Et bittelite reisebrev

Tadadadam, jeg har vært på tur! Riktignok ikke lenger enn til Oslo, og ikke særlig mange timer heller, men jeg har klart å sparke borti såpass mange kanter, veive til såpass mange fremmede og i det hele tatt skapt såpass mye forvirring at jeg er glad for å være tilbake foran den trygge og forutsigbare PC-skjermen.

Hardest medfart fikk kanskje nesen, i et litt ublidt møte med ryggen på et togsete, allerede på Hamar. Vel har jeg fått høre at nesen min er lang, men at den skulle være så enorm at den var nødt til å sette seg fast oppå en stolrygg, kom som en overraskelse. Og igjen: det gamle knepet å late som det ikke gjorde vondt, nærmest som ingenting, funker stadig dårligere. Det å late som ingenting lar seg ikke forene med å holde på stedet det er vondt, rant det meg i hu da vi passerte Eidsvoll, og jeg fremdeles satt med et godt grep rundt fjesets mest utsatte punkt og panisk latet som alt var ved det vante.

Vel tilbake på Hamar så jeg en ku, stående like ved siden av Hamar Stadion. Da jeg kom litt nærmere så jeg at det ikke var ku allikevel, men en Lassie-hund. Ikke lenge etter forvandlet dyret seg til en sykkelveske. Optikeren kan vente seg besøk ganske snart.

Og skulle noen lure fælt på hvorfor jeg besøkte Tigrstaden, kan jeg vel røpe så mye som at Ingrid Bjørnov og Oslo Fagottkor hadde cirkusforestilling på Chat Noir. Bilder følger, både her og på facebook, og kanskje på ingridb.no også hvis vi er riktig heldige.

Jeg gikk meg forresten bort på veien, i år igjen. For lokalkjente: Hvor stor er sannsynligheten for å havne i Akersgata på vei fra Spikersuppa til Chat Noir? Ikke veldig stor. Jeg klarte det.

Stryk i avslapping

Etter en serie nådeløse uker med en interessant og rimelig risikabel form for multitasking, en salig kompott av heftig mye jobb, eksamener og familieselskaper, ser dagene plutselig helt blanke ut. ”Det må da være deilig! Nyt det!” kvitres det fra alle kanter.

Det er nettopp her problemene oppstår, ”effekten av effektiv”, selve grunnpilaren for bloggen min. Effekten av effektivitet er INGENTING: kjempeskummelt og utrolig frustrerende.

Det er veldig, veldig lenge siden sist jeg hadde fri flere dager sammenhengende. Hvordan det var, har gått helt i glemmeboken. Tapre forsøk på å la feriefølelsen sige inn, ender med en fornemmelse av utilstrekkelighet. Utilstrekkelig på avslapping. Med luftige timeplaner, eller ingen timeplaner i det hele tatt, kommer vissheten om alt som burde gjøres snikende, og dét er ganske mye.

Det ikke å ha ett eneste fastsatt klokkeslett å forholde seg til i løpet av en hel dag, får meg omtrent til å gå bananas. Det blir litt som en Duracellkanin uten tromme, som står og kaver med trommestikkene ut i løse luften. Jeg spinner rundt meg selv, med veska full av vitnemål som skal kopieres, skruer til sykkelen og CD-er med fremkallingsklare bilder, men får ikke gjort noe som helst. ”Husk skattekort”, ”HA-klipp”, ”akkreditering” og ”bestill billett” møter stadig blikket mitt fra rosa lapper. Hvis Kunnskapsforalget noen sinne har tenkt på å illustrere ordbøkene sine, ønsker jeg dem velkommen på besøk. Pikerommet er selve definisjonen av ”kaos”. Listen over alt som bør gjøres er uoverkommelig, stressfølelsen trenger seg på. Enn så lenge sene kvelder ble tilbrakt på jobb, var det helt ukjent for meg at så mye forefallende arbeid sto på terskelen til bevisstheten og ville inn.

Og selv om de rundt meg forteller meg at jeg bør nyte dagene, springer de selv rundt som små arbeidsmaur, men hekkesaks, kantklipper og stikksag. Vuvuzelaene rekker ikke Holsetgatas arbeidsleir til anklene engang. Det er ikke fred å få, og effekten av andres effektivitet er heller ikke noe å kimse av, selv om jeg kjenner at jeg blir litt trass. Og litt imponert, også.

Forresten er det er stor forskjell på for eksempel å vaske klær når man har det travelt og når man har fri. Når man har det travelt, skaper tid til en klesvask stor furore. Har man god tid, og særlig hvis den tiden kalles ferie, er det et ork å vaske klær. Pussig.

Det absolutt aller verste er sola, og det presset den gir. ”Kom deg ut”, maser den fra knallblå himmel. ”Blottlegg beina, slipp solstrålene til”. Og i det jeg lar skjørtekanten krype oppover, og kritthvit hud reflekterer så mye lys at omverdenen risikerer snøblindhet av verste grad, kommer kompleksene ilende til.

Det er dyrt å ha fri. Kroppsarbeid burde vært lønnet. Brun-uten-sol-servietter skulle vært subsidiert, og jeg er allerede i ferd med å forfatte et brev til Finansdepartementet, med mål om å gjøre barberskum fradragsberettiget innen neste sommer.

58 strømpebukser

- Dette er hva den nederste kommodeskuffen min rommer.

Lite visste jeg om at samlingen har vokst seg så stor. Jeg skylder på senskader etter den 17. mai-en hvor det ble krisestemning under bunaden, og egentlig hele jeg holdt på å gå opp i røyk. Strømpebuksene raknet om kapp, i møte med skarpe negler og stadig hissigere hender. Nå tar jeg ikke sjansen på engang å vurdere kjole uten først å forsikre meg om at jeg har minst tre velfungerende strømpiser liggende.

Jeg har ikke tre. Jeg har 58.

Hvordan det kan ha hopet seg opp en så ufattelig mengde, ligger utenfor min forstand. Hvor trangen til å telle dem kom fra, vet jeg heller ikke. Saken er den at jeg forsøker å flytte fra 65 m2 hybel til 11 m2 pikerom, og dét krever sin kvinne. Helst en kvinne som er flink til å kaste. Den kategorien rommer ikke meg. Likevel krevde flyttingen et forsøk. Jeg startet med klesskapene. I den forbindelsen meldte det seg neon spørsmål.

1. Hvor mye potensielt maletøy skal man ha liggende? Sett at undertegnede sist var antrukket den typen tøy i 2002, og at sjansen er overbevisende liten for at det vil skje igjen det nærmeste tiåret: Finnes det en kubikkgrense?

2. Hvor mange bukser med nesten-hull i rumpa skal få oppta plass?

3. Hva med de sju pysjamasene som uansett ikke brukes, fordi vanlige klær er så utrolig mye bedre å sove i?

4. Eller ullgenserne som ligger på vent hele sommeren, tas frem i oktober, for så å bli felt med streng dom av aggressiv eier fordi de stikker i halsen?

5. Skjørtet, da? Kjøpt på sommerferie for sju år siden, noe centimeter for vidt. Siden har det ligget sammenbrettet i påvente av at eierens legeme skulle utvide seg. Men hvem vil vel dét? Legge på seg, altså? Når er jeg egentlig lei hele skjørtet, uten noen sinne å ha hatt det på meg.

6. For ikke å glemme buksa, med litt for korte bein. Også den ligger og venter på at eieren skal vokse seg inn i den, men det kan ta sin tid.

Lista er uoverkommelig lang. Begravelsesantrekkene liggende klare, noe som overhode ikke er i samsvar med mitt noe mer optimistiske livssyn. Fire morgenkåper henger på rad og rekke.

7. Og skal vi bevege oss ned til mikronivå: Hva med alt det vakre, men akk så vonde, undertøyet som ligger der og blomstrer for seg selv? Bare brukt en snau halvtime.

Da er tross alt de 58 strømpebuksene bedre. De blir i det minste brukt. Forhåpentligvis rekker jeg det før strikken går i oppløsning.

Tilbud!

Det nærmer seg nok en flytting. Denne gangen kom det litt brått på. Jeg har løpt i ring rundt meg selv de siste to ukene, og i dag, etter endt muntligeksamen, oppdaget jeg hvor mye de nåværende 65 m2 på Lillehammer inneholder.

I løpet av et par dager skal hybelen tømmes. Dermed kan jeg tilby venner og bekjente følgende livsnødvendige og helt fantastiske varer:

- Pepperkaker, bakt etter egenkomponert oppskrift (Muligens er de litt grønne i kantene).
- Furuhylle fra 80-tallet, litt ødelagt.
- En samling åpnede krydderposer.
- Halvannen kilo tennbriketter.
- To ukers abonnement på HA.
- Noen pizzabiter, frosne og ganske gamle.
- En tress is-boks hvor bare det hvite er igjen. Kan kombineres med en liten slump sjokoladesaus, som jeg også kan strekke meg til å avse.
- 17 fiskepinner.
- Tre halve brød, frosne.
- Uhorvelig mye Fruitz-is (Kjøpt på billigsalg i fjor høst).
- Restegarn etter Mariusgenser.
- En melkekartong med utløp 20. mai.
- En stor pose kavringer.
- To slitte grytekluter.
- En gul ildtopp (nesten helt vissen).

Utover dette tilbys en utsøkt mengde mel i ulike varianter.

Lageret er svært rikholdig. Inngår ikke det du måtte ha behov for i oversikten, skal du neimen ikke se bort fra at vi kan skaffe det til veie ved en rask titt i skuffer og skap. Kakelys, for eksempel. Hasselnøtter. Serpentiner. Sykkelolje. Skuresvamper og spiker. Vi har i grunn det aller meste. Akkurat dét bekymrer meg litt.

Velkommen.