Tidenes varp!

Tenk deg et menneske som er uhyre glad i prikker, badeender og praktisk utstyr. I en butikkhylle finner dette særinteressebefengte og noe spesielle vesenet en liten pappboks, blå med hvite prikker. Foran troner en badeand. Inni skjuler det seg knallgule plastre, formet som badeender.

Det ble rene hallelujastemningen i butikken. Plasterpakken føyde seg brått inn på handlelisten, noe annet var absolutt helt uaktuelt. Jeg hevder nok en gang at det er fullt mulig å kjøpe seg (til) lykke.

Nå gleder jeg meg bare til neste gang sykkelpedalen skjærer seg ubehagelig inn i leggen. Da skal jeg bære min badeand med stolthet. Det er ikke helt sikkert gakkgakkene skal kombineres med korte sommerskjørt sånn i første omgang, men bare følelsen av å ha en badeand skjult under buksebeinet vil bokstavelig talt være plaster godt nok på såret.

Min gode venn Gakken er svært fornøyd med nyanskaffelsen.

Plastrene er formet som ender.

Bolla på kveldstur

Jeg trodde egentlig det var sånn at sommerjobb er noe som hører sommeren til. Så feil kan man ta. Heldigvis! Sene kvelder tilbringes stadig på jobb.

I sommer bodde Bolla og barna i bakgården. Bolla henger fortsatt med. De to siste dagene har hun ligget under sykkelen min når jeg har skullet dra hjem, og våre små passiarer er riktig trivelige der ute i bekmørket.

I kveld poserte hun velvillig.

SOS for korrosjon og kaustiske gasser

SOS blinker den nye lommelykten min. Herligheten har kommet i hus som resultat av en kveldsvakt i avisen for et par dager siden. Aftenen på ordfabrikken bød blant annet på jakt etter en brann, langt uti skogen, og absolutt sent nok. Bilen måtte parkeres 2-3 km unna den brennende låven.

Skogsveien slynget seg mellom høye, sorte tretopper, innhyllet i mørket. Det var umulig å se noe som helst. Mobilen var eneste kilde til lys. Den lyste opp akkurat godt nok til at jeg kunne skimte mine egne buksebein. Det vil være en mild overdrivelse å omtale skogsturen som spesielt hyggelig. Jeg liker i grunn godt å se hvor jeg ferdes, heller enn ”oi, næh, der var jammen grøfta!”… ”Hmm, kan dette være riktig vei? Eller… kanskje det ikke er noen vei her? Øhh, et tre!?”

Så derfor: Lommelykt. Fra nå er vi faste parhester. Det aller morsomste med det kjærkomne lille redskapet er de artige funksjonene. Den kan lyse skarpt, og ikke så skarp. Den kan blinke, og morsomst av alt: Den kan blinke morse. SOS sender den ut, tre korte, tre lange og tre korte. Akkurat den modusen ser jeg for meg at jeg kommer til å bruke en hel del. Når jeg har kjørt meg bort, for eksempel, skal jeg stå i veikanten og blinke SOS. Det blir fint.

Selv om SOS-funksjonen er riktig festlig, er pakningsvedlegget i seg selv enda morsommere. Jeg siterer: ”INSPEKSJON OG VEDLIKEHOLD: Det er nødvendig å inspisere og utføre forebyggende vedlikehold på lommelykten på følgende måte for å oppnå lang levetid og høy effektivitet: 1. Inspeksjon: Kaustiske oppløsninger eller gasser som kan korrodere lommelykten innvendig, kan lekke ut av alle batterier. Batteriet bør fjernes minst én gang i måneden, sik at lommelykten kan inspiseres innvendig for å se om det er tegn til korrosjon.”

Jeg melder gladelig pass. Inspisere lommelykten innvendig? Til dét trenger jeg sannsynligvis enda en lommelykt. Det er mulig at språket mitt er semmert og fremmedordforståelsen og hukommelsen dårlig, men jeg kan virkelig ikke komme på sist jeg hørte snakk om kaustiske oppløsninger. Helt stødig er jeg nok heller ikke på korrosjon-fronten. Og hadde jeg visst hva det var snakk om, ville jeg nok ikke operert ut batteriene med 30 dagers mellomrom uansett. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

I tillegg tør jeg føye til at det blir litt i overkant om lommelykten min skal inspiseres hver eneste måned, mens det går halvannet år mellom hver gang jeg selv er hos tannlegen...

Slukets to sjarmører

Jeg tør med rette kalle Sluket, leiligheten på Sinsen, et kollektiv. Den deles med én venninne og hennes to katter. Optimus og Lucy er ytterst sjarmerende. Optimus maler så heftig at det dirrer i gulvet. Han røyter voldsomt, og jeg vurderer å samle til kattehårsgenser. Dessuten later han til å være et av de mest sindige dyrene denne planeten noen gang har huset. Likevel finnes det skjulte sider. Da jeg var på badet i går kveld, trodde jeg noen hadde brutt seg inn i leiligheten. Jeg åpnet døren forsiktig, og skjønte jeg hva som var på ferde: Utenfor sto den kritthvite hannkatten med uskyldig blikk, samt en stor, svart pelsdott hengende ut av kjeften.

Lucy lever et hardt liv, litt i skyggen av Optimus. Lucy er mer katt, og rimelig søt når hun titter fram fra under dynen min. Intelligensen har jeg likevel mine tvil til (Unnskyld Lucy!). Pusene lever som innekatter, og for noen uker siden fant Lucy ut at hun ville ut en tur. Hun valgte snarveien gjennom vinduet. Vi bor tre-fire etasjer over bakken…

Lysten på katt er ikke det spøtt mindre nå enn før vi flyttet inn!

Husets kosepus. Optimus maler høyere enn pappan min snorker.

Lucy er et ytters sjarmerende dyr. Eneste synlige skramme etter

snarveien ut gjennom vinduet er et lite sår over munnen.


Optimus på post, oppå klesskapet.


Lucy tar seg noen friheter. Forsøket på å holde dem ute fra
rommet mitt var både nytteløst og meningsløst.


Finn én feil!

Sinsen/Carl Berner i bilder

"Obs! Se regler ved automat", står det på skiltet. Jeg lurer på hva
parkeringsgebyret for sofa er. Den gjør krav på to plasser utenfor
Kiwi, og det hadde vært artig å få med seg borttauingen av den.

Jeg drister meg til litt reklame for geskjeften til Turid og Jan,
Kiosken. Helt sikker på at innehaverne heter Turid og Jan er jeg
ikke, men det står i alle fall så i vinduet til høyre. I vinduet til
venstre har de pyntet med en halv roman. De kan opplyse at de
steker vafler for en tier (man-fre fra kl 7), og går slett ikke av veien
for å bake en eplekake eller to på bestilling. Kanskje drister jeg
meg innom kiosken til Turid og Jan en dag.

Et sørgelig syn. Heldigvis har hengelåsen, tyverisikker og dyr,
fått være i fred. Men dét er sikkert en mager trøst for eieren.

Harrydag

Egentlig har jeg lovet meg selv aldri å skrive ”i dag har jeg”-innlegg. Dette blir et unntak. Sammenlagt når dagen så høyt opp på listen over ting jeg ikke hadde tenkt å gjøre at den fortjener plass.

Det startet med IKEA-bussen. IKEA-buss er en smule… Ja, hva skal vi si? Kanskje er det ikke der man har størst behov for å bli sett. Det godt merkede fartøyet går i skytteltrafikk mellom byen og Furuset, og vi var en stor og variert samling mennesker som sto i Fred Olsens gate og ventet i totiden.

Bussen kom presis. Ut veltet folk, med Billy under armen og Klippan på slep. Med målrettede blikk føyk de i hver sin retning. Vi venterne stimet om bord, trykte oss sammen, og fylte hvert eneste sete. Det føltes litt som gruppereise til fremmed destinasjon, en stor gjeng med samme mål, og med mild desperasjon etter svensk inventar. Combaya my Lord-stemningen var påtrengende, og utløste et snev av trang til bare å kunne forsvinne.

IKEA tar tid. Løypa er lang. Den slynger seg mellom kontorstoler, bokhyller og søppelsystemer, før soveromsavdelingen. Da kjente jeg behovet for å legge meg litt nedpå. Men jeg kom meg på beina igjen, fant spisebord og stoler, som det da jeg kom meg til reol 6, plass 25 selvfølgelig viste seg at de allikevel ikke hadde på lager. Alt jeg fikk med meg hjem var fem meter gardinstoff.

Heldigvis slapp gardinstoffet og jeg å ta bussen tilbake til Sinsen. Jeg gikk klar av å bli en av dem med blå plastbag og stivt blikk. Pappa og lillebror kunne tilby skyss tilbake til Oslo, for de skulle på landskamp. Uten billetter, riktignok.

Neste post på dagens program ble derfor billettjakt utenfor Ullevål, en langtekkelig affære, og nok en aktivitet som aldri har vært ført opp i A-planen. Svartebørshandel er ikke mitt domene. I aften har jeg likevel fått innblikk i et par triks. Og til dere som så meg balanserende på kantstein utenfor Ullevål stadion i halv sju-tiden i kveld, med en halvliter i den ene hånden og en pizzabit i den andre, mens jeg kauket med på Alt for Norge: Ja, ja. Sånt skjer. Det er i grunn alt jeg har å si.

En smule skrekkslagen ble jeg da far gledelig kunne meddele at han hadde sørget for billett til lillebror og seg, og til meg også. Heldigvis fant han i tide ut at det var en barnebillett, og solgte den videre. (Med en viss fortjeneste, vil jeg anta.) Takk og pris, jeg var oppriktig bekymret for at jeg måtte på fotballkamp. Jeg hadde kjent på stemningen lenge nok allerede før kampstart.

Redaksjonspraksis???

Endelig har jeg fått en skriftlig hilsen fra Høgskolen i Oslo, i brevsform. I tro på oppklaring rundt hva året vil bringe, tok jeg sjansen på å åpne det. Nå skjønner jeg enda mindre.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg tar tredjeåret på journalistutdanningen i Oslo. Etter hva jeg så langt har skjønt, tegner det til å bli et rimelig greit år, i stor grad webbasert. Det passer meg helt utmerket. Faktisk har jeg ennå ikke vært på skolen.

Veien inn til studiet var ikke like enkel som studiehverdagen. Jeg har to år fra Bodø, hvor de ikke har noe tredjeår. Overgangsvinduet til Oslo var rimelig lite, men etter å ha bedrevet telefonterror, og daglig fylt opp mail-innboksene til hele studieadministrasjonene, smatt jeg inn gjennom gluggen. Det fikk jeg vite 17. august. Men de var knappe med informasjon, høgskolen, og jeg har lurt litt på hva året egentlig vil inneholde.

Om forvirringen ikke var stor nok fra før, vokste den til nye høyder i kveld. Brev fra høgskoler bør ikke åpnes utenom arbeidstid, vet jeg jo egentlig av erfaring. Det melder seg nemlig fort noen spørsmål. Denne gangen var slett ikke noe unntak. I brevet står det at jeg er oppmeldt til eksamen i journalistisk teori og metode 3 (Hva er 1 og 2?). I tillegg står det ”Redaksjonspraksis”. Ikke noe mer, bare "Redaksjonspraksis". Og at det skal utgjøre en fjerdedel av året.

Jeg kjente nakkehårene reise seg. Det er ikke mer enn halvannet år siden sist jeg høyst ufrivillig ble sendt ut i praksis, til Brønnøysund. Veldig mange gode minner kan jeg ikke si å ha derfra. Nå er jeg skrekkslagen, livredd og totalt forvirra, og lurer fryktelig på hva jeg har begitt meg ut på! Grøss.

Første dag i Brønnøysund, 5. januar 2009.
Konfektesken er stor, humøret dårlig.

Sentrum. Akk.

Høydepunktene i Brønnøysund de tre månedene
var å vinke til Hurtigruta, som skled forbi rett
utenfor vinduet mitt.

Knallhumør på vei hjem. 4-5 kilo

tyngre etter usannsynlig mye
trøstespising og sjokolade.

Rekordforsøk og litt selvmedlidenhet

Nesen er fylt med semet. Hodet er fylt med en romslig porsjon selvmedlidenhet. Høstsesongens trofaste basilusker har vendt tilbake. De har gjort inntog i Sluket, leiligheten, og det snytes så voldsomt at naboene kunne tro jeg forsøkte å kare til meg plass i Guinness rekordbok.

Det er slett ikke noe rekordforsøk jeg holder på med. Jeg prøver bare å drive basillene på flukt.

I går kveld var jeg på en forestilling, en riktig festlig sak, hvor målet både fra scenen og for salen var latter. Heldigvis var publikum vennligsinnet innstilt. Selv benyttet jeg hvert bidige applaustilløp til snyting. Faktisk tror jeg halve hjernen forsvant ut i kleenexen i løpet av kvelden.

I aften, derimot, kunne jeg snufse fritt. Sjarmerende. (Frisnufsing – høstens fellesaktivitet! Gi ditt nys, og la det vandre!) Jeg åpnet en potetgullpose. Når sant skal sies, var det en smule poengløst å lage dipp. Smakssansen er så bedøvet av nesespray, at jeg like gjerne kunne knasket trankapsler.