Grubleri

De 600 milliliterne fuktighetskrem jeg har smurt på meg i løpet av vinteren:
- Hvor er de nå..?

Fem skritt

Fem skritt er i grunn ikke særlig langt. Fem skritt er nærmest bare en litt solid rekkevidde. Du får ikke flyttet så store fjell hvis fem skritt er alt du makter, og ved nærmere ettertanke får du ikke flyttet så mye på deg selv heller.

Den mest sjokkrosa genseren hadde gjort entré fra bakerst i klesskapet. iPod-en var koblet til meg, og selv var jeg koblet til et hellig, høyereliggende nettverk av positivitet og optimisme. Joggeskoene skulle få kjenne smaken av sti igjen. Jeg sto foran sesongstart, første etappe av den årlige klargjøringen for bunad, bare legger og bikini.

Med vakre, atletisk bilder på netthinnen, og fuglekvitter som akkompagnement til iPod-en, skred jeg omtåket av positivitetens gylne slør ut av bilen på mitt foretrukne joggested. Den faste stien måler fire kilometer. Jeg klarte fem skritt. Allerede før jeg nådde parkeringsplassens grøftekant satt holdet, eller stinget om du vil, velplassert. Det virket nesten som magen hadde skjønt hva den skulle utsettes for. Og hvis det er rolig progresjon som skal til, er ikke det meg imot.

I morgen trekker jeg i joggesko igjen. Målet er seks skritt.

Forte på våren

Fra kjellerboder og uthus er hakkene, spadene og rivene hentet fram. Vårpanikken har helt tydelig slått rot, og nabolaget mitt er omgjort til en fargerik arbeidsleir. Om de lilla og oransje festantrekkene ekteparet i nummer 27 resten av "forte på våren"-folket har gravd fram er noe de fant igjen under smeltet snø, eller om det er snakk om fast påskeantrekk, vet jeg ikke. Uansett er det påfallende hvor stygt folk er nødt til å kle seg bare fordi de skal ut i hagen.

På min vandring gjennom byen passerte jeg et aktivt par som var i gang med å rake bort snøen. Hagens allerede grønne flekk fikk møysommelig dratt stadig nye hvite lag over seg, som smeltet, før herr og fru grilldress rakte et nytt lag snø. Sånn fikk de siste påskedag til å vandre sakte forbi. Noen titalls meter lenger borti gaten var det hakking på gang. Jeg kan umulig være den eneste som synes det er snodig at folk ser behovet for ishakking i april. Så vidt meg bekjent fungerer naturen på den måten at solen gradvis står høyere på himmelen, i takt med at temperaturen stiger og sommeren nærmer seg. Av logiske og høyst naturlige årsaker vil dermed isen smelte, helt av seg selv. Er de så lei vinter nå at de hakker i engstelse for at isen skal ligge sommeren over? Er det oppvarming foran en ny sesong med klipping, planting og luking?

Det mest fornøyelige synet var likevel han som forsøkte å vanne vekk snøen fra sin lille tilmålte jordlapp. Bevæpnet med hageslangen, innstilt på hard stråle, hadde han inntatt plass i solveggen på terrassen. Med sikte som hører skiskytingen til, peilet han seg inn på største haug. Hagen hans kommer i alle fall neppe til å tørke ut med det første.