMER? Strømpebuksa får ha sine føtter i fred, og buksene mine er, som alle andres bukser, velsignet med bein. Derimot når det kommer til genseren, oppstår problemene. Mange gensere har hals, en korrekt og fornuftig betegnelse på det stoffstykket som dekker halsen, i likhet med buksebeina som dekker... ja, nettopp: beina.

Opphavet til ERMENE er for meg ukjent, og dette skaper hodebry. Dessuten er jeg av den oppfatningen at de kanskje kunne valgt ord med større avstand når de på død og liv skulle ha et annet navn på genserstoffet enn kroppen under. Armer og ermer, liksom? Hvorfor dét?

Jeg er egentlig klar som et egg for å starte protesttog mot ermer, en liten gjeng arm i arm, eller erme i erme, på vei gjennom Storgata en lørdag formiddag. Det eneste problemet blir ordtakene. Det høres definitivt ikke noe særlig ut å "ha et trumfkort i armen"... Ikke blir det noe særlig å "brette opp armene" heller.

... (fortsettelse!)

2010-02-25T23:01:00.002+01:00

... Og for å følge opp de minus 69 kronene jeg tjente sist helt, kan jeg melde om sørgelige erfaringer etter salg på Mega. Jeg stilte med handleliste, og skulle kjøpe youghurt, melkesjokolade og frossenpizza billig.

Meeen:
- Youghurten ble med aprikossmak, og det styrer jeg helst unna. Jeg dro til med to pakker, for å være sikker på å fylle kjøleskapet med vonde meieriprodukter.
- Pizzaen er full av chili, og dessuten bare et par kroner billigere med 40 prosent på Mega enn vanlig Rema-pris. Derfor bare jeg meg skakk, bare for å få med meg nok altfor sterk pizza hjem.
- Sjokoladen er jeg godt fornøyd med, umoralsk, fetende og flott. Jeg vurderer å kjøpe flere plater, for å spare ytterlig noen tiere.

Et nytt regnestykke:
Vanlig pris på 200 gram nydelig Melkesjokolade: 26,50.
Salg på Mega: 16,50.
Om jeg kjøper sju plater, kan jeg da si at jeg har tjent inn igjen forrige helg?

Et liv i minus

2010-02-20T23:48:00.005+01:00

Har jeg noen gang sagt at jeg har god økonomisk sans? Denne helgen er bevis på det stikk motsatte:

Jeg er en svipptur på Hamar for å jobbe. La oss si at den ene konsertanmeldelsen byttes mot 500 kroner, så langt greit.

Skattekortet mitt er såpass komplisert, at de som lønner meg velger å trekke 36 prosent, for å være på den sikre siden.
500:100x64 = 320 kroner.

Derifra kan vi trekke 190 kroner til NSB, og vips: vi er nede i 130 kroner. Allerede nå begynner helgen å høres mindre innbringende ut. I tillegg kan jeg legge til dvd-en jeg kjøpte for å holde motet oppe, 159 kroner, og trekke fra restematen jeg hadde liggende på Lillehammer som gikk i søpla, til fordel for å kjøpe ny middag på Hamar, 40 kroner.

Helgens resultat: - 69 kroner, etter 3 1/2 time på jobb.

Det verste er at jeg selv ba om å få jobbe!!

Jeg vil i det minste få tilbake noen kroner på skatten om halvannet års tid. Det blir stas.

Nå bryter jeg!

2010-02-20T01:38:00.003+01:00

Jeg føyer meg elegant inn i rekken blant dem som forguder VGs rosa sportsbilag. Det er jo helt utrolig kjekt, man kan bare nappe det ut og stappe det i nærmeste søppelkasse, så er man kvitt elendigheten! NRK gjør det mer komplisert for tiden, det er kav umulig å gå klar av det de kaller for olympiske LEKER, men som oppfattes som mer alvorlig enn de hardeste basketak vi har sett i verdenshistorien.

Det er skrevet og harselert usannsynlig mye om og med sport og store mesterskap, sett fra ”den andre siden”. Det å stå imot to uker tomgangsprat om OL-dronninga og super-Aksel krever hardtrening, og et vinter-OL kan knekke den mest bastante sportsmotstander. Det blir ikke særlig mye bedre av ikke å holde seg oppdatert på medaljestatistikken, hvem som falt av hvor, hvem som egentlig hadde fortjent pallplassering og hvem som kunne dra nytte av hardt/mykt/bløtt underlag, sol og skygge, for da faller du helt ut av alle former for normert samfunnsliv og lunsjdiskusjoner. Så istedenfor å boikotte totalt, stilte jeg til start 13. februar med en ny strategi.

Jeg valgte å åpne hardt, og hadde planer om å gå på litt ekstra i motbakkene, for så å spurte jublende inn mot målstreken, rent mentalt, etter to uker i sofaen. Mens aktørene i Vancouver passer på å få i seg næringsrik mat, har jeg satset på å holde sukkerinntaket tilstrekkelig høyt. Så langt har det gått bra.

I dyp fascinasjon over buksene til curlinglandslaget, og ikke minst noe affisert av akekonkurransen hvor to personer ligger oppstablet på et knøttlite akebrett, har jeg med trillrunde øyne betraktet 32-tommeren. Denne par-akingen er det meg et stort spørsmål hvordan kunne bli en OL-gren. Hvordan i huleste kom denne øvelsen til i det hele tatt? ”Du kan legge deg her, så kaster jeg meg oppå deg, så ser vi hvor raskt vi klarer å ake!”? Opphavnsmann: Nils og Jonas, 4 år? Observert av en barnehageansatt, og gjenfortalt til representanter fra den olympiske komiteen?

Nå, etter halvgått løp, begynner det å svartne. Hendene er stive av strikking, og baken min skriker om fare for sittesår.

Fem mil? Å se noen gå FEM MIL på ski? Galskap. Spenningskurven holder seg realtivt lavt i ca 4,8 mil, spør du meg, for spurtoppgjør virker det som hører med uavhengig av hvor lang distansen er. Da melder spørsmålet om de ikke bare kunne gått de siste kilometerne seg, så kunne vi kanskje fått noe gammelt Beat for Beat i reprise isteden. Det å se en horde muskuløse seigmenn med startnummer stake seg gjennom de canadiske skoger i flere timer, er omtrent like spennende som å se på at potetene koker. Faktisk tror jeg valget mitt faller på potetkjelen.

Kanskje var det tålmodighetssmøringen jeg brukte det var noe feil med. Det er jo ofte smøringen det er noe galt med når det som beviselig bare er mennesker ryker noen tideler nedover resultatlista. Jeg skal juble når det er over. Verken mentalt eller fysisk er jeg i stand til å tråle meg igjennom en to ukers distanse, og jeg har innsett at eneste løsning nå er å bryte løpet. Jeg var definitivt ikke godt nok trent på forhånd.
(U)heldigvis kommer nye sjanser tidsnok.

Humor er skummelt

2010-02-16T00:09:00.003+01:00

Balansen mellom ironisk, sarkastisk, spydig og frekk er syltynn, vippepunktene er usynlige. For ikke å tråkke noen på tærne, skal jeg skyte mot meg selv, selv om jeg vet at jeg ikke er alene. Dere vil skjønne hvorfor.

Hvis jeg sier om meg selv at jeg ikke eier stedsans, og utbroderer med historien om den gangen jeg forsvant fra mitt eget kart, ønsker jeg meg sårt litt latter, i det minste en reaksjon. Historien om da jeg ble borte for meg selv i Furuberget, eller brukte tre timer på å finne Åsmarka, forteller jeg gjerne. Kanskje overdriver jeg litt også, det gjør vi jo ofte.

Derimot – og nå gjelder det å henge med på første- og tredjeperson her: Hvis en av mine venninner skulle fortelle en annen av våre venninner de samme historiene, i mitt påhør, ville jeg bli blodig fornærmet. Og fra å overdrive i kritisk retning når jeg selv forteller, vil jeg begynne å pynte på historiene. Jeg vil trekke konklusjoner som ”jo, men jeg kom da fram til slutt” og forsikre om at det nok måtte være kartet til Gule sider som var feil. Dessuten brukte jeg tross alt bare to timer på å finne Åsmarka, og veien dit er kronglete uansett!

Men så, et par timer senere, når jeg har ristet av meg frustrasjonen over min venninne som kunne være så spydig å fortelle om mine bommerter, er det atter en gang tre timer jeg brukte for å finne Åsmarka kirke. Retningssansen min er igjen levert av en gammel, russisk fabrikk, uten den helt store kvalitetssikringen, og jeg er igjen i stand til å utbrodere i det vide og breie om hvor ubrukelig jeg er på sted og vei.

Er ikke dette litt rart? At vi er selvironiske så det drypper av oss i det ene øyeblikket, mens det begynner å koke i hodet bare replikkene fordeles litt annerledes?

Jeg har vært på skitur. Ja, riktig: SKITUR.

2010-02-09T22:49:00.005+01:00

Dette høres ut som en nokså hverdagslig aktivitet, tenker sikkert du, ikke noe å rope høyt om, men jo – jeg roper høyt. For første gang på tolv år (TOLV ÅR!) skulle jeg ut i oppløyde, hvite, vakre løyper, som snodde seg innover mellom trærne i landskapet badet i sol.

Hvorfor akkurat nå? tenker kanskje du. Jo, det skal jeg fortelle. Vaktsjefen i avisa ringte meg, jeg var klar for jobbehelg, og hun hadde plottet meg inn på en skitur med Kom deg ut-dagens arrangement som mål.

- Jeg har ikke skiutstyr, prøvde jeg meg med.
- Det får du vel lånt deg? Spurte vaktsjefen.
- …men jeg har ikke gått på ski på tolv år! Sa jeg.

Da var slaget tapt. Jeg var sjanseløs, dømt til å tape for både den henrivende vakre naturen (blæh!) og vaktsjefen.

Med mors ski (som prislappen fortsatt satt på), lillebrors staver og mine egne skisko, som jeg raskt så at var en forhistorisk modell da jeg kom ut i det fri, la jeg i vei innover mellom busk og kratt. Naturligvis hadde jeg med meg assistent, pappa, som velvillig bar utstyr og smurte. Etter fire kilometer og litt plutselig nærkontakt med skisporet i en dump som kom brått på, var jeg i grunn godt fornøyd.
_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

Disse bildene er eksklusive. Det blir en stund til noen får mulighet til å fotografere meg med langrennsski på beina igjen.

Går det an? (For spesielt interesserte)

2010-02-01T18:23:00.005+01:00

... Med frykt for å virke som en ANgripende bedreviter: Adverbet "AN" skrives med én N! Komme an på/gå an/se an situasjonen (snu rundt på "se an", da får du "anse". Ikke annse. Skjønner?) bla-bla-bla.

Jeg har hengt meg totalt opp i det ordet, prøver å ta litt ANsvar her, og ANmoder om å sløyfe en N neste gang. Ann, med dobbel N, er såpass utbredt at mitt lille utbrudd ANtakeligvis ikke får snudd hele nasjonen...

Jeg har nettopp lest gjennom språkreformen av 2005, og kan meddele noe som for meg kom ganske overraskende:

- "Viss" og "hvis" er sidestilte.
- Det er lov å skrive "hverken", med H, igjen. "Hverken" var tidligere en klammeform, men i 2005 forsvant klammene. I mange tilfeller ble klammeordene bare borte fra ordbøkene, men "hverken" overlevde.
- Det at klammeformene ble borte, førte med seg at "drog", "stod", "bad" og "gav" ble helt legale.
- "Mere" og "flere" ble også lov.
- Fra å kunne omtale orienteringsinstrumentet som både "kompas" og "kompass", er det to s-er som gjelder nå.
- "Greit" kan ikke lenger skrives med to t-er.
- Tyve og tredve er IKKE tillatt. Sju og syv er helt ålreit.

Også heter det:
TRAFIKK
KASSETT
KAPUTT
BILLETT
PARALLELL
og TUNELL/TUNNEL (begge er greie!!!)

- Forstå det den som kan.

Fullmåne?

2010-01-31T23:03:00.002+01:00

I dag bråvåknet jeg med sandpapirfølelse i munnen, og etter å ha drømt at en forvokst larve spiste opp buksen min på et offentlig toalett i Bodø.

- Av og til hadde det vært kjekt om fantasien roet seg ned et par hakk!

Aktiv revisjon

2010-01-27T23:26:00.006+01:00

Hvor kort tid i forkant av et planlagt hendelsestidspunkt må revurderingen av klokkeslettet skje for at det skal kunne kalles en revurdering, og ikke bare for sent-komming?

Omtrent daglig revurderer jeg hvilken buss jeg skal ta til skolen, og ender stadig på den som fører med seg hurtig trav inn i klasserommet, to sekunder før foreleseren åpner munnen. Det utslagsgivende er ofte maskarabørsten, som svært sjelden er god venn med morgentrøtte øyelokk.

Leseplanen min, en deilig lang liste hvor jeg skriftlig vedgår å ha alt for store ambisjoner, er nyrevidert. Årsaken var at jeg lå halvannen uke bak meg selv. Spørsmålet er om det da er for sent å benevne retusjeringsaktiviteten som en revisjon? Er det ukorrekt å si at man revurderer bussavgangen når man uansett ikke rakk den bussen man hadde tenkt å ta?

Av natur er jeg svært beslutningsdyktig når det kommer til personlige forhold. Jeg beslutter i et tempo kropp og sjel ikke makter å følge opp. En annen gave naturen har gitt meg, er et formidabelt treghetskompleks. Det er liksom NSB og meg, vi to som ble benådet med liv fullstappet av forsinkelser. Praktisk talt kan vi vel skylde oss selv. Kanskje er problemet vårt at planene er for stramme? NSBs rutetabell gir ikke noe særlig rom for slingringer, på linje med min ambisjonsrike leseplan.

I morgen starter første forelesning 08.15, redselsfullt tidlig. Jeg skal dit.
Allerede nå i kveld har jeg tatt morgendusjen, og jeg overveier å spise frokost før midnatt. Men hva om bussen likevel passerer i det jeg låser meg ut? Hva om jeg ikke hører vekkerklokken? Er jeg da berettiget å si at underbevisstheten kansellerte planen? Kontrollerte undertegnedes sinnelag, og justerte skjemaet deretter?

Jeg trenger noen annet enn ”kom for sent”, ”rakk ikke”, ”mistet bussen” og ”forsov meg”. Det blir alt for simpelt!

Tidenes lengste biltur

2010-01-26T22:39:00.004+01:00

”Hei, jeg heter Hanne Maren, ringer fra Hamar Arbeiderblad og vet at du skal til Vågå i morgen. Kan jeg sitte på?”

I utgangspunktet er dette et nokså merkelig spørsmål å få en onsdagskveld. Fyren i den andre enden ante ikke hvem jeg var, men han sa ja.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg skulle på jobb i Vågå en sen kveld, en teaterforestilling, sammen med en rekke andre journalister. Ettersom kollektivtilbudet i Gudbrandsdalen er like godt utbygd som turistnæringen Kirgisistan, og værgudene hadde velsignet oss med kjettingføre, og det derfor ikke var så viktig for meg å kjøre selv, besluttet jeg en ringerunde med fritting etter skyss fra velvillig journalister.

Strategien min var klar. To og en halv time i bil er lenge, særig ved siden av en vilt fremmed, og derfor hadde jeg besluttet å stifte bekjentskap med to journalister, én opp til Vågå og en annen hjem igjen. På den måten kunne jeg stille med imaginær temaliste, og resirkulere følgende:

1. Nå ser det jammen ut til å være glatt.
2. I år har det vært ordentlig gammeldags vinter.
3. Jeg har lest at det skal bli kaldere igjen.
4. Denne svineinfluensaen ser ut til å ha blitt borte nå!?
5. Har du vært i Vågå før, da?
6. (I dalen:) Dette er hva jeg kaller spredt bosetting!
7. Vi får håpe sommeren kompenserer for vinteren i år, og at vi får se sola.
8. Her er det jammen mye fjell/lite fjell, mye trær/lite trær, smal vei/brei vei, mye trafikk/lite trafikk…

Sjåfør nummer én var en jovial kar, og en så fenomenal samtalepartner at jeg vurderte å spørre om han ville feire jul med meg. Vi var intenst enige om absolutt alt – blitzbruk, tidspress, juletrepynt som blinker… Man skulle nesten tro det fantes noen familiære bånd, vi var så til de grader koblet til samme nett, med litt skurring da jeg nevnte mormors 80-årsdag i desember. Hans bestemor passerte nok den milepælen en gang rundt midten av forrige århundre.

Timene i Vågå gikk, og hjemveien sto for tur. Sjåfør nummer to meldte seg med et fast håndtrykk, også vi totalt ukjente for hverandre, utover at vi dagen i forveien hadde avtalt felleskjøring, i regi av meg. Etter vi hadde vært innom en tidligere kollega av mannen, en litt for lang visitt, satte vi kursen hjemover, 90 km/t på veier produsert hos Lilleborgs såpefabrikk, merket 60. Etter bare et kvarter med skvalder om vær og vind, kom konfrontasjonen.

- Kan jeg være helt ærlig med deg? Sa min nye venn, en kar i 50-åra.

Hva i huleste ville dere svart? Hva svarer man i en bil man ikke styrer selv? Sammen med en fremmed fyr, i bekmørket, i tjukkeste Gudbrandsdalen, en sen kveld? Jeg kom med et slags ja.

- Nå må ikke du tro at jeg er noen ekkel gammel gris, og ikke fortelle dette til alle du kjenner på skolen på mandag, men jeg synes du er… INNIMARI SØT, sa gubben.

Det ble plutselig verbal stillstand fra passasjersetet.

…

Kanskje hadde han mål om å bringe praten over på mer aktuelle temaer. Han kom så langt bort fra small talkens rike det er mulig å komme i løpet av et kvarter, og samtalebehovet mitt ble brutalt redusert. Æsj, tenkte jeg, og ble rimelig skeptisk, mens fyren skrenset seg unna utforkjøring i nok en sving. Bedre ble det ikke av at vi kort tid etter sto stille to timer bak en rykende fersk ulykke, og han ga seg ikke med komplementene. Det ble min så langt lengste biltur.

Grunnen til at jeg helst ikke ville kjøre selv.

Grøfta 2008.

Effekten av effektivitet: På kjøkkenet

2010-01-20T23:31:00.005+01:00

Lite kjøkkenarbeid er så omfattende som en enkel middag, med trykk på ENKEL. Noe kjapt, noe effektivt – noe som i utgangspunktet kan vandre strake veien fra kjøleskap til magesekk, muligens innom en varmekilde noen små minutter. Tanken er god, men der stopper det.

Forskningsmaterialet mitt er litt tynt, men tuftet på egne erfaringer, er jeg til slutt blitt enig med meg selv om at såkalt enkel middag sjelden er så lettvint som det gir seg ut for.

Mmmmm, omelett! tenkte jeg. Og rundstykker. Og jammen hadde det vært godt med litt bacon i den omeletten! Namnam, enkelt og greit. Dessverre er ikke enkelt synonymt med raskt. Det er sjelden jeg bruker så lang tid på middagstilbereding, og benytter så mange kjøkkenrekvisitter, som når jeg skal være kjapp og enkel. Kjapt tenkt er sjelden kjapt gjort, og alt skal vaskes opp, for hånd, og ikke smaker det noe særlig godt heller. Faktisk hadde det tatt mindre tid å koke poteter og steke biff, og ikke hadde det blitt særlig mye mer oppvask ut av det heller.

Så kan man da også spørre seg hva effekten av effektivitet er, et stadig tilbakevendende spørsmål. Jeg har så langt ikke funnet noe svar.

I morgen skal jeg ta'n helt ut, være brennkvikk og la en bensinstasjonansatt lage hamburger til meg. Men sånn rent erfaringsmessig kommer neppe det til å gå i lysets hastighet heller.

Komplisert virring i hodet

2010-01-18T14:33:00.003+01:00

Når man ANGRER på at man IKKE TORDE å GLEDE SEG... Da begynner det å gå over stokk og stein! Det er omtrent som å bruke siste uke av sommerferien på å grue seg til ferien er over.

Samvittighetens frie spillerom

2010-01-12T23:57:00.003+01:00

Med det samme du gir samvittigheten fritt spillerom, får du et sant helvete.

Jeg vil ikke samvittigheten til livs, bare registrere at den er høyst tilstedeværende. Og det er helt utrolig når den skal våkne, den skvetter til av bagateller. Jeg kan ikke annet enn å se humoristisk på instansen.

Se for deg følgende: Undertegnede og hybelkompanjong Anette handler mat sammen, betaler hvert sitt, men trenger bare én pose. Anette betaler 70 øre for posen. Undertegnede holder et lite sekund på å få nervesammenbrudd av ikke å ha betalt for posen selv. Det skal nevnes at vi spiser av hverandres mat hele tiden, og sluttet å dele kvitteringer for lenge, lenge siden. Vi gadd rett og slett ikke styret, og er enige om at noen hundrelapper i den ene eller andres favør er overlevbart i løpet av året. Men når det kommer til de 70 ørene bæreposen koster, kommer kvalene. Samvittigheten lar seg slett ikke affisere av logikken. Teit, ikke sant?

Det å ignorere samvittigheten, er omtrent like enkelt som å lære seg å svømme i dusjen.