Det umulige er mulig! Igjen.

Jeg nedstammer fra en litt i overkant driftig familie, en seig gjeng, som sjelden gir seg. Vi har det gøy med det gærne, ler av det sprø, og tenker at det umulige absolutt er mulig. I alle fall skader det ikke å prøve. Det er dette et bevis på:

Desse står på Gardermoen. Kjærlighet.

Jeg kom i skade for å meddele omverdenen at jeg skulle begynne å gå på ski om noen klarte å skaffe meg et par med Kvikk lunsj-motiv. Tanta mi tok meg på ordet, og oppgaven på strak arm. Hun slo på tråden til Freia. Skiene er en interngreie, og ikke produseres de lenger heller, fikk hun vite. Et slags avslag. Men småsprø tanter gir aldri opp ... Og nå, etter et uvisst antall mailer og telefoner mellom Tante Grete og Freia, har det seg sånn at det står et par godt synlige Kvikk lunsj-ski til utstilling i favorittbutikken min, Freia-sjappa på Karl Johan, og ganske snart er de mine!!!

Ryktet om at jeg skal gjøre comeback i skiløypa har spredt seg i slekta. Telefonen uler og piper fra folk som skal ha meg med ut på tur, og jeg kan ikke lenger si nei. Dette er drømmen som ble til et mareritt.

Nå har jeg akutt behov for noen å øve med, helst i sirkler på flatmark. Hvem låner bort barn, sånn ca størrelse tre år? Jeg stille med Kvikk lunsj.