Lånekasselogikk

Lånekassen er morsom. Utregningene deres er kjempefestelige. De klarer nesten å få det ulønnsomt å jobbe. Dette virker sikkert en smule bittert, og det er kanskje ikke så langt fra sannheten... Dog synes jeg logikken er morsom! Som trofast kunde skal jeg gladelig dele min matematiske virkelighet. Økonomiske opplysninger er nærmest blitt allemannseie, så velbekomme. Og det gjelder å holde tunga rett i munnen, for vi skal gjennom et finurlig regnestykke:

I fjor hadde lånekassen en inntektsgrense på 128 360 kroner for å få fullt stipend (34 520 kroner). Jeg tjente 139 932 kroner, altså 11 573 kroner for mye.

Av de 11 573 kronene jeg tjente for mye, betalte jeg 25,7 % i skatt, 2.974 kroner.

(Fordi: Dersom jeg hadde tjent 128 359 kroner, ville jeg betalt 16,5 %, 21 201 kroner. Av de 139 932 kronene jeg faktisk tjente, betalte jeg 17,3 %, altså 24 175 kroner. 24 175–21 201=2 974. (100/11 573)x2 974=25,7 %)

Det betyr: De 11 573 kronene ga en nettolønn på 8 599 kroner.
Lånekassen trakk tilbake 5 786 kroner.

Dette førte med andre ord til at beholdningen økte med 2 813 kroner mer enn om jeg hadde tatt juleferie 65 timer tidligere (og kost meg med fullt stipend). Jeg jobbet 65 timer for de 11 573 kronene. Trekker vi fra det jeg kunne fått i stipend, blir timelønnen 43,3 kroner (netto).

- Det er jammen bra jeg har det gøy på jobb!

For all del: Det er fullt forståelig at Lånekassen har sine grenser. Ikke er jeg så veldig bevisst økonomisk heller, så jeg ser vel først og fremst på dette som en litt artig sak. Men hvordan resultatet blir i år tør jeg ikke tenke på. Kanskje betaler jeg for å få lov til å jobbe? Hvem vet?

I fjor skulle jeg definitivt satt av fem helger mer til fest og fanteri. Det ville Lånekassen betalt godt for.

(Klør du deg i hodet og sier høyt til deg selv at hun derre Hanne Maren er helt på jordet i matematikken sin? Ok. Gi meg et lite vink...)

Hvite kakemenn

De titter opp på meg. Jeg skuler olmt tilbake. ”God jul” står det på innpakningen. ”Vond jul” tenker jeg.

Hvite kakemenn. Lite er så vondt som hvite kakemenn. Jeg har spist det én eneste gang. Jeg var rundt fem år. Følelsen av tenner som sklir gjennom en unaturlig tykk figur, før munnen blir fylt av en kvalmende, hvit masse, sitter fortsatt i meg.

”Nam, nam, de er ordentlig gode”, sa de voksne i barnehagen. Jeg kjente kvalmen stige, mens jeg slet meg oppover kakemannens svulmende kropp. Jeg har aldri så mye som tenkt på å smake igjen.

Egentlig er det ganske mange ting jeg ikke har noe prekært behov for å ha i kjøleskapet. ”Hei, jeg heter Hanne Maren, og jeg er kresen”, er en fin presentasjon. "Hva er det du ikke liker?" Spør folk, og tror oppramsingen skal være gjort i en fei. Hadde det vært så vel. Ikke har jeg så mye som en allergi å skylde på heller.

Hat-mat-listen er fascinerende lang:
Kebab
Ost på hamburger (også omtalt som cheeseburger)
Pasta/makaroni (omfatter også pastaplatene i lasagne)
Ribbe, sylte
Farsekaker/julepølse (klin umulig å få ned)
Nudler
Tomatsuppe
Grøt
Pai
Joikaboller
Pølser (så sant de ikke er grillet)
Skinnet på kyllingen
Unødvendig tullemat (blåskjell, smalahove, pinnekjøtt, bjørn, blekksprut, stekt brunost, snegler…)
Sushi, rakefisk, lutefisk, tunfisk og alle andre former for fisk (- fiskepinner)
Speilegg
Sauser laget fra bunnen, som jeg ufrivillig får høre hva inneholder.
Stuinger, og alt annet ugjenkjennbart.
Dressing
Polarbrød
Smør
Ost som lukter rart
Dansk salami
Hapå, peanøttsmør, Banos…
Klumpene i jordbærsyltetøyet
Oliven
Osten som kommer utenfor kanten av brødskiva
Sukkerbrød
Ostekake
Eplene i eplekake
Gjendekjeks
Sitronkrem
Klissete deserter (omfatter IKKE sjokoladepudding og gelé!!!)
Aprikos og dadler
Tørket frukt
Rabarbrakonstellasjoner
Spezi (tysk spesial)
Kaffe
Øl
Melk
Kokostwist og Bounty
Smash
Godteri med appelsinsmak

Hvite kakemenn.


- Jeg venter på å bli voksen. Enn så lenge nyter jeg medbrakt.

Et slag for november

Når var sist noen sa noe pent om november? Er det egentlig noen som har skrytt av årets ellevte måned noen gang? Noen som liker overgangen til fire måneder med snø?

Jeg gjør det. Jeg liker november. Jeg liker måneden som overrasker trailersjåfører på glatte sommerdekk, og som pakker inn de siste løvhaugene. Med tindrende barneøyne stirrer jeg opp mot skinnet fra gatelyktene og drømmer om mer snø. Mye mer snø.

Freden senker seg, liksom. Familien Skjære har fløyet fra syrinen utenfor soveromsevinduet, der de har hotelldrift hele sommeren. Julekjøret er ennå ikke i gang. Alt snakket om sol og ”kom deg ut” er overstått. Det kommer vel tilbake når skisesongen setter inn for fullt, men enn så lenge er det fredelig. Alle diskusjoner om pigmenter og resistente, kritthvite legger er lagt på is. Julemusikk er sosialt akseptert. Jeg har spist meg opp et par kilo på sjokolade, under påskudd av at jeg driver med isolering. Det dekkes uansett av Mariusgenseren. Og pleddet.

”Hit bør du reise i november”, lokker VG. Jeg skal aldeles ikke reise noe som helst sted i november! Nei, er du gæren. Kanskje tar jeg en snøhuletur i hagen, men lenger strekker jeg meg ikke. Det er frostrøyk, røde neser, kalde fingre og knirkesnø. Vinteren er tilbake. Det liker jeg.

Faktisk klarer jeg å holde varmen selv om jeg ikke hopper på flyet til Playa de la Sol og Sommer. Det knitrer i peisen. Det gjør litt vondt å se utallige eksemplarer av HA gå opp i røyk. ”Åh, reportasjen!” tenker jeg. ”15 timers arbeid - farvel”. Men det blir varmt. Og det er fint. For det er jo november.

Bodø 19. oktober 2010. Jeg håper eieren av bilen (naboen) beregnet
godt med tid til "børsting" av snø morgenen etter...