Litt stas akkurat nå: Kamille!

- Der har jeg jammen satt poteavtrykket mitt, gitt! Alle første gang på glanset papir, som resultat av en skoleoppgave. Bittelitt moro, egentlig.

Jannike-portrettet strekker seg over fem sider. Fotograf Mona Nordøy knipset knallstilige bilder av Jannike Kruse for noen uker siden, og i dag fikk jeg endelig se dem. På trykk. Gøy!

Jeg tok visst noen bilder selv også, i februar. Selv om de ikke kan måle seg med Kamille-bildene, tillater jeg meg ett her.

Påsken 1996



Innspilling av Teodors påske i Hamar domkirke, med Levende lys. 
Stor stas. Fortsatt stolt.

Birgit Strøm hadde nok ikke sin beste dag på jobben, der hun satt krokbøyd mellom korbenkene, men Teodor var ved godt mot!

Sendt på NRK påsken 1996.

Gratis!!!

Jeg er ufattelig lei av å pakke ned tingene mine i pappesker. Vel vitende om at de snart skal pakkes opp igjen, og at det helt sikkert ikke er lenge til de skal pakkes ned igjen enda en gang, presser jeg dem sammen. Forsiktig, men bestemt.

Hvor mange ganger har jeg flyttet i løpet av de 4,5 siste årene? Nok. Alltid med noen få måneders mellomlanding i barndomshjemmet. Dette er tiende tiende gang den prikkete stekepannen varsomt tulles inn i kjøkkenhåndklær. Tiende gang pappas bil skal fylles til randen.

Det samme skjer for øvrig hver gang. Et visst svinn. Ting jeg har spart på, fordi jeg trodde jeg ville få bruk for det, eller ting som rett og slett er blitt til overs. (Hvor mye malt muskatnøtt trenger man egentlig i løpet av et år?)

Det er med glede jeg kan tilby bloggens høyt aktede lesere følgende, helt GRATIS:

• Fire frosne pitabrød.
• En halv pakke teddybjørnservietter.
• 16 plastkrus.
• Sju busstabeller (utgått på dato, men sikkert fine til fyring).
• En snau pose vaskepulver.
• To halvfulle sjampoflasker.
• En plante jeg ikke vet hva heter, og enda mindre hva jeg skal gjøre med.
• En halvfull boks blå telys.
• Sukker (løsvekt)
• En tressis-boks hvor bare vaniljeisen er igjen.
• Postkasseskilt (Med navnet mitt).
• Pommes frites-krydder, grillkrydder, peppermix, salt, malt muskatnøtt, kanel, kardemomme, natron, pepper og oregano.
• Et sitteunderlag.
• En drikkeflaske i glass, som mangler kork.
• En bunke A4-ark.
• Ullsokker med hull.
• Litt hyssing. 

Alt sammen gis bort, mot henting på Carl Berner. Jeg regner med stor pågang.

En titt bak kameraet

Litt bakgrunn: ”Lag et større journalistisk produkt, og prøv å selge det”. Omtrent sånn lød oppgaveteksten til frilanskurset på journalistutdanningen i Oslo. Jeg bestemte meg for å skrive portrett. Av Jannike Kruse, førstevalg. Jeg hadde aldri møtt henne før, men hun var positiv til å hjelpe en ivrig student, og midt i februar møttes vi på Majorstua.

Intervjuet gikk i en fei, skrivingen gikk knirkefritt, sensuren var mild, og alt var såre vel. Så skulle verket selges. (Slett ikke ukomplisert for en som på jobbintervjuer nærmest anbefaler redaktøren å ansette noen andre.) Vi hadde krav om å forsøke minst fire redaksjoner. Jeg syntes det minnet påfallende om skiskyting, og så for meg bom… bom… bom…

Kamille, kanskje? Eller er det å satse for høyt? Pytt, jeg prøver, tenkte jeg.

Mail sendt. Vente, vente. Ringe. Vente. Maile igjen. Vente, vente, ringe. Ringe. Og etter to uker: JA! De ville ha det! Griseflaks. Stor jubel! I følge pensumlitteraturen skulle dette virkelig ikke være så enkelt. ”For hvert ja, går det ni nei”, står det. Oppløftende? Nei, ikke noe særlig, men beviselig går det an å treffe blink på første forsøk.

Kamille driver med styling. De kjøpte kun teksten, men jeg fikk være med på fotoshoot. I dag tilbrakte vi fire-fem timer på Ladegården, fotograf, fotoassistent, stylist, Jannike og jeg. Jeg har aldri vært med på fotoshoot før, i alle fall ikke av dimensjonen med låneklær til flere titusener. Det var en underlig seanse for en stakkars hedmarking, som stort sett lever forskånet fra de nasjonale magasinenes fantasifulle sprell. (I Hamar Arbeiderblad, der jeg vanligvis tasser rundt, er det svært sjelden vi har med oss hårspray og svindyre skinnjakker når vi skal ta bilde av folk, nemlig.)

Av egne oppdrag gjennom dagen kan jeg nevne paraplyholdning, kaffehenting og forsøk på å leke vindmaskin, men stort sett satt jeg pent og stille på stolen min og smilte. Det er stor stas når et magasin setter i gang så mye rabalder bare fordi jeg har skrevet noen ord. Ordentlig tøft! Jeg er spent på å se resultatet, om noen uker.

Jeg var bevæpnet med mobilkamera, og slik forløp dagen:

SMINKING: Sånt tar sin tid. Kleshaugen på bordet koster flesk.

UTEBILDER: Langt fra varmt, og ganske tidkrevende. Mange meninger.

INNEBILDER: Kan muligens ses fra en annen vinkel i Kamille om et par uker.