En hamstrers kjøkkenskap

Gelé? Jøss. Også så mye, da gitt!

Oppvokst i tro på at det lønner seg å ha litt hermetikk i kjelleren, sånn i tilfelle, er jeg blitt en hamstrer. Riktignok kan det umulig sies at fokuset ligger på holdbar sikringskors.
 
Er jeg i butikken og kommer over en sjokoladehylle med gule prislapper, rasker jeg med meg litt. Dessuten har jeg en stadig vedvarende fantasi om at jeg alltid mangler mel eller sukker, eller begge deler, og slenger det oppi handlekurven. 

Jeg visste jeg hadde et par poser sukker stående (I virkeligheten fire poser, samt sukkerbiter og perlesukker) og noe mel, men at melisbeholdningen skulle være så svimlende god som det nå viser seg at den er, var jeg virkelig ikke klar over.
 
Melis forpester ethvert bakverk. Likevel tøt det fram fem bokser under aftenens ryddesjau.
 

I tilfelle krisetider. Litt overraskende.

Kjøkkenskapet mitt har vært preget at overhengende stor rasfare i det siste. Det er klart: Bor man mutters alene, synes melis er vondt, men likevel har 2,5 kilo stående, er det ikke rart det kan bli litt trangt om plassen. 
 
Forresten sier jeg at jeg spiser mye sjokolade. Nå er jeg litt i tvil. Det ser egentlig ut som jeg bare kjøper veldig mye sjokolade. Mesteparten er kjøpt på billigsalg. Trøsten er at jeg sikkert har spart fryktelig mange penger på dette.

Før jeg går bananos

Jeg vil ikke ha 50 prosent mer volum, jeg vil ikke ha lengre vipper, og jeg trenger ikke 25 prosent rabatt. Jeg vil bare ha noe sort guffe å kline på øyevippene, som ikke klumper seg, som tåler en regnskur, men som samtidig lar seg vaske vekk. Det tilbød Nivea, inntil temmelig nylig.

Det er sørgelig når ting man er glad i forsvinner fra butikkhyllene. Jeg har allerede begynt å grue meg til den dagen Hennig Olsen bestemmer seg for å stanse produksjonen av Please yoghurtis med melkesjokoladesmak, sjokoladebiter og bringebærsaus. Det blir fælt. 

Spesielt ille blir det hvis kjøpmannen fortsetter å la Banos oppta hylleplass. Bananpålegget fra 1936 spises nok først og fremst av voksne, skriver Stabburet på hjemmesidene sine. Jeg har fortsatt til gode å treffe noen som tør innrømme at de liker dette forferdelig vemmelige klisset. 

Men det er litt rart, da: Det samme sier mange om banan-Twisten, at den blir liggende igjen til slutt. I min familie bredte fortvilelsen seg den dagen banan forsvant ut av Twist-posen, og vi jublet da den kom tilbake. Jublet og kranglet. 

Banan-Twisten kom tilbake etter påtrykk fra publikum. Det er ganske mye rart vi forbrukere ønsker oss tilbake. På facebook finnes det aksjonsgrupper for de første plast-Cherroxene (de som var så uforsvarlig glatte at man omtrent ba om beinbrudd. Fordelen var at små bøtteknotter fikk saftig god balanse av å seile rundt på såpeglatt underlag, med enda glattere skosåler). Det etterlyses gjenoppstandelse av pinneraketter, pistajse-krone-isen, salte smurfepastiller, Lidl, Glamour, legevakten i Hurum og lysløypa i Sauland. 

Soho er tilbake, bamsemums med banan, og ikke minst pære-is. Jeg tror vel kanskje ikke de som husket pære-isen, etterlyste den, og fikk den tilbake etter noen år er så voldsomt begeistret. Den kan ikke akkurat sies å gi noen stor smaksopplevelse, men ok: Nostalgien gjør selv pære-is verdt noen kroner.

Pære-isen lot seg ikke begrave. Det har derimot mascaraen min gjort. Min faste følgesvenn gjennom helt sikkert fem-seks år finnes ikke lenger. Det er til å grine av, men dét er vel ikke særlig smart. Ikke med dette nye klinet jeg har gått til anskaffelse av. Det kommer bare til å renne som sorte striper nedover kinnene mine og gjøre meg enda mer irritert.

- Melkesjokoladeiskrem med bringebær! NÅ!!!

... og vi fortsetter!

Gårsdagens bekkengler har fulgt meg i dag også, men jeg har lagt om stilen. Skiftet gren, fra snubling til knusing. Dagens notering er en kattepus-telysestake i minus. Akk.

Heldigvis rakk jeg å vaske den før den gikk i bakken.

Mageplask på gårdsplassen

Hva er det som gjør at noen dager bare ikke vil seg? Som får uhell og forglemmelser til å stå i kø, og som gir alt et skjær av grått? Engler, kanskje? Bekkengler? 

Jeg merket ikke noe spesielt da storetåa mi traff parketten i dag morges, og det gikk greit å være menneske en god stund. Jeg skrudde på radioen, og rigget meg som vanlig til med frokost og et par aviser. Det var fint, helt til jeg så på klokka. Og ble veldig, veldig stressa. 

”Shit, bilen står ikke på gårdsplassen, men ved kirkegården!” Tenkte jeg, og travet av gårde. Jeg var halvveis da jeg kom på at kameraet lå igjen hjemme, trimmet tilbake, så på klokka igjen, og at det bare var igjen fem minutter til ukas startskudd skulle gå. Jeg løp til bilen (Ikke noe treningssenterabonnement på meg, nei, ellers takk), vrei om nøkkelen, og forsøkte å innbille meg at jeg så gjennom frontruta. Stoppet i en busslomme. Spratt ut for å skrape allikevel. 

Jeg styrtet inn på jobb, og skei på mine egne votter, av alle ting. Det er jo nesten et mesterstykke, miste vottene på gulvet, for så å tråkke på dem! En bagatell i seg selv, men rimelig karakteristisk for mandagen. 

I løpet av friuken må bokstavene på datatastaturet mitt ha byttet plass. Jeg tror det gjelder noe oppi hodet også, for uansett hva jeg har prøvd å si i dag, har det stokket seg. Jeg har ringt og presentert meg og sagt jeg har ringt fra feil avis. ”Jeg ringer ifra Hamar Arbeiderblad… Nei, forresten! Oppland Arbeiderblad!” Det er faktisk første gang. 

Hjem til middagslaging. Varm stekepanne. Au, vondt! Samme stekespade gikk i gulvet tre ganger. 

Det toppet seg da jeg skulle ut med søpla. På mirakuløst vis klarte jeg å hekte skoene fast i hverandre, og tok et sjarmerende mageplask midt på gårdsplassen. Heldigvis hadde jeg fire søppelposer som airbag. Uheldigvis var en av dem åpen, og full av matavfall. Så der lå jeg og kavet, med sammenhektede sko, oppi pommes frites og eggskall.  

Innimellom alt det andre har jeg skåret meg på brødkniven, svelget te ned gjennom luftrøre et par ganger, og styrtet mot utgangen på kjøpesenteret med en handlevogn som så visst ikke skulle ut. I tillegg har jeg omskapt en kjele med margarin til en slags fontene, som fant det forgodt å dusje kjolen min. Flott. 

Nå setter jeg meg pent og stille ned. Takk for i dag.

Jeg har sydd mitt første knapphull!

Fordelen med friuker er at man har tid til å overraske seg selv!

Baby born-Sissel, ungen jeg fikk under treet en julaften for rundt 20 år siden, har blitt prøvedukke. Nytt av helgen er oppdagelsen av at jeg faktisk ikke er så hårreisende dårlig på å sy! Etter oppskrift. Stuebordet er fullt av små kreasjoner, til og med en skjorte med knapphull. Det trodde jeg at var fryktelig vanskelig, men ikke med racer-Bernina'n min, gitt. 

Heldigvis kjenner jeg en liten dukkemamma, og småbarnsforeldre som henne takker sjelden nei til skreddersydde bidrag. Bursdagen hennes får være unnskyldningen for å sy dukkeklær.

Sovepose, med fôr og glidelås.

Dette begynner å likne en slags hobby-blogg, sånne blogger nybakte, litt tåkelagte mødre drar i gang. Husmorgenet blomstrer hos meg. Bare vent, snart følger jeg opp med bakst.

(Pluss en arrestasjon av første setning i den teksten du nettopp har lest ...)

 

Høstantrekket.

Pysj. Legg merke til knappene.

Hatt. Går fint så lenge man ikke følger oppskriften.

Klar for stranden.

En i overkant mønstrete greie.

Fleece-tøfler med fôr.

Vinterkledd unge.

Til ære for glemte muskler

Hva driver musklene i lårene med de resterende 364 dagene i året? De dagene jeg ikke kjører slalåm? Ikke stort, formoder jeg.
 
Livet handler om ski for tiden. I løpet av ni dager, har jeg trukket i full skihabitt tre ganger. Det er overveldende mye. 

I dag var turen kommet til slalåmskiene. Det så ut som de hadde stått urørt lenge. Og det kjennes sånn. Leggene har fått blåmerker etter de særdeles behagelige slalåmstøvlene. Det gjør egentlig ikke så mye, jeg er bare takknemlig fordi blodomløpet mitt fortsatt fungerer.
 
Lårene har hatt bedre tider. Musklene, som ellers bare minner om sin eksistens ved å knyte seg sammen og riste liv i meg nattestid en gang i blant, koser seg nå. De vet allerede at jeg kommer til å bruke store deler av morgendagen på å akke og ojje meg over dem. Det er dem vel unt. Jeg er imponert over at de holder stand.

Hafjell. Nedoverski er morsommere enn bortoverski.

Har passert 1,6 mil på ski

De første to skiturene er gjennomført. 1,6 mil til sammen.

- Hvordan var føret? Spør folk.
- Hvor gikk du?
- Var skiene gode?

Jeg må melde pass. Jeg vet ikke hvordan ski egentlig skal være. Jeg vet ikke hvordan føret skal være når det er godt, og som totalt ukjent i løypenettet, og helt uten stedsans, er det vanskelig å si nøyaktig hvor jeg har gått.

- Først litt oppover. Så litt nedover. Det var best føre nedover, svarer jeg.

I dag vet jeg hvor jeg har vært, tur-retur Målia. For ikke å juge på distansen for eventuelt lokalkjente, skal jeg være så presis at jeg skryter av 9,8 tilbakelagte kilometer bare i dag. Det minnet brukbart mye om gamledager: Far labbet foran. Jeg halset etter. Når jeg klarte å ta ham igjen, peiset han på videre.

Rapporten fra dagens tur, er at jeg fortsatt har store vanskeligheter med å se sjarmen i skitur. Når jeg trasker bortover i spor hundrevis av mennesker har trasket i før meg, forbi 4,9 kilometer grantrær, og forbi de samme 4,9 kilometerne grantrær en gang til, synes jeg tilværelsen er litt i overkant forutsigbar. Men, okay, greit nok, jeg skal innrømme at det ikke er like pyton som ventet. Jeg hadde trodd jeg skulle kunne rapportere om staver, bein, ski og armer i et eneste virrvarr, men saken er at dette faktisk går ganske fint. Også har jeg jo ski som holder humøret oppe.

Vel, alt i alt er det kanskje ikke så ille.

Hvis noen forresten skulle lure på om Kvikk lunsj-ski og matchende lue fører til stirring: JA!

Skiene er i hus!!!

Sist jeg var på skitur, var det en redaktør som sto bak. Hun ringte meg dagen før, sikker på at jeg skulle juble over en betalt skitur. Jeg sukket litt, før jeg innrømte at jeg ikke engang hadde skiutstyr, og at det var ti år siden sist jeg befant meg i en løype. Da var løpet kjørt: ”Da skal du til Lageråkvisla i morgen!” sa hun, muntert, men bestemt.

Teppetrening. Foto: Stolt tante.

Jeg tok en tur i familiens utstyrspark, og endte opp med mors ski (som prislappen fortsatt satt på - jada, vi er ivrige), lillebrors gamle staver, mine egne 90-tallsskisko, som definitivt hadde gått av moten, og pappa. Pappa er ikke egentlig en del av utstyrsparken, men han ble brukt til å bære kameraet. Og til å smøre, da.

Nok en redaktør har smilt bredt. Søndag skal jeg på skitur igjen.

De megetomtalte Kvikk lunsj-skiene kom i hus i dag. De er helt perfekte. Sko og staver er på plass, etter en runde på CC med Kvikk lunsj-ski på armen og stolt tante, opphavskvinnen til anskaffelsen. KJÆRE VENE som folk stirret! Det var så fascinerende at vi tok en ekstra liten seiersrunde for skienes skyld, og alt fra små bøtteknotter til aldrende fruer strakte hals. ”Seeee! Det er sånne sjokoladeski!!!” utbrøt en høylytt liten frøken. Kanskje jeg skulle bedt henne bli med meg på søndag. Det hadde unektelig vært kjekt med et lite alibi der ute i løypa.

I heimen jobbes det med antrekk

Kvikk lunsj-skiene er snart i havn! I morgen ankommer de Gjøvik. Jeg synes ski med Kvikk lunsj-motiv betinger antrekk med en viss stil også, og har startet fra toppen: Kvikk lunsj-lua er klar for tur. Så når jeg ligger der ute, under kvist og kvast, i en brøytekant ved et skispor, og ivrige skigåere suser forbi, kommer jeg villig til å opplyse om at den er hjemmestrikket.

Det blir litt på samme måte som jeg er FRYKTELIG opptatt av å servere hjemmebakst når Gjøviks svært nyopprettete brettspillklubb har quiz. En slags hjemmeløsning for å skjule manglende kunnskaper. Det må da vel funke på skitur også??