Alt er klappet og klart. I tre dager har jeg sittet stille og ventet på nasjonaldagen. Jeg forguder 17. mai, gladdagen over alle. Bunaden er pakket ut, noen (les: mamma) har strøket blusen, nye sorte strømpebukser er kjøpt inn og jeg har for én gangs skyld kontroll på hvor bunadskoene er.
Jeg synes jeg har overraskende ganske god tid i år. Riktignok pirrer vissheten om en begrensning av hvor lenge den følelsen vil vare. Uansett hvor godt forberedt og nasjonaldagsoppstemt jeg på forhånd måtte være, byr morgentimene på utfordringer. Antakelig er det ganske mange der ute som har det på nøyaktig samme måte.
Hamar kommunes 17. mai-program anser jeg som mangelfullt. Jeg har aldri vært noen forkjemper for frihetsfrarøvelse, men akkurat på nasjonaldagen hadde det vært godt med litt bistand fra høyere hold. Hvis kommunen for eksempel kunne føyd til ”stå opp” mellom speidertoget 07.00 og flaggparaden 07.30, ville jeg vært svært fornøyd. Bekymringen er selvsagt at det blir glissent med musikere når Fedrelandssalmen dras i gang i åttetiden, men noe sier meg at folk ikke står som sild i tønne da uansett. Aller helst burde programmet inneholdt noen 17. mai-vettregler. ”Ikke spis kveldsmat 16. mai, det volder utfordringer ved lukking av bunadskjørtet” er et hett tips. ”Husk at ullhårbåndet klør. Klø deg likevel ikke, det gjør bare vondt verre”, er et annet.
Det vil bli rot, spetakkel og baderomskø i morgen tidlig, før jeg kan skride inn i 5,5 kilo festdrakt. Uansett hvor kaldt det måtte være, vil kroppstemperaturen min stige langt over 40 grader før jeg kommer meg ut av huset. Da har jeg sannsynligvis både punktert halspulsåren med sølja og svidd av en øreflipp med krølltang. Likevel blir det fint, og jeg gleder meg.
Forresten: Hvis jeg ga inntrykk av å ha kjøpt én strømpebukse, uttalte jeg meg noe feilaktig. Jeg kjøpte seks. Vissheten om at minst fire av dem revner, der jeg sliten og drar i det tynne nylonsstoffet, henger i fra i fjor. Og fra i forfjor. Og tjue år tidligere.
Jeg sa at jeg vet hvor bunadskoene er også. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg vet hvor esken står, men hva som er inne forblir en hemmelighet. Jeg tør ikke sjekke, nå er det uansett for sent.
Lykke til med 17. mai, må vel være en passende avslutning.
søndag 16. mai 2010
onsdag 12. mai 2010
Markert ferdiglest
Kapittel fire sto for tur. Gunn Imsen, Elevens verden. Det mest pedagogsike av det pedagogiske, selvutnevnt eksamensstoff. Jeg satt klar med den knallrosa markeringstusjen, 30 tettskrevne sider skulle slukes.
Jeg bladde meg fram til side 69 og tittelen Sosialisering i hjem og lokalmiljø. Og hva fant jeg? Nemlig. Kapittelet var allerede sirlig markert. Ferdiglest, med andre ord. Hukommelse? Ikke det, nei.
Hurra, tenkte jeg, og sa meg brått ferdig med dagens leseøkt. Det triste er bare at heller ikke noe av innholdet har festet seg. Jeg husker ikke engang at jeg har lest kapittelet.
Likevel synes jeg det teller.
Jeg bladde meg fram til side 69 og tittelen Sosialisering i hjem og lokalmiljø. Og hva fant jeg? Nemlig. Kapittelet var allerede sirlig markert. Ferdiglest, med andre ord. Hukommelse? Ikke det, nei.
Hurra, tenkte jeg, og sa meg brått ferdig med dagens leseøkt. Det triste er bare at heller ikke noe av innholdet har festet seg. Jeg husker ikke engang at jeg har lest kapittelet.
Likevel synes jeg det teller.
mandag 10. mai 2010
Totalt uinteressant fra hverdagen
Litt ordentlig næringsrik kost var butikkturens mål, noen timer tilbake i tid. Nå ser jeg at jeg bomma. De eneste synlige resultatene av Rimi-besøket er en honningmelon, en jordbærkurv og papiret etter en krone-is.
Gulosten i kjøleskapet er like tykk som et bibelark. Det ser dystert ut for de to faste midnattsknekkebrødene. I Litago-kartongen er det ekko, og morsomst av alt: det er 100 prosent selvforskyldt.
Etter tre dager hjemme på fôr, er tilvendingen til eget kjøleskap igjen langt fra ukomplisert. Likevel skal det sies at heller ikke hybelkjøleskapet lar seg tømme helt, i nederste skuff skjuler det seg skatter som er hyggelige å finne igjen en sen, knekkebrødfri kveld:
Kveldsmat
Gulosten i kjøleskapet er like tykk som et bibelark. Det ser dystert ut for de to faste midnattsknekkebrødene. I Litago-kartongen er det ekko, og morsomst av alt: det er 100 prosent selvforskyldt.
Etter tre dager hjemme på fôr, er tilvendingen til eget kjøleskap igjen langt fra ukomplisert. Likevel skal det sies at heller ikke hybelkjøleskapet lar seg tømme helt, i nederste skuff skjuler det seg skatter som er hyggelige å finne igjen en sen, knekkebrødfri kveld:
Kveldsmatsøndag 9. mai 2010
Samheising
Jeg har litt lyst til å stå fast i heisen. Det må være en veldig hyggelig heis, og jeg vil helst ikke være alene, men vi skal stå bom fast.
Helst vil jeg stå fast sammen med en travel forretningsmann. Han skal bli sånn passe forbanna. Kanskje er det en gammel dame der også. Hun har sikkert akkurat vært innom bakeriet og kjøpt boller, for hun skal få besøk av barnebarna. Men den gamle damen har god tid, sånn gamle damer ofte har, så for henne gjør det ingenting at vi står fast.
Den gamle damen, som forresten heter Rigmor, sier at vi kan dele bollene. Hun river dem i to, og sier til forretningsmannen at han kan ta en bit. Det vil han ikke, for han må på jobb sier han, og kaller heisen noe stygt. Så sparker han i døren. Da sier den gamle damen at hun synes han viser aggressive tendenser, og at han kanskje bør søke psykologhjelp, sånn at sinnet ikke skal ta styringen for ham. Da blir forretningsmannen litt flau.
Da sier damen at han må ta en halv bolle, for det er veldig viktig å få i seg næring når man sitter fast sånn. Forretningsmannen pirker ut rosinene, for dem liker han ikke. Den gamle damen trekker en kartong med appelsinjuice opp fra den rutete trillebagen, og sier til mannen at han kan få den, for han er så mye større enn henne.
Så står vi der, da - forretningsmannen, gamle Rigmor og jeg. Forretningsmannen får en telefon. Den er så superviktig at Rigmor og jeg må være helt musestille. Rigmor trekker lommetørkleet sitt fram fra bluseermet, og pusser nesen. Forretningsmannen høres veldig morsk ut i telefonen, for han rekker ikke møtet med forsikringsselskapet, så det må Anders ta alene. Rigmor spør hvem Anders er, men forretningsmannen vil ikke svare henne. Det synes hun er uhøflig. Jeg lurer også fryktelig på hvem Anders er, men jeg tør ikke spørre. Jeg tror det er en kollega, som forretningsmannen sikkert skulle ta en kaffe med før møtet.
Det blir veldig stille i heisen. Rigmor har fortalt at det eldste barnebarnet hennes, som heter Johanna, fyller ni i august og dessuten nettopp har mistet sin første jeksel, at hun selv blir sliten i beina 17. mai og at det ikke blir noen hyttetur til Risør i sommer likevel, fordi han som skulle legge parkett i hyttestua er blitt forkjølet. Jeg viser fram at jeg kan vifte med ørene, og spør Rigmor om hun kan å strikke Selbuvotter. Forretningsmannen er ikke noe særlig interessert i Selbuvotter.
Jeg vet ikke helt hvordan det ender. Jeg bare tenker at det skulle kunne være ganske festlig å stå sånn fast, flere vilt fremmede mennesker, og at det i alle fall kanskje kunne bli en god historie. Men jeg har ikke stått fast i noen heis ennå, og det er egentlig litt synd.
Om jeg er av samme oppfatning den dagen det skjer, er en annen sak.
Helst vil jeg stå fast sammen med en travel forretningsmann. Han skal bli sånn passe forbanna. Kanskje er det en gammel dame der også. Hun har sikkert akkurat vært innom bakeriet og kjøpt boller, for hun skal få besøk av barnebarna. Men den gamle damen har god tid, sånn gamle damer ofte har, så for henne gjør det ingenting at vi står fast.
Den gamle damen, som forresten heter Rigmor, sier at vi kan dele bollene. Hun river dem i to, og sier til forretningsmannen at han kan ta en bit. Det vil han ikke, for han må på jobb sier han, og kaller heisen noe stygt. Så sparker han i døren. Da sier den gamle damen at hun synes han viser aggressive tendenser, og at han kanskje bør søke psykologhjelp, sånn at sinnet ikke skal ta styringen for ham. Da blir forretningsmannen litt flau.
Da sier damen at han må ta en halv bolle, for det er veldig viktig å få i seg næring når man sitter fast sånn. Forretningsmannen pirker ut rosinene, for dem liker han ikke. Den gamle damen trekker en kartong med appelsinjuice opp fra den rutete trillebagen, og sier til mannen at han kan få den, for han er så mye større enn henne.
Så står vi der, da - forretningsmannen, gamle Rigmor og jeg. Forretningsmannen får en telefon. Den er så superviktig at Rigmor og jeg må være helt musestille. Rigmor trekker lommetørkleet sitt fram fra bluseermet, og pusser nesen. Forretningsmannen høres veldig morsk ut i telefonen, for han rekker ikke møtet med forsikringsselskapet, så det må Anders ta alene. Rigmor spør hvem Anders er, men forretningsmannen vil ikke svare henne. Det synes hun er uhøflig. Jeg lurer også fryktelig på hvem Anders er, men jeg tør ikke spørre. Jeg tror det er en kollega, som forretningsmannen sikkert skulle ta en kaffe med før møtet.
Det blir veldig stille i heisen. Rigmor har fortalt at det eldste barnebarnet hennes, som heter Johanna, fyller ni i august og dessuten nettopp har mistet sin første jeksel, at hun selv blir sliten i beina 17. mai og at det ikke blir noen hyttetur til Risør i sommer likevel, fordi han som skulle legge parkett i hyttestua er blitt forkjølet. Jeg viser fram at jeg kan vifte med ørene, og spør Rigmor om hun kan å strikke Selbuvotter. Forretningsmannen er ikke noe særlig interessert i Selbuvotter.
Jeg vet ikke helt hvordan det ender. Jeg bare tenker at det skulle kunne være ganske festlig å stå sånn fast, flere vilt fremmede mennesker, og at det i alle fall kanskje kunne bli en god historie. Men jeg har ikke stått fast i noen heis ennå, og det er egentlig litt synd.
Om jeg er av samme oppfatning den dagen det skjer, er en annen sak.
fredag 7. mai 2010
Et glimt fra virkeligheten
- Oi, se her Signe! utbrøt jeg til min 6 1/2 år gamle venninne i kveld.
Lillebor på 2 1/2 lå velplassert i sprinkelsenga, mens storesøster og jeg hadde rigget oss til med naturleksikonet i fanget, klare for kapitler om jordskjelv og lyn.
Den lille notisen som vekket interesse hos meg, omhandlet han som har forsket på snøkrystaller i 50 år. Tappert har han i 50 lange år forsøkt å finne to like, så langt uten hell. Jeg så ham levende for meg, et festlig syn. Signes tilnærming til stoffet var en smule mer akademisk.
- Men ærlig talt, han har da i hvert fall skikkelig mye ferie! Fri hele våren og sommeren, svarte min tannløse venninne kjapt, før hun ba meg forklare hva en plateforskyvning er, hvordan en lydavleder fungerer og hvorfor det er tørt i ørkenen...
Huff og huff, her blir man virkelig satt på plass. Jeg savner den enkle tiden med Molly, Karsten og Petra, Emma, Anders og Lotta i Bråkmakergata!
Lillebor på 2 1/2 lå velplassert i sprinkelsenga, mens storesøster og jeg hadde rigget oss til med naturleksikonet i fanget, klare for kapitler om jordskjelv og lyn.
Den lille notisen som vekket interesse hos meg, omhandlet han som har forsket på snøkrystaller i 50 år. Tappert har han i 50 lange år forsøkt å finne to like, så langt uten hell. Jeg så ham levende for meg, et festlig syn. Signes tilnærming til stoffet var en smule mer akademisk.
- Men ærlig talt, han har da i hvert fall skikkelig mye ferie! Fri hele våren og sommeren, svarte min tannløse venninne kjapt, før hun ba meg forklare hva en plateforskyvning er, hvordan en lydavleder fungerer og hvorfor det er tørt i ørkenen...
Huff og huff, her blir man virkelig satt på plass. Jeg savner den enkle tiden med Molly, Karsten og Petra, Emma, Anders og Lotta i Bråkmakergata!
onsdag 5. mai 2010
Jeg har stedsans på nivå med en tummelumsk struts
Stedsans er omtrent like rettferdig fordelt som hukommelse. Da Gud, eller hvem det nå enn var, spredte nådegavene utover jorden, var det ikke jeg som sto først i køen - mest sannsynlig fordi jeg ikke fant den.
Sjansene for noen sinne å lære kompassets hemmeligheter anser jeg som tapt, og det er lenge siden jeg innså å være totalt ubrukelig. Trodde jeg.
Hvis du bor på Hamar, bor du midt i en sirkel av snurrige små plasser, med enda snurrigere stedsnavn. Og om ikke det skulle holde, forsikrer jeg herved at aktivitetene på disse knøttsmå plassene ikke er det spøtt mindre… snurrige. Dersom du tilfeldigvis skulle dra på deg noe journalistisk arbeid innimellom, vet du at arbeidsdagene fylles med mye rart, alt fra kokebokdager og hinderløypekonkurranser, til politikere som tevler i lavvobygging, snegler på avveie og insekter på glass.
Veldig, veldig lite av dette har Hamar Sentrum som besøksadresse.
Jeg har kjørt og kjørt, på utkikk etter ødelagte postkasser på Stavsjø, jaktet økologisk frossenpizza i Romedal, travet rundt mellom busk og kratt i håp om å finne et vannkammer med ødelagt hengelås i Furuberget, siktet meg inn mot et underjordisk kostymelager i Veldre og trimmet av gårde mot lokkekurs på Velsetra.
Velsetra, ja. Velsetra. Nå klinger navnet så uforskammet selvfølgelig. Det var det ikke da jeg skulle dit. Med kamera, uten GPS - med mobil, uten dekning. Omtrent på samme måte fortonet det seg da 200 sauer forsøkte å heie meg fram til Lalumsvangen. Eller da jeg skulle til Næroset. Et rom 200-og ett eller annet på Finsalsenteret. Til Veldre kirke. Eller en bestemor i Øvre Vang.
Timene går. Bensintanken tømmes like fort som en middels stor islandsk vulkan. Jeg banner så heftig at det blinker i dashbordet, og gråter på meg høysnue. Nå har jeg likevel funnet en trøst der kartet er tyngst å bære. Jeg har skjønt at jeg ikke er verdens dårligste på stedsans, Oslo-folk er verre.
Lenge trodde jeg at storbyjungelens stedsnavn var et helvete å holde styr på. Nå har jeg skjønt at det neppe er noe annen flekk på norgeskartet som er så gjennomført godt merket som tigerstaden. Er du sikker på at du finner fram? spør Oslo-folk når du skal fra Jernbanetorget til Stortinget. Finner du Carl Berner, da? lurer de. Selvfølgelig finner jeg Carl Berner! Finner jeg Øveråsen i Asmarka, skal jeg da vitterlig klare Carl Berner. Bønder i byen, tenker de om oss. De aner ikke hvilke utfordringer de selv har gått glipp av. De er oppfostret på fargekoder og piler - ønsk dem lykke til med å finne Lalumsvangen! Brått vil de støte på et ytterst hedmarksk system, med skiltene liggende i grøftekanten, og hvor alt er hengitt til fri tolkning og 100 prosent basert på magefølelsen.
Jeg er blitt stuet inn i taxier og fraktet både hit og dit, som resultat av moderlig frykt for bortkomming, men hvor stor er egentlig sjansen for å gå seg vill på vei fra Aker Brygge til Karl Johan? Valgmuligheten er i grunn svært begrenset.
Dessuten er det mobildekning absolutt hele veien.
.JPG)
Sjansene for noen sinne å lære kompassets hemmeligheter anser jeg som tapt, og det er lenge siden jeg innså å være totalt ubrukelig. Trodde jeg.
Hvis du bor på Hamar, bor du midt i en sirkel av snurrige små plasser, med enda snurrigere stedsnavn. Og om ikke det skulle holde, forsikrer jeg herved at aktivitetene på disse knøttsmå plassene ikke er det spøtt mindre… snurrige. Dersom du tilfeldigvis skulle dra på deg noe journalistisk arbeid innimellom, vet du at arbeidsdagene fylles med mye rart, alt fra kokebokdager og hinderløypekonkurranser, til politikere som tevler i lavvobygging, snegler på avveie og insekter på glass.
Veldig, veldig lite av dette har Hamar Sentrum som besøksadresse.
Jeg har kjørt og kjørt, på utkikk etter ødelagte postkasser på Stavsjø, jaktet økologisk frossenpizza i Romedal, travet rundt mellom busk og kratt i håp om å finne et vannkammer med ødelagt hengelås i Furuberget, siktet meg inn mot et underjordisk kostymelager i Veldre og trimmet av gårde mot lokkekurs på Velsetra.
Velsetra, ja. Velsetra. Nå klinger navnet så uforskammet selvfølgelig. Det var det ikke da jeg skulle dit. Med kamera, uten GPS - med mobil, uten dekning. Omtrent på samme måte fortonet det seg da 200 sauer forsøkte å heie meg fram til Lalumsvangen. Eller da jeg skulle til Næroset. Et rom 200-og ett eller annet på Finsalsenteret. Til Veldre kirke. Eller en bestemor i Øvre Vang.
Timene går. Bensintanken tømmes like fort som en middels stor islandsk vulkan. Jeg banner så heftig at det blinker i dashbordet, og gråter på meg høysnue. Nå har jeg likevel funnet en trøst der kartet er tyngst å bære. Jeg har skjønt at jeg ikke er verdens dårligste på stedsans, Oslo-folk er verre.
Lenge trodde jeg at storbyjungelens stedsnavn var et helvete å holde styr på. Nå har jeg skjønt at det neppe er noe annen flekk på norgeskartet som er så gjennomført godt merket som tigerstaden. Er du sikker på at du finner fram? spør Oslo-folk når du skal fra Jernbanetorget til Stortinget. Finner du Carl Berner, da? lurer de. Selvfølgelig finner jeg Carl Berner! Finner jeg Øveråsen i Asmarka, skal jeg da vitterlig klare Carl Berner. Bønder i byen, tenker de om oss. De aner ikke hvilke utfordringer de selv har gått glipp av. De er oppfostret på fargekoder og piler - ønsk dem lykke til med å finne Lalumsvangen! Brått vil de støte på et ytterst hedmarksk system, med skiltene liggende i grøftekanten, og hvor alt er hengitt til fri tolkning og 100 prosent basert på magefølelsen.
Jeg er blitt stuet inn i taxier og fraktet både hit og dit, som resultat av moderlig frykt for bortkomming, men hvor stor er egentlig sjansen for å gå seg vill på vei fra Aker Brygge til Karl Johan? Valgmuligheten er i grunn svært begrenset.
Dessuten er det mobildekning absolutt hele veien.
.JPG)
Abonner på:
Innlegg (Atom)