For hver dag som går, er det én dag kortere til jeg har tannlegetime. Jeg har ikke fått innkalling, eller invitasjon som jeg liker å kalle det for å ufarliggjøre seansen, men likevel er gruingen i gang. Sånn skal jeg holde på et halvt år, for så å bedrive ekstremgruing og heftig kjæling med tanntråd de to siste ukene. Så skal jeg igjen skride opp i tannlegens fryktelig, fryktelig skumle stol, helst uten å besvime.
Egentlig er det rimelig ubegrunnet, men etter 23 år uten hull er det knyttet såpass mye prestisje til å holde tennene prikkfrie at store deler av selvbildet nok vil gå i grus den dagen tannlegen finner første sorte flekk.
De siste årene har jeg begynt å legge alt av heftig gruing til én og samme uke, en slags form for strategisk tenkning. Jeg skal ikke legge skjul på at verken legen, frisøren eller optikeren heller står på bestevennlisten. Derfor inneholder kalenderåret mitt en helvetesuke, hvor jeg stuper fra stol til benk og tilbake til stol, gjennomsyret av ren frykt og med hvilepuls på 240.
Det er en grusom uke. Jeg får bekreftet at jeg er blitt enda litt mer nærsynt siden sist. Så spør frisøren om jeg aldri har vurdert å farge håret (hint, hint!?). Det bærer mot komplekser, og jeg tenker at en psykolog sikkert ville hatt noe for seg i slike stunder hvor det røyner på, men vil nødig forlenge det ukelange marerittet med besøk hos nok en fagmann.
På vei mot badet morgenen etter siste ledd i helvetesuken, slår det meg at kompleksene helt sikkert kommer når jeg får se meg selv i speilet. Men det gjør de ikke.
Jeg ser jo heldigvis ikke så godt.
