Gullfisknytt

Slørhalene kom i hus før internett og tv-signaler, gitt! Snakk om prioritering.

Allerede etter én dag er de tre søte små vennene blitt rivende dyktige på å være hjemme alene. De gnager ikke på noe som helst, de loer ikke, røyter ikke, og krever i grunn ikke stort annet enn nytt vann i ny og ne. La oss kalle dem skippertaksdyr.

Fra første døgn kan vi rapportere om tre smått sjokkskadede vesener. Du kan jo tenke deg selv hvordan det ville være å bli plukket opp fra familien din, arbeidsplassen eller hva slags forhold slørhaler i et stort dyrebutikkakvarium nå måtte ha til hverandre, bli trumlet sammen med to andre nedi en pose, for så å bli rullet i avispapir, dratt med ut på biltur og sluppet oppi en glassbolle, som attpåtil har runde vegger. 

Jeg tror de kjente seg litt groggy i går kveld. Gunnar lå forskremt under en busk. Caspar Aurelius (halvt oppkalt etter Gjøvik Glassversk etablerer, halvt etter Imperator Cæsar Marcus Aurelius Antoninus Augustus - takk til Anne Marit og gudfar Christian) er litt blyg, stakkars. Amanda virker glupest. Hun har allerede skjønt at maten serveres på overflaten, og spiser for tre. Så spørs det om dét er så smart i det lange løp. Eller hvor langt løpet hennes blir, for den saks skyld. Uff.


(PS: Slørhalene bor på kjøkkenet. Endelig finnes det en etisk begrunnelse for ikke å spise fisk!)



Caspar Aurelius er gild og god i fargen.



Amanda bryr seg lite om at det er usunt å spise for mye.

Gunnar er svart i blikket. Litt pussig, egentlig.

Undertegnede takker forresten for en hel bråte gode navneforslag til tipsefisken, overlevert muntlig, på bloggen, på Facebook og som sms. Caspar Aurelius hilser.

Jeg trenger flere gullfiskboller!

Slørhild og Slørgunn Goldeneye foreslås på facebook, samt Alexander (Dale Oen), Bjørn, etter ordføreren, og Caspar, etter her Kauffeldt, glassverkentreprenøren som la grunnlaget for Gjøvik by. Også Satan, da. Det siste kan bli et godt kallenavn.

Noen der ute velger fortsatt å sende sms, vi takker for alt som kommer inn, og meddeler vår høyst aktede sms-er at Findus, Gullars og Svømmulf er registrert. Det samme er Christine og Marve.

Jeg er litt engstelig for å døpe fisken Bjørn. Fortelleren i meg har en lei tendens til å våkne i de merkeligste situasjoner, og jeg vet ikke om jeg har så veldig lyst til å høre meg selv fortelle ordføreren at jeg har kalt opp fisken min etter ham. Da er Caspar safere, gitt. Han har tross alt vært død en god stund.

Gulliver, Jens, Sølvpilen, Gjøviken, Fred Full, Stas I. Li, Bernt-Ove, Cliff-Rikard, Arnt-Steve, Kjell-Per, Jan Jonny, Christian Erik, Aurelius Cæsar, Per-Montgomery, Fia Fisk, Sigbjørn, Mercedes, Harry, Karl-Otto, Luringen og Godgutten er alle hederlige forslag.

Takk for hjelpen! Mandag kommer fiskene i hus. Fortsettelse følger.

Sett navn på fisken!

Gullfiskbollen skal fylles med vann og tre slørhaler. To navn er allerede bestemt: Gunnar og Amanda. Tredjemann er fortsatt navnløs.

Tipsefisken – hva skal den hete?

Det loves verken rettetenger eller hårsjampo, derimot synes jeg navnemakeren skal kunne titulere seg som gudmor for slørhale. Det vil utstedes sertifikat, og sendes takkekort med bilde. Det forventes ikke personlig oppmøte ved dåpsseremonien, men i leiligheten er det både hjerterom og metervis med husrom, og det kan serveres fiskepinner på kort varsel. Fra fryseren.

Gunnar, Amanda og …? Sleng inn et forslag eller fem!

 

Disse tre var nordlendinger. De het Gullis, Aurora og Suggen-Kolbjørn.

Voksenpoeng

Jeg har håvet i land så sabla mange voksenpoeng de siste ukene at jeg er kommet helt ut av tellingen. Giroer og lønnsslipper har til nå hatt sitt eget arkivsystem, i bunnen av sekken, brettet på kunstnerisk vis. Nå er det slutt på rot og tull. Papirene er sirlig plassert i Voksen-permen. Leieavtale, arbeidsavtale, NJ-papirer, Canal Digital, Eidsiva, boligbyggelaget, Lånekassen, abonnementer og viktige brev. Jeg har sydd gardiner, kjøpt pappas gamle bil, og jeg rakk til og med å binde renta på studielånet, før jeg sank sammen ved spisebordet med et stort, men dog herlig begrenset og håndfast, puslespill. Det er forsøk på å balansere.

Utrolig hvor mye rart en stakkar plutselig må ta stilling til! Kraftleverandør, for eksempel.

- Ring Eidsiva, du, sa pappa Glom.

- Og da skal jeg si ”Hei, Eidsiva, jeg skulle hatt no’ strøm?” spurte jeg.

Vi får nå se hvordan det går.

Pappa Glom er en hjelpsom mann, det skal han ha. Han har tegnet avtaleforsikring for meg (Jeg tror i alle fall det var dét…) Jeg stiller meg naturligvis noe uforstående til hvordan han kan ha avtalt avtalegirotrekk fra min konto med Gjensidige, helt uten at jeg har vært involvert, mens jeg ikke engang kan hente en pakke for ham på postkontoret!? Men jeg klager ikke. Her er det bare å takke og bukke for alt andre fester grep om.

Artig forresten hvor kommentarløs bloggen er, mens vilt fremmede mennesker sender sms! Kjære Arve fra Moelv, som jeg ikke har peiling på hvem er, og dere andre: Legg gjerne igjen poteavtrykket her. Det hadde virkelig pyntet opp.

Denne gjengen bor på badet mitt. De er også et slags forsøk på å veie opp.

Trasse typer og trøtt far

Tre sene kveldstimer er tilbrakt i IKEA-jungelen. Forundringen over småbarnsmødre som drasser med sine håpefulle bøtteknotter på shopping i titiden om kvelden griper meg hver bidige gang. De søte, én alen lange kan i det minste å gi uttrykk for frustrasjon og vrede. Ikke for dét – de er ikke de eneste. Jeg passerte en tungt lastet handletralle, med en hardt prøvet mann bak. Dama hans fløy i skytteltrafikk mellom reolene. Nederst på trallen, under nokså mange andre pappesker, lå en flatpakket hylle.

Mannen så for seg at det gikk mot slutten. ”Det var det siste, eller?” spurte han dama si da hun fornøyd kom vandrende med en krakk fra billigkroken. ”Ja… ” svarte hun. ”Men, den hylla… jeg lurer på om vi kanskje skulle hatt den i bjørk isteden?”. Det ble stille. Tre sekunder. Fire sekunder. Den hardt prøvede mannen trakk pusten dypt, sukket tungt, og utbrøt et ”Fy faen” som vitnet om at han hadde hatt en altfor lang dag med altfor mange møbler, og altfor mange interiørspørsmål han overhode ikke hadde noen interesse av.

Jeg kastet et blikk bort på ham, i det han holdt på å bryte sammen over handlevognen. Kona var allerede borte. Mannen tittet opp på meg, med et trist blikk. ”Det er ei stri”, sa han. ”Ja”, svarte jeg. ”Det er ei stri”.

For å gjøre en lang historie kort, som seg hør og bør på dennne supereffektive verdsveven, fraktet pappa både meg om de siste 60 IKEA-kiloene hjem. Som pappaer flest, hender det også min trenger en liten dupp. Behovet er bestandig størst når familien er på kjøretur langs øde veger. Så også i dag.

For et halvt år siden var det uproblematisk at far ble trøtt. En av oss andre kunne ta over. Så kjøpte pappa Glom ny bil. En forgyllet glis av en stasjonsvogn, med automatikk for det meste.  Far Glom er slett ikke av den engstelige typen (?), så han har til stadighet tilbudt meg bilnøkkelen. Så langt har det vært rimelig trygt, for han vet jeg synes krigsskipet er i kraftigste laget. Men i dag, da bilens rettmessige eier var innstilt på en blund i grøftekanten før vi kunne kjøre videre, slo jeg til.

Du verden hva som skjedde med pappa Glom i det hans datter inntok førersetet: Fra å ha vært på god vei mot noe som kunne minne om drømmeland, var han plutselig lys våken! Det er ikke så lett å sove når man er redd.