Storesøster og lillebror

Sommeren 1992.

Inkorporert og nyimmatrikulert

Første skoledag på fagforfatterstudiet er unnagjort. Fem dager gjenstår, og det skulle være mer enn nok. I utgangspunktet høres dette med fagtekst veldig rart ut, og det stemmer på en prikk. Hva i huleste gjør jeg her? tenkte jeg i dag tidlig, da jeg sto der sammen med klassen, en vidt sammensatt gjeng i spenn fra 23 til 65, med snitt godt oppå 40-tallet.

Det er overhode ikke meningen å rakke ned på disse kunstneriske, velimmatrikulerte akademikerne, jeg bare bemerker at det finnes visse kulturelle forskjeller på oss. 35 mennesker som prøver å forstå verden – og meg. Med brilleglass tjukke som flaskebunner, benket en månebefengt gjeng seg på bakerste rad. Det var steinerskolelærere i lilla gevanter, forfatterspirer i flanell, og herrer med bart.

Husker dere dem som på ungdomsskolen og videregående gjorde god butikk ved å rekke opp hånda og gjenta det læreren nettopp hadde sagt, bare med litt andre ord? Sånne er min klasse breddfull av. ”Sånn jeg oppfatter det…” starter de, oversetter foreleserens språk, fletter inn noe ekstra vanskelige fremmedord, og setter på et spørsmålstegn til slutt. De virker supersmarte. Men hadde de vært så rasende intelligente som de gir seg ut for, ville de vel neppe trengt denne kontrollsjekken.

Jeg la kabal. På PC-en. Elegant skred jeg til topps på pallen, og kapret plassen som klassens mest asosiale. En dame bemerket det.

- Du og jeg, vi liker å jobbe litt isolert, slo hun fast i en av pausene.

Hvah? Er det noe jeg ikke har fått med meg? Jobbe isolert? Jeg som flytter etter de mest snakkesalige kollegene på jobb, og påstår at det øker effektiviteten? Som leser best på toget?

- Hmh, svarte jeg.

Et veldig godt svar, som helt soleklart inviterer til videre samtaler…

Buksa mi!

Buksa har kommet til rette igjen! Min gode venninne fant den i bilen til kjæresten sin... Ehm??

(Vel, det høres verre ut enn det er. Og jeg tror vi er venninner fortsatt.)

Hvor er buksa mi???

Til og med bukser lar seg miste, bare man er surrete nok. Et sted på veien mellom en leilighet på Lillehammer og NSB har de sorte benklærne mine stukket av.

Dagen har vært en slags vinterferie i kortform, med venninnebesøk, aking i bratt bakke og noen timer klipp og lim. Det var absolutt verdt en gammel joggebukse. Men likevel klarer ikke hodet mitt å la være å undre seg over hvor buksa er blitt av.

Ok. Det var ikke sånn at den plutselig falt av meg, og jeg ikke merket det før jeg satt halvnaken på toget. Litt mer tilstedeværende vil jeg faktisk presisere at jeg er. For å fortelle historien i kortform, hadde vi tilbrakt en times tid i en herlig bratt akebakke, med skitrekk, kjelker og ganske høy fart. Vissheten om at våt bukse kom til å bli et faktum, gjorde at jeg hadde med en i reserve. (Jeg er tross alt oppvokst med en førskolelærer som mor) Etter endt aking skiftet jeg fra bukse nummer én til bukse nummer to, og da jeg skulle dra igjen fra Lillehammer, skiftet jeg tilbake til den første buksa. Og siden har bukse nummer to levd et stille liv for seg selv. Helt alene. Kanskje savner den til og med sin rettmessige eier.

Nå er selvfølgelig spørsmålet hvor husvarm jeg rakk å bli hos Ingrid og Geir Arne. Sklei den helt umerkbart ned på badegulvet under andre skifting, og ble liggende som en sort haug? La jeg buksa til vask, mon tro? Snakk i så fall om å føle seg som hjemme. OG – hva blir det neste jeg legger igjen?

Den vemmelige månemannen

Om jeg er overtroisk? Nei. Ikke sånn veldig. Riktignok bor det et par gjenferd vegg i vegg med soverommet mitt. Det er ikke så mange andre enn jeg som vet om dem, men de sitter der i naborommet, og gjør ikke en flue fortred. Av og til knirker det mistenkelig i trappen også. Og i kjelleren er det helt soleklart noen som titter på meg.

Månen, og at drømmer er tett forbundet med månefaser, handler ikke om overtro. Det er sant fakta. Den er vakker, den trillrunde Edamer-skiva der oppe på nattehimmelen. Hadde den nå bare ikke tatt nattesøvnen fra en stakkar.

Det må en fullmåne til for at jeg skal drømme at pappa, selveste, hekter husnøkkelen til barndomshjemmet av nøkkelknippet mitt og kaster det ned i et kumlokk. I natt kastet han meg ut. Jeg våknet av at jeg hulkegråt, med snørr i håret og ballongøyelokk. Deler av fundamentet var i ferd med å rase sammen under meg, der jeg lå og forsøkte å få skjønnhetssøvnen min. Det er enklere sagt enn gjort når mannen i månen dingler smilende og ruvende over hustakene, og sender mareritt ned til jorden.

Om jeg er overtroisk? Nehehei, slett ikke.

Et slags journalistisk stunt

Idrettsgallaen. Hvorfor jeg var der, står fortsatt som et ubesvart spørsmål. Men sånn var det. Jeg hang med, fra lenge før Kongen kom, til godt uti nachspielet, litt fortumla, litt fortvila, men relativt rakrygget. Jeg fikk holde fotografens blitz da Majesteten selv ankom OL Amfi, og kan krysse av ”blitzet på kongen” på den imaginære skrullelisten.

Jeg tror meningen med galla-innrykket mitt var at jeg skulle gjøre noe matnyttig, journalistisk. Det er enklere sagt enn gjort når man omtrent ikke kjenner igjen én eneste idrettshelt. ”Hei… Ehh… hvem er du? Thor, sa du? Og etternavn… Hushovd? Åja, du går på ski, du!”

Riktig så ille artet det seg ikke, men det var ikke langt unna. En liten stund var jeg redd for at Cecilia Brækhus ganske enkelt skulle dundre meg ned. Heldigvis kom jeg fra seansen uten nevneverdige skader. I alle fall ikke fysisk. Men jeg kan ikke garantere at jeg blir å finne på neste års feiring av idretts-Norge.

Foto: Christian E. Bergheim

Foto: Henning Rugsveen

Endelig er jeg blitt meg selv

- Endelig får jeg lov til å hete Hanne Maren!

Hanne Maren Torpen Hokstad. Det er bokstaver nok til minst ett menneske til. Men når jeg først er velsignet med et såpass standhaftig langt navn, skal jeg søren meg bruke det også.

Ingenting er galt med Hanne, fri og bevare meg vel. Det er et godt valg. Men selv om også jeg adlyder, er det bare halvparten av fornavnet mitt. Halvparten av virkeligheten. Og det koster bare to stavelser til å slenge på et Maren. Det kan da vel ikke betegnes som direkte storforlangende?

Av og til tenker jeg at det skulle vært fint å hete Lea Mo. Ett eller annet kort og enkelt, som ingen klarer å skrive feil, og som alle har tid til. Når jeg skal si hva jeg heter, og andre skal forsøke å skrive det ned, arter det seg omtrent sånn: ”Hanne Maren Torpen Hokstad. HHHHanne. Ikke Anne. Og ikke bindestrek mellom Hanne og Maren. TorpEN, og Hokstad med K, og D til slutt. Nei, ikke G! Og ikke bindestrek.”

Gladnyheten er den at jeg endelig er blitt meg selv på jobb, etter nøyaktig fem år med sporadiske gjesteopptredener og vikariater. I begynnelsen het jeg Hanne. Jeg freste for meg selv, og la ekstra trykk på Maren når jeg presenterte meg. Etter et par år gjorde en annen Hanne entré. Jeg ble oppgradert til Hanne M. i skriftlige dokumenter. Det har jeg hett lenge. Så ville tilfeldighetene ha det til at enda en Hanne rykket inn, intet mindre enn en annen Hanne M! Sånn flaks! Så nå – simsalabim – har jeg blitt meg selv igjen, med dobbelnavn, og det håper jeg varer riktig lenge.

"Hanne Marte", er det en kollega som kaller noen (?). Om det er snakk om Hanne Maren eller Hanne Mette, er litt usikkert. Men ”hu der med alle navna”, som en annen kollega velger å kalle meg, synes jeg er rimelig presist. Det blir i hvert fall ikke feil.

Sånn driver jeg med for tiden:

Skulle absolutt alt skjære seg med journalistikk, skal jeg starte hobbybutikk. (Oi, det rimer!) Når jeg tenker meg om, kunne jeg vel gjort det allerede, strødd innholdet i fire store pappesker utover gulvet, og slått opp dørene. Når man finner ut stempelsamlingen har en verdi på flere tusen kroner *, kan man nemlig risikere å få en aldri så liten klump i halsen. Tenk på hvor mye melkesjokolade det kunne blitt! Jeg tror det ville finansiert om opp mot 40 kilo. Himmel!

Enn så lenge produseres det bursdagskort. Helt uten sjokoladeflekker.

Merknad *) Dette kan i værste fall tolkes som en slags form for skryt, stormannsgalskap. Jeg regner det som total mangel på selvkontroll når undertegnede skrider over terskelen til hobbybutikker. Jeg vandrer ut igjen med hetetokter og blodskutte øyne, etter å ha brukt nye hundrelapper på noe så unyttig som stempler.

Nyttårsforsetter 2011

1. Begynne å komme tidsnok av og til, kanskje én dag i uken.

2. Lete fram bunadskoene i god tid før 17. mai.

3. Ta på meg litt mindre jobb, lære ordet ”nei”, og generelt sett gi litt mer blaffen.

4. Forsøke å dempe irritasjonen over de/dem-feil, ennå/enda, doble negasjoner, den urovekkende mengde ”på”, ”at” og ”som” vi omgir oss med, samt ”ann” (med to n-er). (PS: Jeg merker allerede nå at dette kommer til å gå dårlig, men nevner igjen at forsettet kun dreier seg om et forsøk. Mer kan jeg uansett ikke love.)

5. Bli flinkere til å juge.

Godt nyttår!